En umusikalsk Peer Gynt

Med litervis av skum regnende ned fra taket, klarer ikke Johannes Holmen Dahls «Peer Gynt» å finne ut hva den vil. Og hvor ble det av musikken?

---

Aksel Dalmo Tollåli

---

Festspillene i Bergen er i full gang, og årets åpningsforestilling er Ibsens Peer Gynt. Johannes Holmen Dahl har regi, og i graven sitter Bergen Filharmoniske Orkester. Holmen Dahls produksjon er en øvelse i storslått minimalisme, med skum fra oven og et stort glidefly som de store sceniske virkemidlene. Estetikken er velkjent, men det er ikke alltid det føles som om oppsetningen har noe på hjertet.

Produksjonen – som skal opp både på Operaen i Oslo og på Nationaltheatret over sommeren – reklamerer med at man her endelig får en sjanse til å høre Griegs scenemusikk. Og riktignok er det Griegs musikk til Peer Gynt som blir spilt. Men når over halvparten av musikken er kuttet vekk, fremstår resten mer som en påklattet pliktøvelse enn noe annet.

Bittesmå skuespillere og stor scenografi

Det har vært mye spenning knyttet til denne forestillingen. I tillegg til å være åpningsforestillingen på årets Festspill, er den også et samarbeid mellom Festspillene i Bergen, Nasjonaloperaen og Nationaltheatret. I tillegg har det i de siste ukene rast en debatt i teater-Norge rundt regissør Holmen Dahl og hans samarbeidspartner, scenograf Nia Damerell. I flere artikler i blant annet Morgenbladet har de to blitt beskyld for å ha kopiert elementer fra andre forestillinger. Det var så mange likheter mellom deres oppsetning av Moby Dick på Det norske teatret i vinter og en oppsetning på Thalia Theater i Hamburg i 2013, at Det norske teatret nå må betale vederlag for forestillingen.

Også Peer Gynt likner forestillinger Holmen Dahl og Damerell to har stått bak tidligere. Scenerommet er stort, svart og åpent – på Grieghallens store scene blir skuespillerne bittesmå. Åpningsscenen med Peer (Herbert Nordrum) og Mor Åse (Aagot Sendstad) er overraskende kraftfull, med bare de to, midt på scenen. Replikkene ytres med undring fremfor sinne og skøyeraktig glimt i øyet. Det er som bruddstykker av en drøm, der Ibsens tekst får stå helt forrest.

Åpningen er gripende, men så er det som om produksjonen går seg vill i sceniske virkemidler. Midt i andre akt, når Peer beveger seg inn i Dovregubbens hall, begynner det å regne skum fra oven. Det samler seg i en stor klump – ganske omfangsrik, men kanskje ikke så høy som den burde ha vært. Skuespillerne vasser, bader og sklir gjennom skummet, men med unntak av scenen hos Dovregubben (Kåre Conradi), fortoner det seg mest som en fiks idé. Når det så etter pause henger et enormt glidefly fra taket, blir det litt i meste laget. 

Det hele mangler retning – utover den slående scenografien, skjønner jeg aldri helt hvor Holmen Dahl vil med denne oppsetningen. Flere gode skuespillere til tross – Jan Gunnar Røise er fornøyelig som Bøygen – fremstår det hele bare halvveis gjennomtenkt.

Umusikalsk oppsetning

Og så er det musikken. Jeg tror problemet er at Holmen Dahl ikke bryr seg så veldig mye om musikk – det er han ikke alene om blant teaterregissører, men det er en annen problemstilling. I alle fall ser det ikke ut som om han er særlig interessert i Griegs Peer Gynt-musikk og hvordan den samhandler med Ibsens tekst. 

Griegs musikk består av hele 27 ulike numre – rene instrumentalpassasjer, melodramaer, sanger og kor – og er med på å drive handlingen fremover. Det er selvfølgelig mulig å spille Peer Gynt uten Grieg – i dag er det mer regelen enn unntaket – men om den er med, må man nesten utnytte de dramatiske mulighetene den åpner for. 

Her er omtrent halvparten av musikken kuttet, og det er lite av den som gis en selvstendig funksjon i dramaet. Ouverturen er kuttet, og bruddstykker av de to slåttene i første akt – en halling og en springar – høres fremført av Ragnhild Hemsing. Når orkesteret setter i med «Ingrids klage» i begynnelsen av akt 2, kommer det overraskende på. 

Det kan synes som om Holmen Dahl er nærmest allergisk mot det som kan kalles «opptrinn». En forståelig impuls, men Peer Gynt er fullt av nettopp dette. Rollefigurene danser og synger i ett sett, og med unntak av Solveigs tre sangnumre, er det meste kuttet her – ingen scene med seterjentene, ingen serenade. Anitra vrikker for så vidt litt på stumpen, men det snakkes gjennom hele hennes dans, og på ingen måte blir det sunget noe. Også den arabiske dansen blir redusert til bakgrunnsmusikk, uten sangere eller kor.

Bortkastede musikalske muligheter

Et annet problem kommer under «Solveigs sang» – vakkert sunget, om enn med litt ustabil intonasjon av sopran Frøy Hovland Holtbakk. Riktignok har det blitt sunget i Dovregubbens hall – med et kor på rundt 100, stående ute av veien helt bakerst på scenen, og kledt i helsvart så de går i ett med de svarte veggene – men sang har ikke blitt ordentlig etablert som en del av denne historien. Som nevnt er de fleste andre sangnumrene kuttet. At Solveig plutselig bryter ut i sang føles mer som at man føler seg tvunget til å ha den med enn at man vil si noe med den.

Kanskje kommer forestillingen mer til sin rett på Nationaltheatret, uten orkester og bare med Hemsing som musiker på scenen. I Operaen blir det fort samme lekse som i Bergen. Om ønsket her var å skape en ny Peer Gynt med Griegs musikk har man ikke lyktes. Kanskje hadde det vært bedre med nyskrevet musikk, men selv sitter jeg igjen med et inntrykk av at Holmen Dahl helst skulle vært musikken foruten. Dette er en forestilling som har enkelte dramatiske kvaliteter, men musikalsk fremstår den som en bortkastet mulighet.

---

---