Frodig Figaro
Frodig Figaro
Den Norske Opera & Ballett gjør ære på Figaros bryllup. Ola Nordal har sett Operaens nye oppsetning av Mozarts mesterlige opera.
Jeg har gitt opp å få grep rundt handlingen i Figaro's bryllup. Jeg har lest både libretto og synopsis, og sett operaen flere ganger. Men det er så mange karakterer som kler seg ut, sender lapper og gjemmer seg for hverandre, at jeg alltid mister oversikten. Men det er ikke så farlig hvis man ikke klarer å henge med.
For all gjemslen, forkledningene og brevskrivingen er hos Mozart mest bare en ramme som motiverer ulike stemninger: Nå er det gøy. Nå er det tragedie. Nå er det mystisk. To personer er forelsket. En er sjalu. Fire personer er sinte på hverandre. Og så videre.
De ulike stemningene danner grunnlag for den mest vidunderlige musikk. Ariene er blant de aller vakreste som noensinne er skrevet. Duettene sitter som skudd. De komplekse ensemblescenene, skrevet for opptil syv ulike samtidige stemmer, er noe av det mest briljante som er gjort for operamediet.
Det er ikke til å unders over at Mozarts Figaro er blant tidenes mest spilte opera. Og Den Norske Opera & Ballett gjør virkelig ære på dette flotte stykket musikk i sin nye oppsetning.
Utenfor boksen
Som så ofte i Bjørvika er handlingen flyttet fram i tid, til et litt ubestemmelig «gamle dager» for rundt 100 år sider. Dette er akkurat så lenge siden at det fortsatt finnes et tjenerskap, men ikke så lenge at det forklarer adelens urimelige privilegier; for eksempel at grev Almaviva (Alexander Nohr) kan kreve sin droit de segnieur – hans rett til å på bryllupsnatta få ligge med tjestepiken Susanna (Frøy Hovland Holtbakk) før brudgommen Figaro (Tommaso Barea) – eller at det er han som er dommer i en rettstvist mellom Marcellina (Lucia Cervoni) og Figaro.
For en gangs skyld har de tenkt godt, når de tenker utenfor boksen. I hvert fall i de tre første aktene, beriker regissør Matthew Wilds valg Da Pontes tekst. Ideen om at greven og grevinnens forhold har kjølnet på grunn av at de mistet et barn, noe Mozart og Constanze også gjorde flere ganger, er med å vektlegge de tragiske sidene ved Mozarts musikk. Når grevinnen (Nardus Williams) synger i den vakre arien «Porgi amor qualche ristoro» i starten av andre akt, så gis ordene O mi rendi il mio tesoro, o mi lascia almen morir ('Enten gi meg tilbake min skatt, eller la meg i det minste dø') en langt sterkere kraft enn om det bare handlet om grevens utroskap. I mine ører ble denne arien det største musikalske øyeblikket i hele forestillingen – både på grunn av Williams nydelige sang og den ekstra styrken som den sceniske innrammingen gir til teksten.
Dette bakteppet gjør også arien til sidekarakteren Barbarinas (Eirin Rognerud) til et av de virkelig store musikalske øyeblikkene i forestillingen. Teksten i hennes «L'ho perduta... me meschina» ('Jeg mistet det ... stakkars meg') handler om at hun har mistet en nål, men den tragiske musikken hinter til at det er noe langt mer viktig hun har mistet.
Fantastiske sangere
Den Norske Opera & Ballett har samlet et glimrende sangerteam til denne forestilligen. Hovdenakk og Barea passer godt sammen som Susanna og Figaro. Hovland Holtbakks stemme er elastisk og spenstig, og det hun eventuelt måtte mangle på projisering og kraft, tar hun igjen på sjarm og eleganse. Hun beveger seg lett på scenen, og spiller overbevisende. Bareas bass-baryton er mørk og tett. Han har en stor scenisk personlighet, og dundrer på med stor selvtillit og italiensk sprezzatura – kanskje mest av alt i den såkalte «soldatsangen» mot slutten av første akt. Jeg savner kanskje noen flere «wow-øyeblikk». De var bare én gang jeg hørte ham dra på alt han kunne i høyden, og det hadde kledd både rollen og forestillingen med enda et hakk mer bravur.
Min favoritt i forestillingen er den britiske lyriske sopranen Nardus Williams som Grevinne Rosina. Hun har en nydelig stemme som er jevn og rund, med ypperlig kontroll på vibrato og dynamikk. Hun synger med emosjonell overbevisning, og har et vell av nyanser i foredraget. Hun er et godt vokalmessig par med Alexander Nohr som Grev Almaviva. Han er presis og slående og rytmisk smidig i Mozarts raske løp, til tross for stemmens tyngde. Han har stor kraft, som blir mer og mer frastøtende etter hvert som karakteren hans blir stadig mer hatefull og jævlig.
Det er umulig å gå i detalj på alle sangerne – operaen har intet mindre enn 11 karakterer som alle er viktige. Av de mindre karakterene vil jeg trekke fram to: Magnus Staveland har en ganske liten rolle som Doktor Basilio, men fyller scenen med sin store personlighet og karakteristiske tenor. Adrian Angelico får også spille ut hele sin komplekse karakter som Cherubino. Han er en glimrende sanger og spennende skuespiller, som underholder både som overamorøs cherub og som grinete tenåring.
Opera som musikk
Den italienske dirigenten Ottavio Dantone er ekspert på barokkmusikk, og dirigerer med spiss tydelighet. Han legger inn et vell av dynamiske nyanser, som vitner om en stor intellektuell forståelse av Mozarts klangverden. Operaen har satt opp et slankt og smidig orkester, som – med unntak av de to walthornene – ligger ganske nært det som Mozart selv kunne oppleve. Dantone har valgt hammerklaver som continou-instrument, og har tatt med to barokktrompeter i orkesteret. Dette gir en annerledes messingklang enn det vi er vant med. Strykegruppa er holdt liten, og det gjør at treblås og pauker får en stor rolle i klangbildet, noe som er med å gi musikken spenst og brodd.
Operaorkesteret spiller med litt ekstra futt i denne forestillingen. Det gnistret spesielt godt under ouverturen, og selv om det dabber litt av etter hvert, er det mange av de musikalske øyeblikkene som er bent fram briljante, for eksempel under den livlige fandangoen i bryllupsmusikken i 3. akt.
Likevel lugger det her og der i den musikalske helheten. Operakoret, som hadde inntatt tredje balkong, hang litt etter det som skjedde i orkestergraven. Jeg vet ikke om det var de store avstandene i huset eller forsinkelse på videolinken med dirigenten, men de kom laldri helt i synk. Det samme gjaldt noe av samkjøringen mellom sangerne på scenen – kanskje særlig Figaro – og musikerne i orkestergraven.
Trange rom
Scenen er veldig finurlig konstruert, med Grevinnens soveværelse og Grevens stue til høyre. Figaro og Susannas rom er en overdrevet knøttliten gang mellom de to rommene, og mye av det komiske i forestillingen dreier seg om bevegelsene mellom adelskapets «upstairs» og dette inneklemte «downstairs», for å bruke et begrepspar fra britisk fjernsynshistorie. Hele scenen kan flyttes mot venstre eller høyre, ut fra hvilket av rommene som har mest fokus i handlingen.
Dette fungerte lenge helt glimrende, men i siste akt raste den velfungerende scenografien bokstavelig talt sammen. Det startet i Barbarina marerittscene – der hun synger om sine kvaler og frykt. I marerittet renner aske ut av vegger og tak i grevens stue, noe som er et veldig sterkt bilde.
Men så skal de påfølgende utescenene i fjerde akt foregå i den samme askehaugen, med stuen som et slags bakteppe. Det er første gang i denne iscenesettelsen at jeg føler den kognitive dissonansen som jeg kjenner så godt fra oppsetninger i Bjørvika. Askehaugen blir et forstyrrende element, heller enn en berikelse. Når plottet løses i siste scene, og alle de elleve karakterene i stykket står på scenen og synger at den forferdelige dagen er til ende og at nå er det fest, så føles det mer som et antiklimaks enn en verdig finale på det som ellers er en veldig god oppsetning.
Den Norske Opera & Ballett
Operaorkesteret, Operakoret, Operaens barnekor
Musikk: Wolfgang Amadeus Mozart
Libretto: Da Ponte
Figaro: Tommaso Barea
Susanna: Frøy Hovland Holtbakk
Grev Almaviva: Aleksander Nohr
Grevinne Almaviva: Nardus Williams
Cherubino: Adrian Angelico
Marcellina: Lucia Cervoni
Basilio: Magnus Staveland
Don Curzio: Eirik Grøtvedt
Bartolo: Jens-Erik Aasbø
Antonio: Pietro Simone
Barbarina: Eirin Rognerud
Musikalsk leder: Ottavio Dantone
Regi: Matthew Wild
Scenografi og kostyme: Katrin Lea Tag
Lys: Ellen Ruge
Video: Clemens Walter
