Mye skjer i spennende dialoger
I de store klassiske ballettene har pas de deuxene rollen som forestillingens hovedpunkt. De kommer som oftest i slutten av tredje akt. Det er forestillingens klimaks som alle venter på. Her skal toppsolistene få vist seg frem fra sin aller beste side.
Da den engelske koreografen Kenneth MacMillan skapte sin overdådige versjon av Romeo & Julie så sent som i 1965 var det den vakre og intense balkong-pas de deuxen som publikum husket når de forlot teateret. Resten av den fantastiske dansen og koreografien var nok ikke glemt, men denne spesielle pas de deuxen hadde nærmest brent seg fast på hornhinnen.
Den Norske Opera & Ballett, i samarbeid med Productions Internationale Albert Sarfati, har satt sammen et turnéprogram med fem duetter. Det er koreografier fra fire av dagens store og mest kjente koreografer som svenske Mats Ek, engelske Akram Khan, israelske Sharon Eyal og australske Samantha Lynch.
Den eldste av kvartetten, Mats Ek, fikk æren av å starte med Duett fra en slags… skapt i 1997. Danserne, Clotilde Tran fra Berlin Staatsballett og Johnny Mcmillan danser i Gai Behar Dance Company krysser scenen fra hver sin kant til lyden av tunge kirkeklokke slag. Den andre gangen de passerer hverandre stopper hun. Han fatter interesse for henne og beveger seg rundt henne. Hun virker passe interessert, og går. Bare etter noen sekunder kommer hun løpende inn igjen og tvinger ham opp mot en vegg. Det er så vidt hun slipper ham løs slik at han kan synke ned og stryke henne i beundring. Duetten blir raskt en stilstudie i bevegelsesuniverset som Mats Ek er blitt så kjent for. Her er står overraskelsene i kø og i vanlig ordning bryter Ek opp kontinuiteten med å sende danserne i motsatt retning enn hva en skulle tro var deres neste trekk. Det er noe som gjør hans verk like spennende å se igjen, da øyet oppfatter stadig nye variasjoner som en ikke registrerte første gangen. Duettens spesielle humoristiske avslutning er det barnet i Mats Ek som har kommet opp med.
Duett nr. 2, Couch ble kreert i 2023 av kompaniets danser Samantha Lynch. Det var nok en reaksjon på all den tiden som ble tilbrakt i en sofa under Coronatiden. Hun har hatt en betydelig fremgang som koreograf de siste årene, og arbeidet med flere bestillinger fra andre kompanier. På scenen er det en stor to seters sofa, og to dansere, Anaïs Touret og Douwe Dekkers som akkurat får plass i den. Det er helt eksepsjonelt hva Lynch har klart å sette sammen av bevegelser. Først skjer det på gulvet foran sofaen hvor de to infiltrerer hverandre, og blir nesten til ett individ. Det hele er gjennomført musikalsk helt ut i fingerspissene. Det er utrolig hva en sofa kan brukes til. Det Lynch klarer å servere er i hvert fall mye mer interessant å se enn TV produksjoner hvor det sitter noen og kommenterer et idiotisk program. Når sofaen til og med har en hemmelig utgang hvor de bare plutselig er borte blir det ekstra spesielt. Selv i et meget høyt tempo beholder danserne kroppslig kontakt nesten gjennom hele duetten. Det er mange intrikate inn og utganger danserne imellom, og begge blir til slutt «slukt» samtidig av sofaen til latter fra salen.
Den tredje duetten har koreograf Akram Khan gitt tittelen Mud of Sorrow. Han bruker vakker korsikansk folkesang som musikalsk følge. Den har en religiøs stemning over seg. En enslig mann, Claudio Cangialosi, sitter på scenen i halvmørket, og det en kan høre ham si er «I am». Lyset forsvinner og når det kommer tilbake ligger det en kvinne, Aishwarya Raut, sammen med ham. Hun hopper opp på hans hofter og der blir hun sittende, mens kroppene nærmest smelter sammen. Det er gjennom overkroppene og armene at de kommuniserer. Bruken av armene er spesiell, og kan i noen sekvenser nærmest gi inntrykk av å være tentakler som en fanger hverandre med. Det er utrolig vakkert da det går opp i en enhet. Til slutt trekker hun seg vekk, baklengs ut, og han forblir alene igjen. Hvis undertegnede hørte riktig hvisket han «I am us». En meget forståelig reaksjon om det stemte at det var det han sa.
Den fjerde duetten fra israelske Sharon Eyal, Inspired by into the Hairy ble danset til tung klubbmusikk, og var en helt annen opplevelse. Her kom to menn, Johnny McMillan og Juan Gil, trippende inn i tynne strømpebukser med ekstremt høyt liv. De gikk på en så høy halvtå at det nesten så ut som de gikk på tå. De beveget seg så synkront med stor eksakthet og selv om de ikke berørte hverandre fremstod de som en kropp. De behersker en enorm muskulær isolasjonsteknikk, og bruker enkelte muskelgrupper uavhengig av resten. Det er en fascinerende monoton måte å bevege seg på hvor utviklingen skjer gjennom små forskjeller i forflytting av hvilken muskelgruppe en bruker. Det hele er stramt stilistisk i form og skjer i ett med musikken. Tanken kan gå til tyrefekterarenaen som også holder strengt på form. Den føltes litt i lengste laget særlig når det egentlig ikke var noen slutt da lyset feidet ut.
Kveldens avslutning var det Mats Ek som fikk stå for. Dermed kan en si at ringen ble sluttet. Med Duett fra en kopp kaffe som hadde premiere på Stockholmsoperaen så sent som i begynnelsen av februar, fikk publikum møte to modne kunstnere, Ana Laguna og Yvan Auzely. Begge har passert vanlig pensjonsalder, men er fremdeles aktive. Hun ruller inn en vogn som har kopper og kaffekanne klar til å servere. Han drar seg inn på gulvet i liggende stilling for så å stå på hodet hvor han får servert en kopp kaffe foran seg. Ek har en evne til å blande det helt hverdagslige med sin form for lekenhet og absurditet. Det er en herlig miks, og de to har ingen vanskeligheter med å formidle dette over scenekanten. De bærer så mye uttrykk og følelser i sine aldrende kropper og ansikter at de behøver ikke å forstille seg på noen måte. En verdig avrunding av en time som gikk altfor fort. Det kunne ha vært et ønske å få lov til å trekke pusten mellom hver enkel duett. Her gikk teppet ned og opp igjen før en fikk prosessert hva en nettopp hadde opplevd. Det føltes helt unødvendig å sette i gang neste duett uten å avsette tid til et lite pusterom. Publikum hadde i hvert fall ikke noe hastverk som gjorde at de måtte få servert forestillingen i ekspressfart.
Dialogues II
Den Norske Opera & Ballett/Productions Internationales Albert Sarfati
Fem duetter
Koreografer: Mats Ek, Samantha Lynch, Akram Khan og Sharon Eyal
9 dansere fra forskjellige kompanier.
