Kontraster i Rosendal – musikalsk og klimatisk
Stort mer gjennomtenkt kontrastfull enn Rosendal Kammermusikkfestival 2024 er det vanskelig å forestille seg noen festival – enten det handler om musikk eller klima. Kunstnerisk leder Leif Ove Andsnes’ Kontraster-tema var uvanlig passende, men han kan ikke lastes for været. Sånn er det i Rosendal!
Mellom to av Liszts Études d’exécution transcendante og Ruth Wilhelmine Meyers Lokeslottet – som stort sett utspiller seg 3000 meter under vann, på den kostelig mineralfylte havbunnen mellom Svalbard og Jan Mayen – finnes hele univers av kontraster. Mellom brå vestlandske kastevinder, regnskyll som vrenger paraplyer, og plutselige solgløtt er kontrastene påtagelige, fjordens dyp og høye fjell med brudeslør rislende nedover likeså – alt det ytre kunne som sådan vært bestilt. Baroniet Rosendal viser seg fra alle sider, slik Leif Ove Andsnes’ ganske enestående programmering gjør det innad.
Solistkoret som festivalmusiker
Geirr Tveitts «Velkomne med æra», fremført a capella av Solistkoret under Grete Pedersens ledelse, åpnet festivalen. Deretter satte Bela Bartóks Kontraster tonen for alvor, etterfulgt av Ruth Wilhelmine Meyers Lokeslottet, som fascinerende nok foregår hele veien ned til 3000 meters dyp. Med koret som akustisk medskaper ble tilhørerne omsluttet av klang – både fordi sangerne var fordelt forskjellige steder i Baroniets Riddersal, og fordi slike klanger for det meste er ukjente. Riddersalen er opprinnelig en gammel låve uten egen akustikk, den er spesialkonstruert på høyeste tekniske nivå og bare så vidt justert noe siden innvielsen i 2016.
Ukjente lyder fra ukjente arter
Ikke bare var Solistkoret det første større ensemblet på denne åttende festivalen i rekken, men gjennom den enkelte korsangers virtuositet gled et uant antall ukjente arter forbi mens de pustet og boblet (fffoff, krgggaa, smiip-pe-pe) freste, klukket og snorklet, svevde sørgmodig forbi på inn- og utånding, over brokker av melodi, med hvisking, sukk og skrik. Disse artene har god grunn til å skrike – hvem vet hva som skjer med dette fremmede og vakre og hemmelighetsfulle livet hvis (når) staten begynner å bore i havbunnen. Den gregorianske avslutningen skapte slike tanker og mange andre av flytende art.
En annen tanke bare: dersom, hvis, en av disse artene skulle gå i eksil oppe på land og bli musiker, ville hen kanskje komponere noe à la Bartók. Kveldens og kanskje festivalens høydepunkt var iallfall hans Fiolinsonate nr. 1, bestilt og uroppført av Yehudi Menuhin i New York i 1944 – bestillingen var nærmest som livredning å regne. Bartók levde i eksil, hadde som så mange europeiske kunstnere flyktet fra Hitlers terror – og om ikke sonaten endret noe øyeblikkelig, bidro den sterkt til hans omdømme senere. (Konsert for orkester fra året før, var vendepunktet.) Den kompliserte sonaten ble uanstrengt og intenst spilt av Vilde Frang og Andsnes selv, oppslukt av sin innsikt i musikken. Publikum forsto deres sømløse samspill.
Pentatonisk musikk
Ungarsk musikk var et hovedtema i årets festival, fra Liszt til Ligeti. Bartók var inspirert av Griegs norske folkemusikk-innsamling, og gjorde det samme i Ungarn, etterfulgt av Kodály. Det ungarske tonefallet, med trykk på første stavelse, fant veien inn i musikken, som ble gjenkjennelig «ungarsk». Liszt (polsk-fransk) snakket ikke ungarsk engang, men var svært opptatt av de folkelige ungarske rytmene og dette tonefallet. Han var også en egenrådig fyr og en stor stjerne som kvinnene dånte for i dobbeltmonarkiets dager. Østerrike-Ungarn ble stadig delt opp etter diverse kriger, og befolkningen måtte følge med. Et antall komponister endte gjennom årene i Romania, og mange ble under andre verdenskrig deportert til Auschwitz.
Bartók og Ligeti er modellene for ungarsk musikk og ikke minst den pentatone (femtone-)skalaen. Ligeti overlevde så vidt Holocaust, senere hadde både han og Kurtág sitt under kommunismen – begge disse ble fornemt spilt i Rosendal. Ikke alltid like lett å lytte til, det overhørte jeg kommentarer om i pausene, men interessen var upåklagelig.
– Dette er musikk man må åpne seg for, sa Leif Ove Andsnes. Man må lytte til stillheten og det uhørte.
«Lytt til stillheten»
Det er ofte pauser i Kurtág, så dette var en lærerik påminnelse, men det var sannelig også synet av hva som skjedde med flygelet mellom to avdelinger på åpningsdagen: hele innmaten ble fjernet, stykkevis og delt, og ny innmat satt inn – det hele avsluttet med publikumsapplaus! På spørsmål om hvorfor, svarte en pianist at det hadde med musikken å gjøre, en annen at det hengte sammen med den enkelte musikerens anslag, og teknikeren at det var en miks av de to. Andsnes ønsket en mer romantisk klang, mens Nikita Khnykin ville ha tonen strammere og rett på. Med andre verker, ville det kanskje vært omvendt. Vi kunne eventuelt se på det som individuell stemming, rask og effektiv. Kurtágs Jatekok – Tegn, Spill og Meldinger – virtuost spilt og meldt av Andsnes og bratsjisten Antoine Tamestit, var nok et nytt verk for mange, men ett publikum åpenbart tok til seg. Det er noe av det mest spennende i Rosendal: hvordan publikum åpner seg for det de aldri har hørt, selv for et så avansert program som årets.
Kirkekonserter
Kvinnherad kirke er et av spillestedene i Rosendal, i år kom Steinparken i tillegg – ikke utendørs til manges lettelse. Folkeinspirert musikk fant gjenklang i lokalet. De siste to dagene var i hovedsak viet ett av musikkhistoriens hovedverk: Bachs Johannespasjon. Da var jeg reist og lar omtalen ligge. For meg ble hovedverket, i tillegg til Bartóks fiolinsonate, Schumanns Pianokvartett i Ess-dur, et yndlingsverk jeg knapt har hørt spilt så fornemt før. Samspillet var ren perfeksjon. Zlata Chochieva (piano), Vilde Frang (fiolin), Antoine Tamestit (bratsj) og Victor Julien-Laferriére (cello), syntes å være forbundet med indre tråder som himmelen trakk i, og denne sitrende samfølelsen kom også til uttrykk i små smil mellom musikerne. Andre sats ble spilt raskere enn vanlig og det ga en egen energi til helheten, slutten var så varsom som en barnehånd mot kinnet.
Ikke noe vondt om kirken – den er gammel og vakker og er en utsøkt ramme om musikken, og utsikten fra gravplassen må være alt en avdød kan drømme om – men den har usannsynlig vonde benker, særlig for vonde rygger. Just sayin’ …
