En fullskala Romeo & Julie

Til Nasjonalballettens nye produksjon av «Romeo & Julie» er det øyensynlig ikke spart på noe. Alt er stort, særlig dekorasjonene (Christopher Oram) som tar tilskuerne med på en tur til Italia og Veronas gater, og et innblikk i et italiensk herskapshus. De mange sceneskiftene forløper helt sømløst. Antall dansere og mennesker som befolker scenebildene er stort. 

---

Anmeldt av: FREDRIK RÜTTER I Foto: Erik Berg DNO&B

---

Balletten «Romeo & Julie har vært med i repertoaret til kompaniet helt siden polske Witold Borkowskijs versjon så dagens lys i 1969. I utgangspunktet ønsket daværende ballettsjef å sette opp den sagnomsuste versjonen til engelske Kenneth MacMIllan fra 1965, men den var dessverre altfor dyr for Operaen da. Det var synd, da den mest sannsynlig hadde overlevd til i dag. Den polske varianten fikk et kort liv. I 1988 ble kortversjonen til Birgit Cullberg valgt inn. Den ble erstattet med en ny helaften av engelske Michael Corder i 1992. Siste gang den ble vist var i 2014. Nå er den erstattet av Kaloyan Boyadjievs overdådige versjon. Han er også ansvarlig for kompaniets «Nøtteknekker». 

I dag er det problematisk å finne en koreograf som kan jobbe i det klassiske språket, og skape liv til en tre akters helaften. Det er bare noen få igjen av dem.

Orkesterets kveld

Det er partituret til Sergej Prokofjev som er valgt, selvfølgelig. Den er blant det vakreste som er skrevet til ballett. Operaens nye musikksjef, Edward Gardner hadde selv påtatt seg ansvaret for den musikalske ledelsen, hans første ballett som dirigent. Kvelden ble nesten like mye orkesterets kveld som dansernes. I lange passasjer tok orkesteret over lederrollen. Gardner hadde stålkontroll. 

Klassisk ballettspråk

Boyadjiev har full kontroll på det klassiske ballettspråket, og han har et fint øye for hvordan en skal bygge opp et langt dansenummer med mange deltakere. Det er stor oppfinnsomhet i hvordan han bruker forskjellige grupper i forhold til hverandre. Her var det mer enn tretti deltakere i de store torgscenene, og corps de ballet kaster seg ut i dem med masse energi. Han har studert oppbyggingen i partituret nøye, fyller det med mye musikalitet i sitt koreografiske arbeid. Det er utrolig mye dans som skal skapes i løpet av en tre timers lang aften. Dansen og det koreografiske er stort sett veldig bra på plass. Når en kommer til utførelsen, mangler det noe. Her er det en av de største kjærlighetshistoriene i verdenslitteraturen som skal formidles. Fortrinnet en har ved å sitte i parkett, langt bak i salen, er at det er hevet litt opp over resten av salen. Plassene gir en flott oversikt over hele scenerommet. En får et nydelig innblikk i formasjoner, og hvordan dansen flyter. Det blir full uttelling til å oppleve hvordan de store numrene er bygget opp. Den negative siden er at avstanden til scenen, gjør at det som skal uttrykkes gjennom følelser blir vanskelig å oppfatte. Enten må de på scenen utvikle evnen til å uttrykke sine følelser gjennom dansen og kroppen bedre ved å være ekstremt bevisst på å projisere ut til siste benk. Hvis ikke vil det være noe publikum ikke klarer å oppfatte. Det er mye berg og dalbane som skal formidles, enten det er i glede eller de grusomme øyeblikkene som denne historien har mange av. 

Rent og korrekt

De unge, Romeo og Julie, danses av Dingkai Bai og Grete Sofie Borud Nybakken. Begge danser sine roller helt upåklagelig, men det blir gjort nesten for rent og korrekt. De mangler passion. De viser lite forundring når de opplever sitt første møte i ballsalen. Det kommer aldri til uttrykk i balkongscenens store pas de deux, den som skal være forestillingens høydepunkt. Det blir for smått, og det mangler drivkraft og flyt i bevegelsene. Noe av det samme skjer i samdansen etter deres første og siste natt sammen. Før solen står opp må Romeo rømme fra sengekammeret og byen. Det er mye i koreografien som kunne vært tatt lengre ut, kan det være snakk om mangel på prøvetid, eller har ikke koreografen ønsket det? Noe av det samme skjer i Julies dans med flasken med sovemedisin hun har fått av presten. Det blir for pent. Det mangler en tydelig redsel for giften. Samtidig skal det være en enorm tiltrekning til den.

Forsvinner litt

Siden de store massescenene er fylt av så mange, har hovedpersonene i fortellingen en evne til å forsvinne. Fargeskalaene i kostymene er ikke til stor hjelp til å holde fokus. Hvem er hvem? Fektescenene er unisont koreografert (Kamen Ivanov i samarbeid med Kaloyan Boyadjiev), og er fint gjennomført med mange kårder som klinger rytmisk mot hverandre. En av dem treffer Mercutio (Douwe Dekkers) i lungen. Døden henter ham langsomt inn. Dette berømte øyeblikket i forestillingen, gjennomførte Dekkers med følsom troverdighet. Han var en som virkelig nådde ut. Tybalt (Ricardo Castellanos) havner i samme situasjon, men hans dødsøyeblikk går raskere, men like følsomt. Hans tante, fru Capulet, (Gina Storm-Jensen) pleier å få totalt sammenbrudd gjennom en lang solo fylt av bunnløs fortvilelse. Her lot dessverre ikke koreografen henne få hele det tiltenkte partiet i musikken for seg selv. Noen av husets tjenere ville stadig vekk stoppe henne. Dermed gikk nok salen glipp av en spesiell seanse som Storm-Jensen med sin holdning og tilstedeværelse kunne ha gjort noe helt spesielt ut av.  Slutten i gravkammeret ble vel statisk. Her er den spesielle vrien at den døende Romeo fremdeles er i live når Julie våkner. Døden og oppvåkningen overlapper hverandre, men sluttresultatet blir jo like sterkt og trist som alltid.

Publikum tok imot forestillingen med enorme ovasjoner, og takknemmelighet for hva de hadde fått oppleve av en helhetlig forestilling. Den gikk til både scenen og orkestergraven. Forestillingen kan oppleve å få enda et løft når flere forestillinger er gjennomført. 

---

---