En hyllest til koreografen Glen Tetley

Den amerikanske koreografen Glen Tetley ville ha fylt 100 i år. Nasjonalballetten ønsker å hedre hans minne med forestillingen «Mesteraften: Tetley/McGregor/Lynch». Tetley har vært en av dem som har satt dype spor etter seg og medvirket til kompaniets utvikling. Samarbeidet strakk seg fra 1971 frem til han døde i 2007. Dessverre fikk han aldri oppleve at hans verk «Voluntaries» ble fremført i det nye operahuset. Sammen skapte Tetley og Arne Nordheim også «Stormen», det som i mange år ble signaturballetten for kompaniet.

---

Anmeldt av: FREDRIK RÜTTER I Foto: Erik Berg DNO&B

---

Smelter sammen

Kjennetegnet til Tetley var hans spesielle evne til å kombinere den klassiske balletten med den moderne. Han fikk disse vidt forskjellige dansestilene til å smelte sammen på en helt ny og egen måte. Det var en grunn til at han på slutten av sekstitallet flyttet til Europa. Her opplevde han det var lettere å få aksept for sin koreografiske uttrykksmåte enn det var i Amerika. Frontene mellom den klassiske og moderne dansen var i Amerika steile, viljen til samarbeid var ikke til stede.

Han skapte «Voluntaries» til Stuttgartballetten med premiere seks måneder etter at kompaniets sjef, John Cranko, døde brått og totalt uventet. Danserne, hele organisasjonen, trengte noe samlende og «Voluntaries» ble hjelpen. Balletten danses til den fantastiske orgelkonserten til Francis Poulenc, et mangefasettert og mektig verk. Solistparet Grete Sofie Borud Nybakken og Ricardo Castellanos står bak hverandre, lengst bak på scenen. Bakteppet viser det som kan være en stor sol. Den skifter farger etter sinnsstemningen i dansen og musikken. Tetley har en unik evne til å overføre den musikalske kraften inn i dansen og danserne. Det smelter sammen. Selv om balletten i utgangspunktet er abstrakt i form oppleves fortvilelsen og den enkeltes søken både i musikken og dansen. Koreografien er meget kompleks med mengder av høye og til dels kompliserte løft og piruetter.

Det kreves en kontinuerlig flyt uten noen avbrekk og stans. Den enkeltes bevegelse skal knyttes sammen med de neste som entrer scenen. Musikken skifter fra orgelets enorme utbrudd til de skjøreste tynne tonene. Dansen følger de samme strømningene, og det hele går opp i en fantastisk helhet. Danserne har de nødvendige lange linjene i kroppene til å utføre Tetleys koreografi. Det er vakkert, ekstremt følsomt, med både tilløp til sørgemarsjer og livsbejaende øyeblikk. Det søkes mye oppover og ut, hvor håpet kanskje er å finne. Det tennes med en vakker skulpturell slutt.

Foto over: STUDIO C Anaïs Touret, Douwe Dekkers

Fysisk og kraftfullt

Samantha Lynch, den yngste av koreograftrioen, er fremadstormende ny som koreograf. Hun er fremdeles ansatt som solist i Nasjonalballetten hvor hun debuterte koreografisk i 2021. Etter det har hun blitt invitert til både Zürich, Berlin, Stuttgart og København for å skape noe nytt. Hennes nye verk for Nasjonalballetten har fått tittelen «Studio C». Det er der danserne har jobbet for å komme i mål. Så langt er dette hennes største produksjon med tretten dansere på scenen. Hun er ikke direkte mørkeredd da hun har valgt 1 og 4 sats av Symfoni i C-dur av Georges Bizet som lydfølge. Det er musikk som er sterkt knyttet til koreografen Balanchine. Hun har også fått Henrik Skram til å komponere fire vakre mellomstikk som fungerer helt utmerket i denne sammenhengen.

Lynch koreograferer meget fysisk og kraftfullt. Det er enormt med energi som kreves. Hun er usedvanlig kreativ og sikker i sine valg. De to hovedparene,  Douwe Dekkers, Anias Touret og Melissa Hough, Jonathan Olofsson, gir jernet. Gruppescenene er flotte med overraskende utforminger, og samdansene er effektivt utført. Scenografien til Åsmund Færavaag er også sterkt medvirkende med sin tunge statiske fremtoning. Den har samtidig en meget bevegelig tilstedeværelse. Lynch har definitivt kommet for å bli i, ikke bare som danser, men koreografen i henne kommer nok til å ta mer og mer overhånd.      

Korte sketsjer

Det tredje verket i denne forestillingen, «Chroma», var koreografert av den engelske wonder-boy Wayne McGregor i 2006. I den engelske danseverdenen er han en av de største. Når teppet heves, er seks dansere dandert i lett manierte posisjoner på gulvet. De befinner seg i en enorm funksjonalistisk stilistisk hvit dekorasjon. I bakveggen er det et stort vindu, men uten glass. Det gjør at danserne kan entre scenen gjennom åpningen. De utrolige vulkanske utbruddene til komponistene Joby Talbot og Jack White som kommer fra orkesteret kan nesten slå en i svime. Danserne løser opp sine låste posisjoner, og møtes i strømmene av lydbølgene. Møtene er til å begynne med korte før de oppløses. De går dagligdags fra hverandre som at noe er avsluttet, men hva det er, er ikke lett å få tak på. Møtene skjer som duetter, trioer eller større gruppedanser, og når de er i bevegelse har de et maniert uttrykk. Når de forlater scenen gående virker de som de har en annen personlighet.

Det er korte sketsjer, noen av dem blir avsluttet med et overraskende black-out. Når lyset kommet tilbake, er det klart for nye møter. Musikken har noen voldsomme omveltningene, men plutselig roer det seg og det strømmer en tynn fiolintone opp fra graven. Alle bevegelser hos danserne blir tatt ned til et minimum. De er forsiktig søkende kanskje for å bli bedre kjent. De mannlige danserne har en påtatt macho-holdning, og de har et teatralsk uttrykk. Når det er over slapper de av, blir mer «normale». Det danses utrolig bra, noe som har vært gjennomgående hele kvelden, men «Chroma» ble kanskje nummeret for mye etter de to første verkene. 

Dirigenten, Kevin Allan Rhodes, leder Operaorkesteret med en myndig taktstokk. Han driver orkesteret nydelig frem gjennom noen overveldende musikalske uttrykk.

---

---