Overdådig La Bayadère

Ballettsjef Ingrid Lorentzen har gjort det til en egen greie å komme foran teppet for å ønske publikum velkommen. Da det var klart for årets reprise av La Bayadère, kom hun inn tydelig stolt. Hun kunne fortelle at i salen satt legenden, ballerina Natalia Makarova 85 år gammel. Hun er ansvarlig for koreografien for denne forestillingen, og på scenen ville gjester fra The Royal ballet, London, danse de to hovedrollene Nikiya og Solor. Det gikk et sus gjennom salen da hun annonserte dette. Produksjonen Nasjonalballetten danser er i utgangspunktet et samarbeid med The Royal Ballet.

---

Anmeldt av: FREDRIK RÜTTER I Foto: Erik Berg DNO&B

---

Mange dansere

La Bayadère er en kjempeoppsetning på alle måter. Antall dansere er uvanlig stort, særlig på kvinnesiden. Den krever nesten tretti på scenen i andre akt. Kostymene er praktfulle og overdådige for overklassen, og slike dekorasjoner kan ikke produseres overalt. Hele forestillingen er satt inn i en orientalsk atmosfære. Den ble første gang danset i St. Petersburg i 1877. Historien er klassisk. Krigeren Solor har i hemmelighet forelsket seg i tempeldanserinnen Nikiya. Når han kommer seirende hjem fra felten, blir belønningen at lederen i landet, Rajah, tilbyr ham å gifte seg med sin datter Gamzatti. Nikiya blir lurt og drept av en giftig slange som er gjemt i en blomsterkurv hun får i gave. Solor fortviler og tyr til vannpipen. I den drømmeverdenen han havner i ser han 24 stykker som alle ligner på Nikiya I den berømte andre akten, «The kingdom of the Shades».  Skjebnen vil at når han ikke vil gifte seg med Gamzetta finner Nikiya og han hverandre i døden, hvor de blir gjenforenet. 

Masse applaus

Gjestene fra London, argentinske Marianela Nuñes i rollen som Nikiya, og kubanske Patricio Revé som danset Solor ble hilst med masse applaus da de gjorde sine entréer. Det skulle ganske raskt vise seg at begge fortjente velkomsten. Han har en lett og ledig stil når han gjennomfører de tradisjonelle mimescenene. 

Gjennomprøvet

All mimen i denne forestillingen er gjennomprøvet og tydelig, og det er ganske mye av den. Når han begynner å danse sine soloer har han sprang som holder, og piruettene hans er formidable. Han snurrer nesten ustoppelig i en rett akse. Den kontrollen er noe du enten har, eller ikke. Marianela Nuñes har noen spesielle fysiske ferdigheter som ikke mange andre kan etterligne. Hun har en spesiell evne til å kontrollere balansen på tå. Hun står stødig i sine arabesker uten antydning til å måtte komme ned fra derfra. Når det skjer, er det kontrollert gjennom foten og ned i en dyp plié. Det er å ha stålkontroll. Hun viser det også i sine piruetter og sprang, og Revé er en utmerket partner. Nauñes har også evnen til å forlede sitt publikum til å tro at hennes armer aldri tar slutt. Hun kan få dem til å rekke lengre og lengre ut og oppover. Det er helt fascinerende å bevitne. De to virker å ha en fin kjemi etter som handlingen utvikler seg. Når de helt til slutt står sammen, gjenforenet i dødsriket, er de som en enhet. Begge har fått vist sine dansetekniske ferdigheter som er på et meget høyt nivå, da det er enormt mye dans i denne forestillingen. Rollene har de brukt sine indre kvaliteter til å forme sine tolkninger i denne spesielle historien.

På høyde med gjestene

Nasjonalballettens egen Melissa Hough i rollen som Gamzatti får også vist seg frem fra sin aller beste side. Hun er skikkelig på høyde med gjestene, og danser ut sine soloer med bravur. Hun tolker også rollen sin med overbevisning. Særlig i tredje akt fikk hun alt på plass. Tredje akt åpner med en solo av en tempelgutt dekket av bronse. Soloen er intrikat og har sine utfordringer som Guiseppe Ventura ikke har noen problemer med. Høydepunktet tross alt i La Bayadère er andre akten, den hvite. Her får corps de ballet virkelig en kjempeoppgave som de løser mildt sagt formidabelt. Den første danseren som gjør entré ned skråningen utfører noe slikt som 36 balanserte arabesker før alle 24 danserne er på plass. Det er en rogivende og andektig åpning etter mordet på Nikiya.

Operaorkesteret under ledelse av Emmanuel Siffert var opplagt og spilte med stor energi. Lysdesignen til John B. Read er av eldre dato, men kvaltiten er fremdeles førsteklasses.

---

---