Helstøpt gyser

Benjamin Brittens The Turn of the Screw er den gyseligste operaen som finnes – ikke bare fordi den er en grøsser, men fordi den tematiserer noe riktig uhyggelig i forholdet mellom mennesker.

---

Tekst: Ola Nordal | Foto: Erik Berg

---

Rammehistorien er en gotisk spøkelseshistorie: To foreldreløse barn bor på en stor herregård ute på den engelske landsbygda. Der blir de tatt vare på av husholdersken Mrs. Grose, mens deres fraværende onkel lever livet som dandy i London. Men huset skjuler hemmeligheter. En tidligere kammertjener, Peter Quint, har muligens forgrepet seg på gutten Miles. Han utnyttet også guvernanten Miss Jessel, som stod veldig nær jenta Flora. 

Idet operaen starter er både Quint og Miss Jessel døde – han slo seg i hjel på isen, hun druknet seg i innsjøen. En ny guvernante er på vei til godset. Hun er godheten selv, og bestemmer seg for å gi barna like mye kjærlighet som om de var hennes egne. Og barna er i starten virkelig sjarmerende, helt til den nye guvernanten begynner å se mystiske skikkelser rundt dem. Det er Quint og Jessel som hjemsøker godset. 

Vi får også antydninger om at barna kanskje ikke er så søte som guvernanten først trodde. Miles har for eksempel blitt utvist fra kostskolen der han går for å ha «skadet en venn» – uten at vi får vite hva som ligger i dette. Det hintes til obskøniteter som aldri blir helt uttalt. For eksempel er sangene barna synger i latintimen ifølge en britisk forsker fordekte grovheter.

Viktoriatidens spøkelseshistorier åpner for både det irrasjonelle og det uuttalte, fortalte regissør Peer Perez Øian under premieresamtalen. Spøkelsene representerer noe forbudt, de delene av tilværelsen vi ikke snakker om. Oppsetningen graver ikke dypt i dette. Den lar spøkelser være spøkelser, uten å pirke noe særlig borti hva som ligger bak de onde åndenes intensjoner. Men rundt forestillingen hviler det likevel en uhyggelig aura av undertrykt seksualitet og overgrep som er langt mer forstyrrende enn gjengangere. 

Ønskelisteopera

The Turn of the Screw er et av operasjef Randi Stenes hjertebarn, og stod øverst på en mye omtalt liste som hun har hatt over ting hun ville gjøre som operasjef (på samme liste står også Ringen, noe vi sikkert vil komme tilbake til). Jeg har en liten mistanke om at det som har gjort dette til en så vellykket produksjon. For det virker som at alle har trukket i samme retning, og at det har vært tydelig fra Operaens side hva de har ønsket at denne produksjonen skulle være. 

Dette er Øians debut som operaregissør, men han er langt fra noen nybegynner. Han er kjent fra mange visuelt slående teateroppsetninger, og har gjennom flere år bygget opp et team av dyktige samarbeidspartnere, blant annet senograf Etienne Pluss, kostymedesigner Bianca Deigner og lysdesigner Martin Falck. Det er tydelig at det kunstneriske teamet er godt samkjørt, for oppsetningen virker veldig helstøpt.

De små moderniseringene som er gjort, er nennsomt utført. Handlingen er flyttet noen tiår fram i tid, slik at vi slipper viktoriatidens tunge kostymer og overlessede salonger. Det skapes scenebilder som minner meg om det klassiske borgerlige teateret. Det vi ser er hjemmet, mens publikum er den fjerde veggen. Det meste av scenebildet er dominert av innsiden av godset der handlingen foregår. Med enkle sceniske grep flytter vi oss rundt i ulike rom. Alle utendørsscenene, for eksempel i hagen, ved innsjøen, eller på kirkegården, er hentet fram til scenenkanten uten kulisser. Dette gjør at scenografien er veldig ren og oversiktlig, og ikke minst – veldig godt redigert. 

Modernistisk mesterverk

Brittens opera har mange lag, både historiemessig og musikalsk. Den er en av veldig få operaer som tar i bruk modernistiske teknikker som har kommet inn i repertoaret på operascenene. Operaen er delt inn i 16 scener og en prolog, som alle er adskilt av mellomspill. Disse mellomspillene er variasjoner over en tolvtonerekke, det såkalte skruetemaet, som presenteres etter prologen, Denne litt underlige formen fører til at operaen fremstår ganske tablåaktig. Scenene glir ikke organisk over i hverandre. I stedet blir det som å lese en føljetong der det går litt tid mellom hvert kapittel. Henry James’ roman, som operaen bygger på, ble jo også skrevet på denne måten, så det gir mening. 

Mye av det melodiske materialet til sangerne er skrevet med utgangspunkt i tolvtonerekken, og flere steder beveger sangere og musikere seg i ulike tonearter. Men materialet er behandlet veldig fritt, og dette er langt fra noen serialistisk opera. Den føles ikke spesielt modernistisk i tonespråket heller – den er mest bare skummel. 

Den himmelske guttestemmen

Ingen skriver bedre for barnestemmer enn Britten. Og det er også Mikkel Bostrup og Camilla Øfsthus fra Operaens Barnekor som står i sentrum av operaen (de deler rollene med Ola Drevsjømoen og Alisandra Riber Sparre). Begge har en imponerende naturlig tilstedeværelse på scenen, synger med nydelige intonasjon og godt foredrag. Og begge er uhyggelige på hver sin måte – uten skremmende kostymer. De har også en god scenisk dynamikk sammen, som bror og søster.

Spesielt Bolstrup har en flott stemme, og i høyden synger han uanstrengt og ledig. Det er også han som har det mest interessante musikalske materialet. Han spiller empatisk, og er glitrende i samspillet med de andre karakterene. Dette gjelder særlig Quint, som han har mye med å gjøre. «Drømmescenen», der Quint får Miles til å levitere i sengen, er et av forestillingens definitive høydepunkter. 

Magnus Staveland gjør en veldig god figur som Quint. Rollen ble opprinnelig skrevet for Brittens partner Peter Pears, som hadde en veldig særegen stemme med en nasal og nesten «metallisk» klang. Staveland har mange av de samme stemmekvalitetene som Pears, og passer veldig godt til rollen. Det er også han som fungerer best scenisk, og fyller hele scenerommet, både med stemmen og tilstedeværelsen. Han har et truende og stort kroppsspråk, og skaper liv i scene (noe som kanskje er litt ironisk, siden han er død).

De to kvinnelige hovedrollene er også veldig sterke. Mezzosopranen Christine Rice som husholdersken Mrs. Grose synger med god kraft, som sitter godt i midtregisteret. Hun er solid både i det sangmessige og det spillemessige. Sopranen Johanna Wallroth er presis og ryddig. Etter hvert som spenningen bygger seg opp utover i operaen, slipper hun seg løs med herlige skrikende horroklimaks. 

Eli Kristin Hansveen er den som trekker horrorelementene aller lengst som den døde guvernanten Miss Jessel. Kostymet hennes minner meg om den uhyggelige jenta fra skrekkfilmen The Ring. Vokalt gjør hun også en sterk rolle, men jeg skulle ønske at hun spilte enda mer på skrekkelementene i det sceniske. 

I det store og hele virker det nemlig som at Øien har holdt litt igjen, og at sangerregien er litt «kald». Jeg liker imidlertid denne litt underspillende tilnærmingen mye bedre enn når det blir stresset og overlesset. Han bruker dessuten scenerommet og plassering av karakterene veldig godt. Så Øien skal i første rekke ha honnør for gode valg. 

Tight kammerorkester

Musikken blir spilt av et kammerorkester på 14, med en veldig framtredende perkusjonsgruppe. Jeg var usikker på hvordan kammerformatet ville fungere – huset er jo godt egnet for de store symfoniske operaene. Men det viste seg å være veldig bra. Selv med kammerbesetning ble salen fylt med lyd. Tidvis var det faktisk mer behagelig enn en «vanlig» opera, siden sangerne hadde en mindre vegg av klang å synge over. 

Operaen har et komplekst partitur. Musikken består av en vev med likeverdige stemmer, der det som skjer på scenen og det i graven henger tett sammen, flere ganger med ulike tonearter blant sangerne og musikerne. Å få dette til å henge godt sammen og flyte naturlig, er ikke alltid like lett. Her viser musikalsk leder Antonio Méndez seg dyktig; han dirigerer presist og tydelig, samtidig som han makter å skape masse drama og energi både i orkesteret og hos dem på scenen. Jeg syntes også musikken hadde mer personlighet enn vanlig. Den var ikke bare underscoring, men en likeverdig deltager med det som skjer på scenen. 

Vellyket produksjon

Denne operaen er helt klart en vellykket produksjon. Alt av det sceniske fungerer, og publikum både gyser og grøsser. Alle sangerne passer veldig godt til rollene sine, både scenisk og vokalt, og i første rekke er dette en oppsetning som både føles organisk og godt redigert. Alt bygger opp rundt handlingen og alt unødvendig er skjært bort. Dette gjør The Turn of the Screw til en helstøpt forestilling, som jeg gjerne ser igjen. 

---

---