Fislete verdenssensasjon

Trondheim barokkfest henter en av 1700-tallets fremste operakomponister opp fra glemselen. Men med tallrike kutt og forkortninger får ikke Orlandinis Arsace skinne som den burde.

---

Tekst: Aksel Dalmo Tollåli | Foto: Joakim Kirksæther

---

I dag har de færreste hørt om Giuseppe Maria Orlandini, men i første halvdel av 1700-tallet var han blant Europas mest bejublede operakomponister, helt der oppe med Händel og Vivaldi. Det er altså ingen hvemsomhelst Trondheim Barokkfest børster støvet av, når de setter opp Orlandinis opera Arsace fra 1715 (revidert i 1721 og 1739).

I følge festivalen er dette første gang i moderne tid at en opera seria av Orlandini blir fremført i sin helhet, og – så vidt man kan se – første gang Arsace settes opp siden 1739. Sånn sett er dette en sjelden musikkhistorisk begivenhet, men fremførelsen preges av det jeg opplever som manglende tillit til publikum og for lite prøvetid. Musikalske unøyaktigheter og en rekke kutt gjør at det hele fremstår mer frustrerende enn det burde.

Storslått forviklingsdrama

Arsace finner sted i oldtidens Persia, og er på mange måter et typisk, barokt forviklingsdrama, med ulykkelig kjærlighet og ære på spill. Riktignok har historien røtter nærmere vår egen tid, for det hele bygger på forholdet mellom dronning Elisabet I av England og Robert Devereux, jarlen av Essex. Devereux var blant dronningens favoritter, men forsøkte å ta makten gjennom et statskupp. Han lyktes ikke, og ble i stedet arrestert, gjort til landssviker og henrettet. Historien har gitt inspirasjon til flere operaer enn denne, med Donizettis Roberto Devereux som den mest kjente.

Men i Arsace er vi altså i Persia: Dronning Statira elsker sin general Arsace, som i sin tur er (gjensidig) forelsket i hoffdamen Rosmiri. Rosmiri blir på sin side giftet bort til Mitrane. I bakgrunnen står den slu Artabano og prøver å ta over makten på vegne av kongsemnet Darius. Arsace prøver å innta palasset for å stanse bryllupet, men dronningen tror at han prøver å velte henne – og fordi han vet at dronningen elsker ham, kan han heller ikke si noe om den egentlige grunnen. Det hele ender oppsiktsvekkende tragisk: Arsace henrettes midt i tredje akt, og operaen avsluttes med en rystende vanviddsscene for dronningen.

Alt burde ligge til rette for store følelser og imponerende sangoppvisninger, og det er mye å bli begeistret av. Orlandinis musikk er storslått og fargerik, med både horn, oboer, fløyte og fagott, pluss pauker i første akt. Koloraturløpene er kanskje ikke like atletiske som hos enkelte av hans samtidige, men gir samtidig store muligheter for sangerne å briljere.

Ikke alltid like mye overskudd

Samtidig er ikke fremførelsen alltid like overskuddspreget. Trondheimsbaserte Orkester Nord spiller stort sett fint under ledelse av Martin Wåhlberg, men spillet blir fort sterkt og passivt på samme tid. Jeg savner enda mer schwung og snert. Intonasjonen er heller ikke alltid helt i vater, ei heller presisjonen. Jeg tar meg i å lure på om det har vært nok prøvetid. Det er mye musikk i en barokkopera, og når musikken i tillegg er totalt ukjent, kan det ikke være helt enkelt å få alt satt sammen på et ordentlig vis.

På sangersiden er det mye fint, selv om de har det med å bli overdøvd av orkesteret, spesielt i de mest virtuose løpene. Det musikalske overskuddet er heller ikke her det aller største, og sangerne har det med å bli stående med blikket fastlimt i notene – forståelig nok, selv om det ikke resulterer i den mest dramatisk hardtslående fremførelsen.

Lorrie Garcia imponerer med en dyp, klangfull alt i tittelrollen, og Lina Johnsons klare, fleksible sopran flyter uanstrengt over orkesteret som Rosmiri. Tenor Valentino Buzza synger Artabane med imponerende fylde i toppregisteret. Mezzosopran Ann Hallenberg er ikke like tilstedeværende som jeg skulle ønske som dronning Statira, selv om hun kommer seg greit gjennom de krevende løpene. Den avsluttende vanviddsscenen setter derimot ikke så store spor. Det sies ingenting på forhånd, men med flere hostekuler både på og av scenen, er det ikke utenkelig at hun er forkjølet.

Hvor ble all musikken av?

Selv om det musikalske ikke helt løsner under denne fremføringen, er det et større problem som bryter seg fram: Det er mye musikk i en barokkopera, og de kan fort bli ganske langdryge affærer. Spesielt i en konsertant fremførelse, kan det være fornuftig, til og med ønskelig å kutte litt her og der. Det har man også gjort her, men på en måte som forrykker den musikalske og dramatiske balansen i hele operaen.

I barokkoperaer veksler musikken mellom resitativ – dialoger og monologer der handlingen utspiller seg, som oftest med et enkelt akkompagnement – og arier – hvor følelser utbroderes og nyanseres. Ariene er gjerne tredelte, med en innledende A-del, en kontrasterende B-del, og så en gjentakelse av A-delen, med nye og enda mer imponerende ornamenter. I denne fremførelsen har det meste av resitativet blitt beholdt, mens de aller fleste ariene er kraftig beskåret. Stort sett er det kun den innledende A-delen som synges.

Det er frustrerende på flere vis. Ariene er de musikalske høydepunktene i en barokkopera, og det er kjedelig å bare få høre en tredjedel av dem, spesielt siden de virkelig spennende delene gjerne kommer i B-delen og gjentakelsen av A-delen. Det gjør også at operaen fremstår ubalansert. Etter seks-syv minutter med resitativ blir det for lite med en kort, liten ariesnutt på bare et par minutter. Når det i tillegg er snakk om en helt ukjent opera, der den slående musikken har blitt løftet frem i forhåndsomtaler, blir det ekstra vanskelig å skjønne hva som er grunnen.

Manglende tillit?

Lite prøvetid er en allerede nevnt mulig grunn. Men kanskje er det også en manglende tillit til publikum som utspiller seg her. Til tross for at ariene spiller en vesentlig musikalsk rolle, står de stort sett utenfor selve handlingen. Med tekster som ofte inneholder mer eller mindre søkte metaforer –båter, trær og stormende uvær dukker hyppig opp – er det kanskje nærliggende å tro at publikum kobler ut, på tross av de imponerende musikalske prestasjonene. I resitativene, som ikke er på langt nær så musikalsk interessante, skjer det i alle fall noe, og man har i det minste en handling å holde seg fast i.

Jeg tror dette er helt feil måte å tilrettelegge denne typen musikk på, og man snyter publikum for det som gjør barokkopera så spennende i utgangspunktet, nemlig den svimlende virtuose sangen. Det er stemmene som spiller hovedrollen, og det er de færreste som trekkes til barokkopera på grunn av den gripende handlingen.

Man må gjerne kutte her og der, men det må gjøres uten å forrykke balansen i verket. For når en fremføring er i ubalanse, kan selv en musikkhistorisk verdensbegivenhet oppleves ganske fislete.

---

---