Overveldende samisk ballett

Det kan trygt kalles en begivenhet når Nasjonalballetten og koreografene Elle Sofe Sara og Hlín Hjálmarsdóttir går sammen om en helaften på Operaens hovedscene.

---

Tekst: Fredrik Rütter | Foto: Erik Berg

---

Bakteppet er det store Kautokeino-opprøret 8. november 1852, og balletten har fått tittelen «Láhppon/Lost». Uttrykket Láhppon betyr noe slikt som på villspor eller på avveier. Synet på hvem som egentlig var på villspor under Kautokeino-opprøret har forandret seg gjennom årene, og svaret ligger nok i dag nærmere «begge parter». 

Årsak og virkning

Årsakene til det voldsomme oppgjøret er sammensatt og komplekst. Opprørerne var læstadianere. De var ekstremt religiøse og hadde funnet troen ved å lytte til den svenske presten og botanikeren Lars Levi Læstadius. I sin kirke prekte han på samisk. Hans rigide tolkning av bibelen, kombinert med hans kunnskap om samiske ritualer, skapte gjenklang i noen av de samiske bygdene. De kom raskt i opposisjon til øvrigheten, innsatt av norske myndigheter. Opprørerne fikk tilnavnet «De vakte». De hatet både alkoholens forbannelse og de handelsmennene som solgte brennevinet i store mengder til befolkningen på vidda. Hvis handelsmennene ikke fikk inn hva den enkelte skyldte dem, tok de ut dyr fra reinflokken. For enkelte ble det katastrofalt. Ikke bare ble levebrødet tatt fra dem, de kom seg heller ikke ut av runddansen av alkoholisme og gjeld.

Når en samisk koreograf og Nasjonalballetten velger å møtes i et slikt samarbeid, er det ganske spesielt. Hva kan de finne som de har felles? Ved første tanke kommer de fra helt motsatte verdener. Elle Sofe Sara har sin danseutdannelse fra England hvor hun har studert moderne dans, og hun gjør det ikke enkelt for seg selv ved å velge et så komplekst tema som Kautokeino-opprøret.  Det kan jo være grunnen til at hun valgte islandske Hlín Hjálmarsdóttir som samarbeidspartner i det koreografiske arbeidet. Tåspiss på vidda kan risikere å anses som «kulturell appropriasjon», men fant sin naturlige plass i ballettrepertoaret allerede i 1956 med «Månerenen», Birgit Cullberg og Knudåge Riisagers skakende verk. Den skildret et personlig drama, her er det fellesskapet som står sentralt.

Musikalsk inferno

Innledningen er ikke overraskende en joik, kraftfullt fremført av Lávre Johan Eira, og lydbildet åpner for vinden som suser over vidda. En godt innpakket Yoshifumi Inao i skreddersydd pels finner sin plass i rolige, lange bevegelser. Alle danserne er på scenen når joiken tar slutt, og et musikalsk inferno utfolder seg i kraftfull og energisk dans, akkompagnert av lyden fra store bunter blodrødt sennegress som slås hardt og taktfast i gulvet. I denne fantastisk fysiske starten åpner den islandske komponisten Valgeir Sigurðsson opp hele sitt register, og publikum får hørbar innsikt i hva som skal skje videre. Hans lydbilder, fra skjøre følsomme passasjer til rystende store flater, inngår i symbiose med koreografi og lyssetting. De to koreografene følger ham trofast hele veien, og fyller det sceniske rommet med dans som bærer musikkens farger. Samarbeidet om å skape en felles opplevelse av uttrykket, visuelt og auditivt, er påtagelig. Det er en sjelden opplevelse.

Når den danske scenografen Henrik Vibskov hemningsløst kaster seg ut i kraftfulle samiske farger og mønstre og trekker resultatet inn i en futuristisk fremtid, bidrar også det til å skape en helhetlig tanke. Hans dekorasjoner er flyttbare, og kan settes sammen og tas fra hverandre, og det gir mulighet til å forandre rommet og forme uttrykket i flere retninger. 

Antydningens kunst

Når det kommer til selve historien om Kautokeino-opprøret, fremstilles den ikke lineært. Her er det valgt å formidle følelser som har vært sterkt til stede, og som til slutt eksploderer og ender i opprør. Publikum fornemmer det som skjer, men får ikke se det i real time. Myndighetspersonene – presten, lensmannen og handelsmannen – er til stede, men drapet på to av dem blir bare antydet. Her er mange sterke fellesdanser, og mot slutten, da samene bryter ut av det påtvungne norske og finner tilbake til sine egne rytmer og liv, duver og flyter ensemblet som en reinflokk under stjernehimmelen.

Mellom alt dette danses flere vakre duetter med kropper i stadig bevegelse, alt henger sammen uten noe opphold, som en evig, flytende strøm. I en sekvens styres handlingen av pusten fra alle på scenen, frem til unisone skrik forteller om innestengt raseri og frigjøringstrang. En stor reinflokk som beveger seg i de karakteristiske sirklene, blir projisert på bakteppet helt til slutt. Sett mot ensemblets egen «reindans» ga dette et godt inntrykk av det store og det lille bildet – det individuelle og det universelle – og det sammenføyde det samiske livet og det publikum fikk ta del i, gjennom den sceniske handlingen. 

«Láhppon/Lost» er blitt en spennende danseforestilling fra en koreograf som blir ansett som en av Nordens mest nyskapende aktører innen feltet for øyeblikket. Møtet mellom de to diametralt motsatte verdenene klaffer over all forventning. Elle Sofe Sara har allerede mottatt to kritikerpriser for andre verk skapt for sitt eget Elle Sofe Company og for Carte Blanche. Vi kan bare glede oss til fortsettelsen. 

---

---