Dette var veldig imponerende!

Middelaldermelodier, requiem og klokkeffekter. Oslo Kammermusikkfestivals avslutningshelg var en stor suksess. 

---

Tekst: Anders Krøger | Foto: David Dawson / Oslo Kammermusikkfestival

---

Oslo Kammermusikkfestivals avslutningshelg leverer høy kvalitet, både i de små detaljene og på det overordnede plan. Dyktige musikere, godt utvalgte verk og nytenkende tolkninger gjør at festivalen etterlater et godt inntrykk. 

De godt over 20 konsertene på årets festival bød på et repertoar med musikk fra en rekke ulike komponister og tidsaldere, med et stort spenn i uttrykket. På de to konsertene jeg var på, Fra Pärt til Bach og Lux Aeterna, ble det fremført musikk av Johan Sebastian Bach, Arvo Pärt, Maurice Duruflé og Gabriel Faure. 

På fredagens kveldskonsert, Fra Pärt til Bach, opptrådte de tre musikerne som utgjør festivalens kunstneriske råd – pianist Wolfgang Plagge, fiolinist Elbjørg Hemsing og mezzosopran Marianne Beate Kielland – sammen med den ungarske cellisten István Várdai. Konserten fant sted i byens eldste bygg, Gamle Aker kirke. Det middelalderske kirkerommet var for kvelden vakkert pyntet med blått lys som ga steinsøylene en dus fremtoning. 

Nye funn på kjente stier

På 70-tallet valgte Arvo Pärt å gi avkall på den modernistiske estetikken som regjerte ellers i Europa, og har siden utviklet en dypt personlig teknikk, inspirert av renessansens kirkemusikk. Musikken har ofte mye rom og åpenhet, der små idéer får fokus og tid for utforskning. Den klassifiseres av mange ofte som en gren innenfor minimalismen – forfatter Paul Griffiths kaller det hellig minimalisme – men Pärts musikk inneholder et underliggende driv som ikke finnes hos andre minimalister. Han har klart å skape sin helt egen klangverden.

Hans egenutviklede komposisjonsteknikk, kalt tintinnabuli, er inspirert av klokkeklang. Derfor er det veldig stilig å høre Wolfgang Plagge gjøre harde anslag på ulike toner, slik at flygelet til slutt høres ut som kirkeklokker når han og Eldbjørg Hemsing spiller megahiten Spiegel im Spiegel. Dette er et verk som har over 70 millioner avspillinger på Spotify, fordelt på en rekke forskjellige utgivelser, og som stadig fremføres rundt om i verden. Det er forfriskende å høre Plagge og Hemsing bryte den glattpolerte fremføringstradisjonen, og mane frem nye perspektiver.

Når man programmerer klassiske slagere, som Spiegel im Spiegel, hender det ofte at fremførelsen blir et slags meta-kunstverk, hvor den måles opp mot de tusenvis av de innspilte versjonene av verket. Det er litt som når man besøker Louvre i Paris, så blir det å stå i folkemengden rundt Mona Lisa en like stor del av kunstverket som det faktiske maleriet. Derfor imponerer det meg stort at musikerne på denne konserten klarer å gjøre hitene friske.

Det gjør også cellist István Várdai i sin fremføring av Bachs Cellosuite nr. 1 i G-dur – et verk så kjent og mye spilt at det dukker opp hvis du googler “that cello song”. Selv om jeg har hørt verket utallige ganger (siden jeg selv var cellist i oppveksten har jeg også spilt det utallige ganger), må jeg si at Várdais versjon må være en av de beste jeg noensinne har hørt. 

I tillegg til at hver eneste tone er klokkeren, er klangen unik og personlig. Det virker nærmest som hver eneste tone “vil noe”. Det er noe Várdai ønsker å formidle. Artikulasjonen er klar og presis, og de dypeste strengene så varme og myke nok til å svøpe noen inn. 

Matchende musikk 

Det generelle nivået er skyhøyt stort sett gjennom hele konserten. Når Hemsing og Plagge fremfører Pärts verk Fratres, et verk med høy fart og lav puls, sitter jeg derimot med oppfatningen av at de bare er 90% påskrudd. Det meste er riktig og fint, men fremførelsen har ikke den samme magnetiske energien som resten. 

Når Várdai for andre gang spiller en Bach-suite, denne gangen den femte, i c-moll, fortsetter han å imponere. Denne suiten byr på både rytmiske og intonasjonsmessige utfordringer, både fordi den lyseste strengen stemmes om, og at buen må hoppe frem og tilbake mellom strengene hele tiden. Várdai har stålkontroll og det er rett og slett enormt engasjerende å høre på. 

De fleste av stykkene på konserten Fra Pärt til Bach, er for enten fiolin og piano (Fratres, Spiegel im Spiegel og Passacaglia), eller solo cello (Bachs to cellosuiter), unntatt konsertens nest siste Es Sang vor alten Jahren, for altstemme, fiolin og cello. Den tredje delen av kunstnerisk råd-trekløveret Kielland er like overbevisende som de andre musikerne, fremførelsen føyer seg inn i rekken av meget store kunstneriske opplevelser. 

Kielland bruker en beskjeden vibrato som kler stykket godt. Over de to strykernes underlag, bestående av lange utholdte toner, synger hun, med en uanstrengt ro, vakre melodier, som er bygget opp av treklanger. Kielland får verket til å føles nært og personlig. Hemsing og Várdai smelter sammen og høres ut som ett superinstrument. Imponerende, og ekstremt effektfullt. 

Sett bort ifra at wow-faktoren bruker ørlite lang tid på sette i gang, er denne konserten en meget flott opplevelse. Programmeringen, som jeg er stor fan av, veksler mellom gammel og ny musikk. Dette er en liten fallgrube da det ofte virker som kuratører, med denne typen programmering, ønsker å konseptualisere at musikk kan kommunisere over århundrene. Det kunstneriske rådet ser videre forbi denne klisjéen og lager vakker og poetisk musikk av verk som kler hverandre veldig godt. 

Den lyse klangen

Kammermusikkfestivalens avslutningskonsert beveger seg i samme spor som fredagens, med musikere og solister som er meget dyktige. Konserten har fått tilnavnet Lux Aeterna – det evige lyset – og består av to rekviemer skrevet av Maurice Duruflé og Gabriel Fauré. Plagge, som på denne konserten er konferansier, forteller om lyset som gjennomsyrer disse to verkene. Vanligvis inneholder requiemet en dramatisk og mørk Dies Irae-sats, noe disse ikke gjør. 

Denne lysheten lar seg oppspore i musikernes oppføring. Oslo domkor, under ledelse av Oddgeir Kjetilstad, har gjennomgående overtonerik klang som er lett og lys, noe som passer både musikken, og kveldens tematikk. Det er som om alle konsertens enheter sammen forteller samme historie. 

Duruflés Rekviem ser, i likhet med Arvo Pärt, tilbake mot middelaldermelodiene, men der forsvinner også likhetene mellom de to. Lange gregorianske melodier er lagt over impresjonistiske bølger fra orgelet. Begge verkene har versjoner for kor, solister og orkester, men blir på denne konserten fremført i versjon for orgel. 

Organisten, Marcus André Berg, spiller derfor veldig mye hele tiden. Mye av musikken er veldig krevende å spille, men høres ikke vanskelig ut når Berg tar den for seg. I tillegg til hans rytmiske stødighet, er han en mester på å fargelegge musikken og gi den karakter. 

Samstemte solister

Begge konsertene har vært preget av dyktige musikere i alle ledd, og solistene på avslutningskonserten er ingen unntak. Marianne Beate Kielland og baryton Alexander Nohr er solister på Duruflé, men på Fauré får Nohr med seg sopran Berit Nordbakken. I tillegg til dette spilte cellist Jan Clemens Carlsen en solistrolle under en av satsene på det første stykket. 

Det kan selvsagt gå inflasjon i superlativene når alle inntrykkene er så gode, men for å trekke inn noe som var særlig bra på denne konserten, må fraseringene nevnes. Alle solister har en evne til å holde på intensiteten gjennom alle de langene frasene de to stykkene byr på. Uten at det blir pompøst eller overdrevent grasiøst, bygger alltid spenningen seg opp igjennom alle fraser. 

De to rekviemene blir spilt rett etter hverandre uten applaus eller opphold. På tross av at de er estetisk ulike, har de såpass mange likheter at man overgangen mellom de to nesten kan gå en hus forbi om en ikke følger med på programmet. 

Alt i alt må jeg si at dette var en meget vellykket avslutningshelg på Kammermusikkfestivalen, der alt virker å sitte. Det hjelper selvsagt mye at den kunstneriske ledelsen, som tilfeldigvis er noen av landets toppmusikere, spiller selv, men det internasjonalt høye nivået smitter over på de resterende musikerne. I tillegg til dette treffer programmering, omgivelser og konsertsteder bulls eye.

---

---