Et håndtrykk mellom to begavelser
Et håndtrykk mellom to begavelser
Ørjan Matres pianokonsert er et håndtrykk mellom to store musikalske begavelser. Klassiskmusikk var til stede på uroppføringen.
Ørjan Matre er en av Norges mest aktive orkesterkomponister, og den eneste nordmann som gir ut musikken sin på ærverdige Edition Peters i Leipzig. Jeg føler at det er en sjelden balanse i det han skriver. Musikken treffer godt i alle ledd. Den har tilstrekkelig kunstnerisk dybde til at det er interessant. I tillegg virker pianokonserten morsom å spille, med alle sine klanglige finurligheter og spennende linjer, og det er lyttbart nok til at publikum liker det.
På denne konserten med Oslo-filharmonien, under danske Thomas Sødegaards ledelse, ble det spilt to Matre-komposisjoner: Lyric Pieces fra 2019 og Matres flunkende nye pianokonsert – skrevet for ingen ringere enn Leif Ove Andsnes.
Lyric Pieces
Lyric Pieces er et slags «kommentarverk» til Edvard Griegs Lyriske stykker. Matre har valgt ut seks av dem, og bygget orkestersatser som fanger karakterstykkenes karakter. Verket starter med at den kjente åpningen fra «Arietta» (det aller første lyriske stykket; Hefte I, op. 12, nr. 1) blir spilt på piano på venstre scenekant, og så flyter nesten umerkelig inn i orkesteret. Matre bygger så opp en rik orkestersats som tar over pulsen og klangen fra «Arietta» på subtilt og smart vis. På tilsvarende måte har Matre funnet fram til en kjerne i hvert av de fem andre stykkene. Verket viser Matres store klanglige fantasi og dyktige håndverk som orkestrator. Spesielle klanglige virkemidler – som at perkusjonistene spiller på sandpapir eller at Grieg selv dukker opp på et lydopptak – glir inn i orkesterets klang som naturlige elementer.
Lyric Pieces er ikke et verk som dytter hardt mot veggene slik at kunstens rom utvides. Men det gjør rommet til et fint sted å være i.
Pianokonserten
Matre bor i Bergen, i samme gate som Andsnes. De har barn på samme skole, og Matre er hjelpetrener på fotballaget til Andsnes’ sønn. De snakker jevnlig om musikk, og ideen om at Matre skulle skrive en pianokonsert for Andsnes kom opp «på sidelinjen under en tight 1–1-kamp», som Matre fortalte under Bak notene.
- Les Klassiskmusikk.coms intervju med Matre og Andsnes om den nye konserten.
Det må ha vært fint å ha en så ekstraordinær pianist som Andsnes å skrive stykket for. Stykket er et håndtrykk mellom to store musikalske personligheter og begavelser. Andsnes har et rikt anslagsregister og en fenomenal uttrykksmessig kontroll. Han er slagkraftig i de sterke partiene og han kan hamre ut klangakkorder med stor kraft uten at det blir grøtete. Han er like imponerende i de mer subtile lyriske passasjene, som klinger fokusert og tydelig, selv langt bak i salen. At han kan spille pianissimo så svakt, og det likevel klinger så sterkt og tydelig, er utrolig imponerende.
Det er klart fra første tone at Matres konsert er et godt verk. Konserten starter ekstremt direkte, med en rytmisk heftig, nesten Bartók-aktig, passasje. Dette gjør at man følger med fra første sekund. På samme måte som i Lyric Pieces, henter Matre inn elementer fra musikkhistorien til sitt eget uttrykk. Jeg hører hint til romantikkens pianokonserter, modernismens klanglige eksperimentering og minimalismens renskede uttrykk – alt filtrert gjennom Matres egen estetikk.
Balansert og variert
Først og fremst er det et fyldig verk, som både er balansert og variert. Jeg kjenner ikke detaljene i satsinndelingen, men den 30 minutter lange konserten er tydelig satt sammen av ulike seksjoner som spilles attacca. Matre har komponert godt med plass til Andsnes virtuositet. I et intervju fortalte Matre at «helheten er like viktig som enkeltstemmene» i verket. Og det gir mening. Dialogen mellom solist og orkester løper gjennom hele stykket, og pianistens stemme er i mange passasjer helt integrert i orkesterets klang. Det er altså ikke snakk om solist med orkesterkomp.
Andsnes kan i enkelte tilfeller være litt kjølig i spillemåten sin, men jeg synes at hans karakteristiske følelsesmessige verdighet er subtilt vakker i denne konserten, og han får spilt ut sine lyriske kvaliteter. Oslo-filharmonien er et virkelig godt orkester når de har en god dag, og det er tydelig at de har lagt det lille ekstra i dette møtet mellom Andsnes og Matre. Noe av æren for at det ble en så god framføring må også tilskrives Søndergård. Han dirigerte med solid autoritet og fin balanse mellom energi og eleganse.
Ein Heldenleben
Etter pausen var det duket for Richard Strauss’ tonedikt Ein Heldenleben der tredje sats, «Heltens ledsagerske», ble en nydelig fiolinkonsert i miniatyr, ypperlig framført av konsertmester Elise Båtnes. Strauss ble likevel mer som et ekstranummer å regne. For premieren på Matres pianokonsert føltes som en viktig musikalsk hendelse, som gjorde alt som kom etter litt irrelevant.
Matres pianokonsert er kanskje ikke noen ny a-mollkonsert – til det mangler den Griegs minneverdige gester og pregnante melodier. Men den er et fyldig og balansert stykke musikk, som jeg håper mange vil få oppleve. I april kommer konserten «hjem» til Bergen, der den skal spilles av Andsnes sammen med Bergen filharmoniske orkester og Edward Gardner. Ryktene forteller at det skal gjøres opptak.
