Har mystikken forsvunnet?

Fire år er gått siden sist Kirkemusikkfestivalen presenterte en pasjon komponert av Bent Sørensen. Den gang høstet musikken heder og gode kritikker. Denne gangen klarer komponisten dessverre ikke å leve opp til sitt vanlige skyhøye nivå. 

---

Tekst: Anders Krøger | Foto: Anders Lillebo

---

Av de mange monumentale verkene Bent Sørensen har skrevet, har en rekke av dem rukket å bli moderne klassikere. Han har gjennom sitt samarbeid med verdens største orkestre og ensembler vært med på å definere den skandinaviske sounden. Derfor er det alltid en stor happening når et av hans verker skal urfremføres. Denne gangen er urfremføringen satt til Oslo Domkirke som en del av Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival. 

Med verktitler som De fire årstider, Matteuspasjonen, The Second Symphony og nå Johannespasjonen, er det tydelig at Bent Sørensen ikke er redd for å sette seg selv opp mot historiens giganter. Det er nærmest så han aktivt prøver å etablere seg som en naturlig del av den klassiske musikkens kanon. Veldig ofte klarer Sørensen å hamle opp med de storhetene han speiler seg i, men denne gangen kommer han til kort. Johannespasjonen av Bent Sørensen er et skuffende anonymt og forglemmelig verk. Jeg blir sittende å lure på: Hvor ble det av mystikken?  

De fem strykerne som spiller på denne konserten kommer fra Ensemble Allegria, som også urfremførte og spilte inn Matteuspasjonen (2020), Sørensens forrige religiøse verk. Kveldens vokalensemble er det anerkjente Theatre of Voices, som har samarbeidet med mange av de største komponistene av i dag. I tillegg til å være dyktige fortolkere av samtidsmusikk arbeider de mye med tidligmusikk, noe de får vist frem på denne konserten. I tillegg til urfremføringen, synger de musikk skrevet mellom 1200- og 1400-tallet. Musikerne blir ledet av dirigent Paul Hillier, som også er grunnlegger av ensemblet, også han en sentral skikkelse i samtids- og tidligmusikkverdenen. 

Tidligmusikk med bredt spekter

De åtte motettene fra middelalderen som Theatre of Voices fremfører før pause, blir fremført i ett, slik at de oppleves som ett samlet verk. Fire av sangene er komponert av Guillaume Dufay (1397-1474), én av Adam de la Halle (1237-1288) og de resterende tre er anonyme. Hillier skriver i programbladet at musikken ble utvalgt til å gjenspeile Sørensens verk, som er direkte inspirert av middelalderens vokalmusikk.  

Theatre of Voices har en balansert og presis klang. Jeg opplever at de har en musikalsk enighet som gjør artikulasjonen tydelig og fraseringen elastisk. De åtte sangene har ulik besetning. Noen ganger synger kun 2-4, noen ganger alle seks. Uansett hva størrelsen på ensemblet er, har de aldri problemer med å skape en kontrollert, behagelig klang.  

Mottene har også varierende karakterer og uttrykk. Åpningsverket, Dufays Alma redemptoris, er rolig og ettertenksom, mens den anonyme Clap Clap/Sus Robin har et mer drivende og lystig uttrykk. Det stadig varierende uttrykket blir tydeliggjort av ensemblet på en gjennomført måte, ved at de dyrker det unike i hver motett. På tross av at Hillier gjør lite ut av seg og bruker små bevegelser kommer det alltid tydelig frem. Når dirigenten ikke er for aktiv og insisterende får også musikerne større rom til å musisere med hverandre. Dette gir et kammermusikalsk preg over det hele, samtidig som Hilliers tydelige intensjon alltid er til stede. 

Fremførelsen er generelt sett god, men det er et verk som stikker seg ut i positiv forstand. Dufays Flos Florum er et vakkert og lyrisk verk med en tekst som handler om blomstring og lindring. Musikken er, passende nok, også blomstrende. Hillier forteller i programmet at denne motetten fikk en stor innflytelse, og ble imitert av Dufay selv, og andre i hans samtid. Her får Theatre of Voices virkelig vist frem hva de kan, med sine friske melodiske fraseringer.  

Konkret vaghet

Koret tar med seg sin stødighet når de etter en kort pause skal fremføre Sørensens Johannespasjon. Ensemble Allegria evner å matche korets musisering, og artikulasjon. De er kun fem strykere: tre fiolinister og to bratsjister. Førstefiolinist Oda Gihle Hilde får i starten en solistisk rolle som hun tar på strak arm, med en rund og sentrert klang. Balansen mellom de to ensemblene kunne derimot blitt jobbet litt mer med. Av og til drukner strykeklangen litt i den store korklangen.  

Når Sørensen tar for seg pasjonen som musikkform, inntrer han en tradisjon like gammel som mottene som ble sunget før pause. I en pasjon skal musikken og teksten formidle Jesu lidelseshistorie. Sjangeren er mest kjent gjennom Johan Sebastian Bachs to pasjoner, men har en omfattende katalog. Sørensen bruker tekster fra Johannesevangeliet, samt tekster fra såkalte apokryfe evangelier etter Thomas, Maria og Philip, i tillegg til "Johannes’ hemmelige bok". Han baker også inn et knippe middelaldertekster som gir enda flere perspektiver på lidelseshistorien, og som tar opp tråden fra motettene i første halvdel av konserten. Tekstene skaper ikke et drivende narrativ, men heller refleksjoner og observasjoner rundt Jesu siste dager.  

Mye av skjønnheten i Sørensens musikk ligger i abstraksjonen av det gjenkjennelige. Vakre lydblokker tilsløres av overskyggende toner, melodier som ikke fullføres og akkorder som fryses og blir til frostrøyk. I hans Second Symphony blir for eksempel musikken nærmest borte bak en tåkete ferniss. Denne estetikken er enormt pirrende, da den inneholder noe mystisk, noe vi ønsker å finne ut av. I Johannespasjonen er denne skjønnheten forsvunnet.  

Verket klarer å være for konkret og for vagt på samme tid. På den ene siden presenteres alle de musikalske idéene beint frem, uten noen tvetydigheter. De gir ikke rom for undring eller fundering. På den andre siden klarer ikke jeg som lytter å gripe fatt i noe av det som blir presentert. Det er ingen sterke øyeblikk som rører meg ekstra. Det er dessverre lite i denne musikken som engasjerer, noe som er veldig sjelden kost for Sørensen. 

Inntrykket er at Johannespasjonen generelt er lite inspirert, og dette gjenspeiles også i det sceniske grepet, i verkets åpning. Kun én av de fem strykerne starter verket stående foran med koret. Resten blir plassert langt bak, foran alteret. Et slikt oppsett skaper en forventning om at Sørensen skal utforske tredimensjonale klanger i kirkerommet. Kanskje bakre rekke skal skape ekko- og romklangeffekter over det som spilles foran, men nei. De fire bak spiller ingenting og blir stående og se på resten i lang tid. Idet de begynner å spille, beveger de seg frem og stiller seg med resten av musikerne.    

Kanskje blir de fire plassert bakerst for å understreke at den siste fiolinisten spiller alene sammen med koret? Dette kommer uansett frem i musikken, og trenger ikke å presenteres visuelt også. Uansett er det mye opplegg for en mikroskopisk effekt.  

Karakteristiske partier

På tross av det merkelige sceniske grepet er begynnelsen av verket et av musikkens gode sider. Solofiolinen blander seg godt med sopranen og deres melodier spiller rundt hverandre på lekkert vis. Musikken byr også på noen fargerike klanger, som for eksempel noen bitende kalde stryketeksturer, som er smakfullt komponert.  

Selv om jeg føler Sørensen ikke er seg selv i Johannespasjonen, gjenkjenner jeg noen grep som er typiske for ham. Han komponerer lydvegger hvor byggesteinene er melodier som stables tett. Dette gjør at ingen av melodiene står over noen andre i hierarkiet. Lytteren kan selv velge hvilken av melodibyggeklossene den ønsker å fokusere på. På tross av noen få lyspunkter, og partier hvor han finner seg selv, kan det helhetlige inntrykket av musikken oppsummeres med ett ord: blass. 

Å høre Sørensens Johannespasjon er litt som å se en strikkegenser med uappetittlige motiver og fargevalg. Håndverket er i og for seg godt, men helheten skuffer. Denne skuffelsen grunner i den høye standarden håndverkeren har satt for seg selv. Han leverer rett og slett ikke så godt som vi kan forvente. 

---

---