En forestilling til ettertanke
En forestilling til ettertanke
Koreografen Simone Grøtte fra Lakselv har lang fartstid med å produsere verk som har blitt godt mottatt i nord. Nordkalotten har vært hennes nedslagsfelt. I de siste årene har hun beveget seg sørover med sine forestillinger. Den Norske Opera & Ballett har blitt en samarbeidspartner.
Ballett
Simone Grøtte
Tungrodd – Rahčamuš - Raatiminen
Scene 2
Den Norske Opera & Ballett
I fjor viste hun sitt verk «Glemt» på scene 2, og nå er hun tilbake med en ny helaftens forestilling Tungrodd - Rahčamuš - Raatiminen.
Simone Grøtte har sine røtter i både det norske, samiske og kvenske miljøene, noe hennes arbeider er sterkt farget av. For å skaffe seg kunnskap til å skape sine forestillinger har hun en arbeidsmetode hvor hun har intervjuet sine eldre slektninger.
Hørte de eldre
Som barn tilbrakte hun mye tid under kjøkkenbordet, gjemt av den store duken som dekket det. Fra den posisjonen kunne hun høre de eldre snakke og fortelle. Når det var noe de ikke ville at barna skulle høre, slo de over til samisk eller kvensk. Det ergret henne da hun ikke behersket de språkene.
På kjøkkenet
Når publikum kommer inn i salen til Scene 2, er danserne allerede på plass på scenen, eller en kan si i kjøkkenet til familien. Kjøkkenet var det store rommet, det var her livet ble levd. Danserne beveger seg langsomt rundt, søkende, undrende, men de har liten eller ingen kontakt med hverandre. Lyset senker seg og musikken, nyskrevet av Herman Rundberg, begynner å fylle rommet. Det skal vise seg at den er et særskilt viktig bidrag til forestillingens rytme og pust. Hans lydflater er fortellende, melodiske og dansbare med klare rytmer og en indre kraft. Når vintermørket siger inn, markeres det også gjennom musikken med sterke virkemidler. Den lille reiseradioen som står på gulvet, kommer til live når det tennes et lys i den. En eldre mannlig stemme forteller hvor viktig det er å ta et med når en er ute og ror. Det er som han samtidig gjennom det eksemplet forteller at det er like viktig å ha på plass sitt med når en skal navigere gjennom livet. I kjøkkenet utføres de daglige gjøremålene.
Kunnskap
På gulvet ligger det også en bok. Jenta under bordet blir tiltrukket av den. Den oser av kunnskap, og hun søker den i en vakker solo hvor musikkfølget er meget melodisk. Når hun løfter boken, drar tyngden av den henne i forskjellige retninger. Kan det være innholdet som er tungt og veier mye? Kanskje den dagen hun har tilegnet seg det, vil den oppleves lettere. Hun tar med seg boken og setter seg under bordet igjen.
En ny sekvens starter. Nå er det lek og flørting som gjelder. Det er fulgt av tunge drag på strengeinstrumentene og lyse toner fra sangerne. Kontrastene er slående.
Informasjon gjennom dansen
Kort informasjon kommer fra radioen. Det er klipp fra intervjuene som koreografen har hatt med de eldre. De drev med byttehandel. De klarte alltid å bli enige om hva verdien på det som ble byttet hadde. Det ble innkjøpt en lastebil i 1930 som ble brukt på vidda. Den enkle nære fortellingen får et videre nedslagsfelt og skaper interesse for et liv som snart ville ha vært et glemt liv. Grøtte klarer å formidle det også gjennom dansen. Danserne har fått fortellingene under huden. De uttrykker og viser de innestengte følelsene som det ofte handler om.
Kvinnenes arbeidsinnsats
Vinterens og krigens harde medfart blir fortalt uten de store dramatiske virkemidlene, men gjennom dansen får en god innsikt hvor tøft det må ha vært. For ikke å snakke om den brente jords taktikk som hele landsdelen ble utsatt for. Uten kvinnenes enorme arbeidsinnsats ville det vært umulig. De satt aldri i ro med hendene i fanget. Vedkassen og kaffekvernen var et viktig inventar. Ullen måtte prepareres, og vinteren var nådeløs. Krigen tok det lang tid før noen snakket om. Alt som bringes til torgs, både gjennom lydopptakene og det koreografiske, smelter sammen til en enhet hvor fortellingens historie trer klart frem. Det er i seg selv unikt å få til.
Danserne gjør en formidabel innsats som følger Simone Grøtte i tykt og tynt. Hun har avanserte sekvenser som inneholder ganske kompliserte løft, og gulvet brukes aktivt og mye. Mot slutten kommer kjøkkenbordet i fokus som en del av en lang sekvens, mens det hele avsluttes med en vakker, men i virkeligheten grusom snøstorm. På veien er det flere som sliter med traumer, men de vet å ta vare på hverandre. De kommer også gjennom dem. Grøtte jobber her med isolasjon og tidvis mye skulpturelt. Med hakkete kroppsbevegelser skaper hun et indre trykk i kroppene som fortvilet prøver å sprenge seg ut. De forlot sine hjem i 1944 som samer og kvener. Da tyskerne hadde brent ned hele landsdelen og befolkningen kom tilbake i 1945, kom de som nordmenn. Kostymene til Tonje Plur og Grøtte er vakre, og bærer sin egen tyngde i stoffene. Scenografien med den majestetiske bakveggen er Mari Lotherington ansvarlig for. Alle elementene som den nydelige lyssettingen til Tor Ditlevsen, rekvisittene, kostymene, musikken og koreografien smelter sammen. De forteller en dramatisk historie fra et lite kjøkken langt nord som fant sted for mer enn hundre år siden. Nå er denne historien blitt vår, publikums eie også.
