Lite magisk Tryllefløyte

Videoprojeksjonene kommer i veien for operamagien i Barrie Koskys ny-gamle Tryllefløyte.

---

Tekst: Aksel Dalmo Tollåli | Foto: Erik Berg

---

Den australske regissøren Barrie Kosky har i løpet av de siste 10-15 årene blitt operaverdens yndling. Han har blitt kjent for store, ofte overdådige oppsetninger av både kjente og ukjente verk. Som sjef på Komische Oper i Berlin satte han blant annet i gang en enorm satsing på operette, spesielt fra 20-tallets Berlin. Med jødiske librettister og komponister ble mange av disse offer for nazistenes tiltakende sensur, og så glemt i tiden etter 2. verdenskrig.

Nå har også Kosky-feberen spredt seg til Skandinavia. Hans oppsetning av Händels Saul (først satt opp ved Glyndebourne-festivalen i 2015) nådde København for noen år siden, og hans versjon av Richard Strauss’ Die schweigsame Frau (fra Bayerische Staatsoper i München i 2010) kom til Göteborg litt før. Oslo-publikummet fikk stifte bekjentskap med Koskys produksjon av Francis Poulencs Karmelittsøstrene (Glyndebourne, 2023) i forrige sesong, en forestilling som ble nominert til både Hedda- og Kritikerpris, og vant førstnevnte i kategorien «Beste musikkteaterforestilling».

Felles for alle disse er at de er leid inn – en smak av stor, internasjonal opera, fremfor å få Kosky nordover for å skape noe nytt. Med tanke på hvor ettertraktet, travel og – antakelig – dyr mannen er, er det kanskje ikke så rart, men bare tenk! Det hadde virkelig vært noe.

Den Norske Opera og Ballett klinker til med Kosky også denne sesongen, i form av hans allerede bereiste produksjon av Mozarts Tryllefløyten, opprinnelig skapt sammen med regissør Suzanne Andrade og scenekunstkollektivet 1927 til Komische Oper i 2012. I oppsetningen er det videoen som rår – i så stor grad at både musikk og sangere føles mest som en ettertanke.

Begrensende videobruk

Tryllefløyten er blant Mozarts aller mest spilte operaer. Her møter vi prins Tamino som får i oppdrag av den mystiske Nattens dronning å befri hennes datter Pamina fra den onde Sarastros klør. Med seg på laget har han den litt enkle fuglefangeren Papageno, noen sølvklokker og en magisk fløyte som skal holde dem trygge. Men alt er ikke så enkelt som Nattens dronning først sa.

I denne oppsetningen er operaen gjort om til en slags stumfilm. Estetikken er hentet fra 20- og 30-tallets film- og animasjonsverden, både i Paul Barritts animasjoner og i Esther Bialas’ kostymer. Dialogen som kommer mellom sangnumrene fremføres som i en stumfilm, med tekstplakater og pianoakkompagnement (pianofantasier av Mozart kompetent spilt på hammerklaver i orkestergraven av Michael Sherman). Resultatet er imponerende og visuelt overstimulerende, men etter en stund blir jeg rett og slett utslitt.

På den ene siden gjør videobruken at handlingen ubesværet kan hoppe mellom ulike steder – plutselig er vi på vei ned i jordens indre, plutselig står en av figurene på kanten av et stup. Man får også til effekter som ikke lar seg gjøre ellers; det mest minneverdige er at Nattens dronning har blitt til en stor og skummel edderkopp. På den andre siden, oppleves videobruken som begrensende. Sangerne har svært lite handlingsrom, og ofte er de spent fast oppe på veggen, uten å kunne bevege på noe annet enn hodet og armene. I Nattens dronnings tilfelle, er hun innhyllet i en stor tøysekk, så hun kan bare røre på hodet.

Mye å se på

Det er mye å se på – ofte litt i overkant. I en promo-video som ble lagt ut før premieren, forteller en av Operaens inspisienter om de 780 videocuesene i denne produksjonen. Presisjonsnivået er imponerende, og videoen flyter fint, med nærmest koreografisk nøyaktighet, men det er som om videoen kommer i veien for resten av oppsetningen. Finnes det nok rom til spontanitet og musikalsk fortolkning? Det høres ikke sånn ut.

Jeg har all mulig forståelse for at dette er en krevende oppsetning å gjennomføre, både foran og bak scenen. Men det fremstår som om sangerne blir mer opptatt av å gjøre riktig bevegelse til riktig tid enn å faktisk skape karakterer på scenen. Mer enn noe annet fremstår det som en veldig avansert PowerPoint-presentasjon.

Esteban Muñoz Herrera har ansvar for regien på denne gjenoppsetningen, og det føles i for stor grad som ren rutine. Det fremstår slapt og litt upresist, og jeg klarer ikke å bli revet med. Kanskje ligger feilen hos originaloppsetningen, men jeg savner mer overdrevne geberder og ansiktsuttrykk der det lar seg gjøre. Sånn som det er nå, lener skuespillet seg alt for mye på videoen, og blir dermed mekanisk og flatt.

Skuffende musikalske prestasjoner

Det mekaniske og flate strekker seg også inn i det musikalske. Orkesteret under ledelse av Kristiina Poska spiller fint, men jeg ønsker meg større snert og musikalsk overskudd. Tempoene er i høyeste laget, men samtidig er det hele en anelse personlighetsløst.

Tenor Jonas Hacker er en grei Tamino, selv om det fort blir litt mye hoiing i det øverste registeret. Som Pamina er sopran Hanna Husáhr litt pipete, og de høye tempoene gjør at hun ikke finner helt roen eller legatoen i den store arien «Ach, ich fühl’s». Rainelle Krause har alle de høye tonene som Nattens dronning, men hun har det med å forsvinne i de lavere partiene. Bass Jens-Erik Aasbø har både varme, ro og dybde som Sarastro, mens baryton Aleksander Nohr er en sympatisk Papageno. Kveldens sceniske høydepunkt kommer i form av sopran Eli-Kristin Hansveens sprudlende Papagena – endelig noen som klarer å tre ut av videoprojeksjonenes ofte bokstavelige klør. De tre guttene – Julia Kutsikake, Olaf Hjellum og Orly Nicholas, alle hentet fra Operaens barnekor – imponerer også med stødig sang og tydelig uttale.

Kanskje kunne dette fungert bedre og engasjert mer som en film? I alle fall savner jeg lekenheten, humoren og direktheten til Operaens forrige Tryllefløyte, med regi av Alexander Mørk-Eidem, først satt opp i Bjørvika i 2015. Heller ikke den var uten sine svakheter, men det var til gjengjeld en oppsetning som føltes levende og spontan, ikke gjennomkoreografert og mekanisk.

---

---