Gripende musikkteater

Ruth Maier er en sterk og viktig forestilling som fungerer både som musikal og som folkeopplysning.

---

Av Ola Nordal I foto: Ole Wuttudal / Trondheim Symfoniorkester & Opera

---

Den er så ubeskrivelig grusom, historien om Ruth Maier. Hun ble født i Wien i 1920 og var tenåring da nazistene begynte terroriseringen av den jødiske befolkningen. Hun flyktet til Norge i 1939, men kom seg ikke videre i trygghet. 26. november 1942 ble hun ført ombord på fangeskipet Donau sammen med over 500 andre jøder. I en tekst står det om Maier at da de kom til Tyskland ble de «lastet om i godsvogner» og sendt til Auschwitz. Det høres ut som en logistikkoperasjon. Maier ble til et stykke gods som måtte ekspederes. 

Gisle Kverndokk, Aksel-Otto Bull, og hele teamet bak denne forestillingen gjør det kollektive traumet Holocaust til et individuelt traume. Dette er mulig, fordi Ruth Maier førte dagbok. Hun ble også kjæreste med en person som forstod verdien av dagbøkene, og som forsøkte å få dem utgitt. 

Musikalen starter med poeten Gunnvor Hofmos forsøk på å få publisert Maiers dagbøker i 1953. Forlagsredaktøren nekter. Dette er en sterk åpning, og det fremstår som sjokkerende i dag at hentydninger til lesbisk kjærlighet stoppet utgivelsen. Dermed ble ikke historien om Maier en del av Norges kollektive bevissthet, slik som Anne Franks dagbok ble for jødene fra Nederland. Det er mange paralleller mellom de to fortellingene. Men Maiers historie blir ekstra sterk i Norge siden vi kjenner stedsnavnene så godt. Vi får vite at hun en periode bodde i Erling Skakkes gate, et par kvartaler fra der vi sitter i Trøndelag Teaters gamle sal. 

Ungpikekjærlighet 

Musikalen Ruth Maier handler i første rekke om en ung jente med ekstraordinære evner. Første akt følger Maier fra hun var 16 i Wien og fram til hun flyktet til Norge. Hun er nysgjerrig på livet og kjærligheten. Vendepunktet kommer et stykke inn i 1938 etter et møte med nazistiske bøller. Sinnet vekkes, og Ruth går fra å være jente til også å være jøde. Denne dobbeltheten forblir med henne resten av forestillingen. Før hver scene leses det en dato. Dette er virkningsfullt, for som publikummer vet vi jo at for hver dag som går, rykker katastrofen nærmere. 

Jeg merker fra start en viss kognitiv dissonans mellom de søte stemmer og det alvorlige temaet. Men denne dissonansen er en del av uttrykket. Gisle Kverndokk insisterer på at musikkteater er en kunstform og ikke lett underholdning. 

Bulls libretto bruker hele tiden Maiers ord, for så å avslutte med Hofmos etter at Maier blir bortført. Det virker for meg som Bulls fortelling står solid, både ut fra arbeidet med Jan Erik Volds bok Ruth Maiers dagbok, som librettoen er basert på, og i møte med det senere akademiske arbeidet rundt Marier (se f.eks. Ingeborg Hellebergs doktoravhandling fra 2025). Teksten er viktig, og sangene er syllabisk skrevet slik at ordene kommer godt fram. Men sangene blir aldri «snakkete», slik det noen ganger blir når man har mye viktig på hjertet. Ordene ligger godt i tonene. Melodiene lager gode setninger, og setningene lager gode melodier. Den som fungerer aller best som sang – også løsrevet fra musikalen – er Til en venninde, med den nydelige tekstlinjen «Så ett var vi, at vi ikke kjente ordet 'du'. Du, det var jeg. Og jeg var du».

I første akt er Guvor en kommenterende stemme. I andre akt kommer hun inn som en sentral del av handlingen, og kjærligheten mellom de to males ut med seksuelt begjær, krangel og svik. Dagene blir lysere blir et slags ledemotiv for forholdet. Som kjærlighetssang er den ganske ordrik, men de sterke tekstlinjene får den til å fungere bra, for eksempel når Ruth synger: «Gunvors øyne er mørkeblå. De er uten bunn. Jeg har aldri sett et så godt menneske. Dagene blir lysere når man elsker noen».

Effektfull iscenesettelse

Ruth Maier spilles av Mathilda Bonnevier fra Sarpsborg, som gjorde seg bemerket som Maria i The Sound of Music i Grieghallen i fjor og deltager i The Voice tidligere i år. Hun er både en dyktig skuespiller med god scenisk tilstedeværelse og en god sanger som veksler lett mellom ulike registre. Hun er spesielt god på «belting», en sangteknikk mye brukt i musikaler der man med brystklang presser ut stemmen med høy intensitet og energi. Det sier sitt at hun tidligere har vært understudy for både Elphaba og Glinda i Wicked. Gunvor spilles av Ingrid Tykhelle Kayser. Hun har en litt dypere stemme enn Bonnevier, og de to utfyller hverandre med god scenisk kjemi. 

De andre sangerne dekker et stort sett med roller. Dette er et godt grep for å få plass til de mange menneskene som passerer gjennom en persons liv. De blir litt utydelige som enkeltkarakterer, men det er helt ok, siden de i hovedsak bare er med for å bygge opp rundt historien om Ruth og Gunvor. Noen av sangerne har bakgrunn fra opera, mens andre kommer fra musikkteater. Det er flere som gjør gode roller, men Yngve Gåsøy-Romda utmerker seg litt ekstra; både som Hermann Thimig, herr Strøm og Gustav Vigeland som raver rundt som en halvgammel grabukk når Maier står modell for skulpturen «Overrasket». 

Kostymene er tidsriktige, og scenografien er enkelt utført. Det projiseres bilder på to felt i sideveggene og et stort felt bak. På scenen er det satt opp to plattformer, som skaper rom og variasjon. I tillegg består det sceniske av noen enkle stoler og bord. Det hele er funksjonelt og fleksibelt, og gjør det enkelt å flytte handlingen fra sted til sted.

TSOs storsatsing

Forestillingen er vårens store satsing fra Trondheim Symfoniorkester og Opera. Musikerne i orkestergraven er et slags caféorkester à la 1940-tallet, med ni dyktige musikere. Dirigent Peter Szilvay leder tydelig og balansert, med sin sedvanlige intensitet og energi. Han gjør en ypperlig jobb med å bygge opp under det dramatiske, og holder på det jevne nok igjen til at klimaksene føles som store musikalske løft.

Selv om dette er en veldig god forestilling, så savner jeg likevel litt mer i ytterpunktene. Jeg skulle ønske her og der at de gikk enda lengre enn de gjør. Det virker som at de har lagt ørlite bånd på seg, særlig når det gjelder framstillingen av det seksualiserte. Vi vet jo lite om hva som faktisk skjedde, og når det diktes, så diktes det ganske fritt, for eksempel i scenen mellom Vigeland og Maier, hvor Vigeland labber forvirret rundt med buksene på knærne. Men når man først skal gjøre dette, så kunne de gått enda lengre. Enten ta’n helt ut, eller la’n være inne. Dette gjelder også noe av det musikalske. Det meste av musikken i forestillingen går i et jevnt mellomtempo. Bare en av scenene inneholder virkelig rask og livlig musikk. Dette er når Ruth og Gunvor drar på «trampetur» med noen venninner til Trondheim våren 1941. Scenen bringer nødvendig balanse til stykket, og gjør at materien ikke blir for tung, med alle sine traumer og deprimerte karakterer. 

I det hele er Ruth Maier en sterk og viktig forestilling. Den fungerer både som musikk og som folkeopplysning. Og den får Ruth Meier til å framstå som et menneske, fullt og helt. 

---

---

---