Dans i Operaen hele juli

I en hel måned, fra begynnelsen av juli til 2 august, har Den Norske Opera & Ballett et sommerprogram gående på Prøvesalen. 

---

Anmeldt av: FREDRIK RÜTTER

---

 De har engasjert Jo Strømgren kompani til å gjennomføre programmet. Det er danseteater-forestillinger valgt ut fra repertoaret til Strømgrens kompani. Han er fremdeles tilknyttet Nasjonalballetten som huskoreograf, men ingen av ballettene som vises er produsert for Operaen. De valgte stykkene har fått en make-over hvor de er blitt nedskalert noe. Billettprisene har blitt senket betydelig (kr 150 for voksne, og kr 100 for barn og honnør), men kvaliteten på danserne er definitivt blitt beholdt. Jo Strømgren har samarbeidet med disse over lengre perioder. 

Fotballfeber

Det er naturlig når fotballfeberen herjer Norge at Strømgrens produksjon fra 1997, «A dance tribute to the art of football», er blitt valgt til å fylle dagens første forestilling med start kl 14. Denne balletten har blitt danset mer eller mindre verden rundt. Den har blitt mottatt med stor entusiasme hvor enn den har blitt satt opp. Hvordan den er blitt nedskalert er vanskelig å si noe om da det er en god stund siden denne anmelderen så den.

Publikum som har funnet veien til Operaen og prøvesalen, er en herlig blanding av mange nasjonaliteter. Det er norske og utenlandske turister som vil ha en litt annerledes «sightseeing» opplevelse. Strømgren har en egen evne til å blande humor og følelser inn i sine verk. Her er det definitivt humoren som får begynne den første avdelingen. Scenerommet er helt svart, og gjennom rommet flyr en fotball med et helt eget liv. Den danser og spretter sine egne veier, og de to som prøver å kontrollere den er taperne. Det er meget intelligent gjort. Umiddelbart gir åpningen en god følelse. Et levende lydkontentum følger danserne i en samdans i høyt tempo. To trenere med megafoner prøver fortvilet å få dem til å gjøre det de ønsker, uten å ha lykken med seg. De blir nærmest kjeppjaget ut. Det er flere fine fellesnumre med de fire danserne hvor de får vist sine kvaliteter. Særlig Kevin Bårdar Haugan klarer å sjarmere publikum i senk. Han er den lett selvopptatte spilleren som vil se godt ut, og viktigst er det at hårsveisen er på plass. Men han lykkes meget bra da han er en ekstremt dyktig danser.

Forestillingen er virkelig oppdatert. Publikum blir til og med invitert med på en ro-seanse. Flere slow-motion sekvenser er lagt inn. Da må det fysiske beherskes på en helt annen måte. Videre er frosne skulpturelle bilder med på å gi en opplevelse av et aktivt kampbilde. Det hele ender opp i dusjen når kampen er over, og med en fargerik lyssetting blir det en nydelig avslutning. Dusjscenen har vært med hele veien siden 1997. Det ville ha vært helt feil om den hadde blitt droppet.

Bordtennis

Flere av publikummerne dukket opp igjen til den andre forestillingen. Her var det satt opp to verk. Den første «A dance tribute to Ping Pong» ble skapt som en direkte oppfølger etter forballballetten. Den starter med to spillere i full gang med en kjempehurtig kamp. Bordtennisracketene har fått en meget avansert koreografi i hendene til spillerne. Når kampen er over, overtar et nydelig pianostykke lydbildet der trillende enkelttoner flyter utover salen. I mørket kommer det rullende inn flere lysende ping pong-baller som gjennomfører en avansert dans i luften. De triller på gulvet for så å skli i sirkler høyt opp under taket. De skaper vakre formasjoner.

Musikken og ballenes dans oppleves meget beroligende. Det oppstår taktfaste øyeblikk når danserne har en racket i hver hånd med innstuderte avanserte kombinasjoner. På slutten av balletten dukker det også opp litt figurteater med fin effekt. Under en kort pause for å skifte til neste nummer, blir det annonsert en kort konsert. Den blir spilt av en kvinnelig gitarist. Nydelig spilt, troverdig utført selv om gitarnummeret allerede er innspilt på bånd. Det var så bra uført at noen ble, som koreografen hadde tenkt, lurt. 

Brytninger

«Gone» er tittelen på verk to. Der er det ikke humoren som står sterkest frem som i fotball og bordtennis ballettene. Her er det brytningene og undringen over forholdet mellom tristesse og nostalgi. Kanskje ikke et helt enkelt tema å formidle. Det brukes en god del rekvisitter som flyttbare vegger og gulvbelegg som en kan rulles inn i når det blir for tungt og ensomt. Veggene har som oppgave å forandre rommet, skifte atmosfære og skape nye bilder. Plutselig er det som var foran blitt bak og danserne har ikke fronten til publikum, men ryggen.

Slik skifter også energien i den enkelt medvirkende. Veggene settes til slutt opp slik at en kvinne blir nesten innelukket av dem. Alle de andre forlater premissene og lar henne sitte igjen alene. Det oppleves som tristessen var det som overtok hele scenerommet. Følsomme dansere formidlet de forskjellige kapitlene og svingningene i den enkeltes liv meget troverdig, og publikum takket danserne med entusiastisk applaus.

---

---