Katja Kabanova i Bergen: Oppgjør med dobbeltmoralen
Det er ikke fritt for at vi i publikum føler oss medskyldige når den onde Kabanicha avslutter med å takke oss for hjelpen – etter at svigerdatteren har druknet seg i Volga.
På lørdag var det premiere på Bergen Nasjonale Operas oppsetning av Katja Kabanova. Operaen er kjent som et av de «modne» verkene som brakte tsjekkiske Leoš Janáček internasjonal berømmelse.
Mye av denne sene suksessen tilskrives den da 63 år gamle komponistens forhold til den 38 år yngre Kamila Stösslová – en gift kvinne han ble kjent med i 1917, og som ble hans viktigste inspirasjon resten av livet.
Inspirert av eget liv
Det er her ikke vanskelig å trekke paralleller mellom Janáčeks liv og verk. Både den operatiske sangsyklusen Dagbok fra en som forsvant (1919) og Katja Kabanova (1921) handler om kjærlighet som står i sterk kontrast til samfunnsmoralen.
I sangsyklusen ender det med at den mannlige protagonisten tar sitt eget liv, mens i operaen bergenspublikummet fikk sitt første møte med i helgen er det den kvinnelige hovedpersonen som velger å la seg oppsluke av Volgaelvens strie strømmer.
Og ja, det er akkurat da at Katjas svigermor Kabanicha (sunget av Katarina Dalayman) står frem og takker publikum for «hjelpen». Her kunne nok noen og enhver gå i seg selv og tenke over hvordan mennesker brytes ned av dømmende blikk og hvisking i kulissene. Operaen gjør dette svært levende i tredje akt, der Katja (sunget av Ausrine Sundyte) stadig klager over korets vedvarende sang.
Leoš Janáček skrev selv operaens libretto, som er basert på Aleksandr Ostrovskijs drama Stormen (1859). Et kort handlingsreferat: Katja er gift med den drikkfeldige og humørsyke Tichon (Stephan Rügamer). Han er fullstendig dominert av sin mor, Kabanicha – som til gjengjeld har svært lite til overs for Katja, og bruker enhver anledning til å ydmyke henne.
Heldigvis har Katja støtte i sin svigerinne Varvara (Arnheiður Eiríksdóttir), som oppfordrer henne til å leve ut kjærligheten med Boris (Ladislav Elgr) mens Tichon er på forretningsreise for moren. Når ektemannen vender hjem igjen tilstår hun utroskapen, og utsetter seg dermed både for familien og samfunnets fordømmelse og sine egne moralske/religiøse kvaler.
En fugl i bur
Bergen Nasjonale Opera har god grunn til å være stolt av denne produksjonen, med solister, kor, orkester og dirigent (tsjekkiske Jiří Rožeň) i toppklasse. Nevnes må også operaens tsjekkiske regissør Barbora Horáková Joly, som i 2017 ble tildelt «Ring Award» i Graz og året etter ble kåret til «Newcomer of the Year» av International Opera Awards i London.
Hun har valgt et enkelt og stilisert sceneoppsett, der hovedfokuset er på boligen Katja deler med mannens familie – rammet inn av lysrør. Det minner mest om et fengsel, der veggenes funksjon er å holde Katja fanget innenfor svigermorens strenge regime.
Dette blir tydelig allerede under overturen, der Katja stanger hodet i veggen helt til hun blør neseblod – og bruker blodet til å tegne frihetselskende fugler på en av husets dører. Svært gripende, og nok til å frembringe tårer allerede i operaens første minutter.
Hadde dette vært en amerikansk film, ville jeg sagt at ting gjøres overtydelig. Første akt forteller oss alt vi trenger å vite om en ondskapsfull svigermor, en tafatt ektemann og en Katja som drømmer om et liv der hun blir elsket for den hun er.
Andre akt viser oss så – ganske eksplisitt, for å holde meg til terminologien – hvordan hun lever ut denne drømmen, mens tredje akt viser konsekvensene av Katjas valg. Vi er ikke et øyeblikk i tvil om hvem som fortjener vår uforbeholdne sympati.
Jeg blir mer usikker på hennes utvalgte. Er nå dette den store kjærligheten, eller er det bare tomme ord fra hans side? «Hvis de bare visste hvor vanskelig det er å skilles fra deg» synger Boris mot slutten – like mye til det vedvarende koret som til Katja – før han kjapt forlater henne og scenen.
Iskald avslutning
Analogien til amerikansk film passer også godt på det musikalske. På samme måte som med den beste filmmusikken opptrer orkesteret her som en egen karakter i dramaet.
Musikken forstyrrer ikke handlingen – det er mer som om den kommenterer og vever det hele sammen med melodier og stemninger som ikke setter seg i hjernebarken (med mulig unntak for at Varvaras elsker Kudrjáš synger en munter folkesang mens han venter på henne).
Nei, her er ingen store arier publikum kan nikke gjenkjennende til. Komponisten har i stedet lagt stor vekt på rytmer og melodier i det tsjekkiske talespråket, slik at vi kommer tett på dramaet som utfolder seg.
Alle solistene er svært troverdige og overbevisende i rollene – Katarina Dalayman til de grader at det nesten føles feil å gi henne applaus etter teppefall.
Operaens sterkeste kort er likevel samspillet/duettene mellom Arnheiður Eiríksdóttir og Ausrine Sundyte – der den livsbejaende og bekymringsløse Varvara får Katja til å hente frem sin egen blodfulle lidenskap.
Hele operaen foregår på utpust, der hvileskjærene er noen små innskutte intermezzoer mellom sceneskiftene.
Tiden går fort i dette selskapet, der vi trekkes inn i handlingen like frem til Kabanichas iskalde takk til publikum. Fasaden er gjenopprettet; dobbeltmoralen kan leve uforstyrret videre hos alle de selvrettferdige besteborgerne.
Leoš Janáčeks opera «Katja Kabanova» presenteres av Bergen Nasjonale Opera i samarbeid med Musikkselskapet Harmonien og Edvard Grieg Korene, og fremføres i Grieghallen, Bergen, 4.-10. november.
Solister: Ausrine Stundyte (Katja), Stephan Rügamer (Tichon), Katarina Dalayman (Kabanicha), Håvard Stensvold (Dikoj), Ladislav Elgr (Boris), Arnheiður Eiríksdóttir (Varvara), James Ley (Kudrjáš), Ludvig Lindström (Kuligin), Siv Oda Hagerupsen (Glaša) og Mathilda Bryngelsson (Fekluša).
Orkester og kor: Bergen Filharmoniske Orkester dirigert av Jiří Rožeň, Edvard Grieg Vokalensemble og sangere fra Bergen Filharmoniske Kor. Regissør: Barbora Horáková Joly. Mer informasjon: bno.no