Ravel i gråtoner

Årets første kammerkonsert med KORK åpner like usikkert og vaklende som omverdenen generelt. Grå Ravel og en rotete scenisk presentasjon gir inntrykk av at Kork ikke har oppdaget konsertseriens enorme potensial. 

---

Anders Krøger

---

KORK Kammer er en konsertserie orkesterets musikere arrangerer selv. Denne kvelden spilles utelukkende musikk skrevet av den franske komponisten Maurice Ravel, som i år hadde fylt 150 år. I konsertprogrammet skrives det mye om komponistens evne til å skape vakre farger i musikken, men dette gjenspeiles ikke i fremførelsene. 

Musikerne virker generelt ikke særlig godt forberedt, og evner ikke å fremstille det mangfoldige potensialet som ligger i musikken. Med noen hederlige unntak, er det som de kvelden har printet ut Ravels farger i svart-hvitt.  

På scenen er musikerne plassert bak tre digre mikrofonstativ. Jeg får følelsen av å være flue på veggen i en studio-session, heller enn å være på en konsert. Bak musikerne, fullt opplyst, står et orkesteroppsett med stoler og notestativ. Det er nok praktiske grunner for at det er slik, men dette setter utvilsomt en demper på selve konsertopplevelsen.  

En famlende start

Konsertens åpningsnummer, Sonate for fiolin og cello, ble i sin tid dedikert til Claude Debussy, som døde to år før Ravel begynte å komponere verket.

Ravel var en mester til å komponere klangfarger, og kunne få instrumenter til å låte på nærmest usannsynlige måter. Klangene som skapes er mye større enn det man kan forvente fra to strykere, og musikken har et tydelig fokus på det melodiske. Tidvis kan det høres ut som begge musikerne både spiller melodi og akkompagnerer den andre, på samme tid – noe som burde være umulig.

Førstesatsen slår meg som noe underlig, på en fin måte. Notene strømmer ut fra fiolinen i repeterende, kurvede mønstre. Går det i dur? Moll? Spiller fiolinisten melodien, eller er det et akkompagnement? Ravels musikk er flersjiktet, og vi kan aldri vite hvor den er på vei. Men fremførelsen er overraskende upresis, og det er surt og ikke sammen. Duoen – bestående av fiolinist Dechopol Kowintaweewat og cellist Ingvild Nesdal Sandnes – virker anspent og klarer ikke å finne overskudd til å leke med de tvetydighetene Ravel har lagt frem. 

Sonatens andre sats er groovy og humoristisk. Den inneholder flere effekt-elementer, for eksempel svake, spede lyder som etterfølges av perkussive, sterke utblåsninger. Utførelsen av disse effektene er veldig god, og duoen våger å virkelig gå inn i det obskure og rare, og lage musikk av det. Dessverre vedvarer intonasjons- og timingproblemene over i både andre sats og den langsomme tredje satsen. 

Når duoen setter i gang med sonatens fjerde, og siste, har de spilt seg inn, og funnet hverandre. Musikken preges nå av danserytmer, og det høres ut som spanske gitarer spiller raskt og virtuost. Satsen har tempobetegnelsen «Vif, avec entrain», som betyr livlig, med entusiasme. Men selv om samspillsproblemene til slutt løses, hører jeg ikke denne entusiasmen. 

En auditiv båttur

I likhet med mye annen impresjonistisk musikk kan Ravels Strykekvartett, konsertens andre verk, gi assosiasjoner til havet og bølger. I åpningssatsen er det som vi seiler over en rolig sjø, hører små krusninger i havet og føler at båten vugger behagelig fra side til side. Når Ravel setter mikroskopet på de små krusningene, hører vi hvor livlige de er. Musikken er full av dynamiske kontraster, men vi føler at vi fortsatt sitter trygt i båten. 

Kowintaweewat går av, og på kommer fiolinistene Janina Kronberger og Maren Elle, og bratsjist Gunnhild Oddbjørnsdatter Nordahl, som sammen med cellist Sandnes utgjør strykekvartetten. De utfører de spontane innfallene og humoristiske gestene i andresatsen på en veldig effektfull måte, men jeg savner en mer gjennomtenkt interpretasjon. Melodiene er flate og har ingen retning eller vilje. Det fremstilles ikke noe underliggende narrativ i musikken, og spesielt førstesatsen oppleves som en skjematisk presentasjon av notene. 

Dette kan kanskje skyldes at kvartetten støter på mange av de samme samspills- og intonasjonsproblemene som tidligere. De høres ut som fire individer som ikke enes om en samlet klang. Når musikerne stadig spiller urent blir klangen sped, og musikken vokser seg ikke større enn seg selv, slik den kan gjøre i Ravels musikk. Til tider er det rett og slett sjokkerende surt. 

Det er mange musikalske likheter de to første verkene på programmet, og disse likhetene fortoner seg også i fremførelsen. Et godt stykke ut i verket er det som om musikerne finner hverandre. De to siste satsene i kvartetten er meget godt spilt, og klangen får nå mulighet til å vokse seg stor. Det er synd det tar så lang tid å komme dit. 

Tredjesatsens likheter med sonatens ekvivalent, er dens lange drømmende melodilinjer. Ravel viser nok en gang en enorm evne til å utforske klang. Det høres ut som det sitter et helt orkester på scenen. Kvartettens siste sats er som en oppsummering av alle de tidligere satsene. Førstesatsens dynamiske bølger, andresatsens lekenhet og tredjes drømmende melodier er nå smeltet sammen til én supersats. 

Brikkene faller på plass

Konserten avsluttes med en klassiker, nemlig Introduksjon og Allegro for harpe, fløyte, klarinett og strykekvartett. Ensemblet blir gradvis større utover denne konserten. I tillegg til strykekvartetten spiller fløytist Anne Karine Hauge og klarinettist Hilde Mentzoni. På tross av verkets noe tørre navn, blomstrer det ut i varme klangfarger og ekspressive melodier. 

Endelig sitter fremførelsen fra start, og i stedet for sure toner og tekniske feilskjær kan ensemblet konsentrere seg om musiseringen. Dette er et stort steg opp fra tidligere. Her kan jeg også høre noe jeg har savnet i de to første stykkene: en overordnet idé om formidling. Musikerne tar initiativ, former melodiene og gir dem substans.

Introduksjon og Allegro åpner med to vektløse melodier, først fra strykerne også fra de to blåserne. Deretter kaster harpen seg ut i en vidunderlig arpeggio, hvor en brutt akkord spilles fra det dypeste til det lyseste registeret. Ut fra harpens frø spirer den vakreste, mest fargerike musikken jeg vet om. Verket er elegant, og det kan også sies om fremførelsen.  

Selv om Introduksjon og Allegro er et kammerverk, kan det oppfattes som en nedskalert harpekonsert. I deler av stykket er resten av ensemblet nesten som et backingband å regne. 

Harpisten imponerer med artikulerte melodier og raske teksturer. Det hele kulminerer i en tominutters harpesolo, hvor harpisten helt alene spiller varianter av stykkets samtlige temaer. Solist Ida Aubert Bang fortjente en ekstra applaus for denne fremførelsen – mesterlig!  

Men det overordnede inntrykket av konserten er, med noen unntak, ikke veldig godt. Det virker nesten som den kommer litt brått på alle de involverte. Musikerne fremstår ikke godt forberedt, og scenen er ikke klargjort for konsert. Rammene er provoserende lite gjennomtenkte. En ryddig scene og en inviterende lyssetting hadde hevet konsertopplevelsen mange hakk.  

I utgangspunktet er en lettbeint og uhøytidelig kammerserie laget av Korks musikere en veldig god idé, men det må stilles høyere krav til konsertenes forberedelser og utforming.  

---

---