Snakk om å ta rommet!

Når et veldig anerkjent ensemble kommer for å avslutte årets Kirkemusikkfestival er det klart at forventningene er høye. The Sixteen og Harry Christophers gjør mer enn å innfri - de overgår.

---

Tekst: Anders Krøger | Foto: Anders Lillebo

---

Avslutningskonserten på årets Kirkemusikkfestival blir en kveld hvor alt stemmer. Programmeringen er gjennomført, tolkningene er spennende og et dyktig kor fyller Oslo domkirke med en varm, omsluttende klang. Konserten lover mye med sin noe pompøse tittel Heavenly Harmony, men jeg kan ikke si noe annet enn at lovnaden holdes.  

Som i flere konserter under årets festival spenner også musikken i denne over mange århundrer. Vokalensemblet The Sixteen, ledet av dirigent Harry Christophers, fremfører musikk skrevet mellom 1100-tallet og 1900-tallet. De har funnet fascinerende måter å sy musikken sammen, hvor tiden musikken er skrevet blir irrelevant. 

Koret presterer på topp med sin enorme presisjon, klang og balanse. Ingen av stykkene føles overflødige, dette på tross av at det er listet 13 verker på programmet, og alt blir fremført gjennomprofesjonelt. Med The Sixteen avsluttes ikke Kirkemusikkfestivalen bare med et verdig punktum, men med et utropstegn!

Et godt komponert program

Programmeringen på denne konserten er spesielt god. Den trosser tiden. Christophers har laget grupper av kortere stykker av forskjellige komponister og sydd dem sammen til større verk. 

Det er måten verkene er satt sammen som fascinerer mest. I første verkgruppe synger ensemblet Ave, generosa I-IV av Hildehard von Bingen (1098-1179) og Tribute to Caesar av Arvo Pärt (f. 1935). Til tross for mer enn 800 års avstand mellom komponistenes fødsel oppfattes musikken som slående lik. I Bingens musikk blir en lang melodi sunget over en liggende, utstrakt tone. Selv om Pärt har flere akkordskifter i sin musikk er estetikken lik, med en tydelig for- og bakgrunn i musikken. 

I andre gruppe verk blir James Macmillans (f. 1959) Mitte manum tuam omkranset av to motretter fra syklusen Høysangen av Giovanni Pierluigi da Palestrina (1525-1594). Disse forenes også ved sine musikalske likheter som er ganske ulike de fra den forrige gruppen. Denne musikken har mange melodier som tvinnes rundt hverandre, overlappes og reiser i forskjellige retninger. 

Hvis man ser for seg verkgruppen med Bingen og Pärt som et maleri med et tydelig motiv på en enkel, ensfarget bakgrunn, er verkene til Palestrina og Macmillan som et detaljert og fargerikt maleri med mange historier. 

Et andektig driv

Del én av konserten avsluttes med et lengre verk av John Taverner (ca. 1490-1545), Gaude plurium, som ligger et sted i midten av disse estetikkene. I likhet med Bingen forteller teksten om jomfru Marias storhet, og hennes nyfødte sønn Jesus. Verket er ikke et av komponistens mest kjente, men publikum kan være veldig glad for at the Sixteen og Christophers gir det liv denne kvelden.  

Gaude plurium er nemlig et utrolig sjelfullt verk. Selv om det er mindre aktivt enn Macmillan og Palestrina, har det flere smakfulle melodier som interegerer med hverandre. I tillegg til at korets klang er enestående, er lydbildet ekstremt tydelig. Alle melodiene får plass til å utfolde seg. Alle sangerne vet nøyaktig hvor i lydbildet de er til en hver tid. En lyddesigner ville brukt mange dager på å produsere en like krystallklar lyd som The Sixteen gjør live. 

Konsertens andre del er nesten lik som den første. En verkgruppe med Bingen og Pärt, en med Palestrina og Macmillan pluss et verk av Taverner til slutt. Nå er ikke bare musikken forent innad i gruppene, men også på tvers av dem. Alle stykkene av Bingen er hentet fra samme verksyklus (Ave, Generosa), det samme gjelder Palestrina (Høysangen). Selv om de representerer to forskjellige estetiske uttrykk, kler de hverandre også veldig godt. The Sixteen virker å ha funnet en transparent klang som passer de aller fleste uttrykk. De spiller på mange strenger, som alle klinger godt sammen.  

Hit på hit

Forskjellen etter pause er at del to også inkluderer et frittstående verk av Pärt. Magnificat er et av hans mest kjente verk, i en katalog som inneholder mange hits. Der annen tonal musikk bruker dissonanser som et krydder på veien mot det konsonerende velger Pärt og dyrke den. Han insisterer på dem, og dissonante klanger blir hengt rundt i kirkerommet. Magnificat er ikke et type verk Pärt står alene om å skrive. Teksten kommer fra Lukasevangeliet og er også kjent som Marias lovsang. Komponister som Palestrina, Johan Sebastian Bach, Antonio Vivaldi og Felix Mendelsohn har også tonesatt denne teksten. The Sixteen synger krystallklart og rent, noe som skaper en inderlig opplevelse. På denne konserten er det ingen svake punkt, men dette verket er høydepunktet. 

Det er mye fint ved fremførelsen man kan trekke frem. Den homogene klangen koret fremmaner, vises i både styrkeforholdet mellom de ulike stemmegruppene, og i artikulasjonen. I nok et kjent verk av Pärt, Da Pacem Domine, som var en del av en verkgruppering med Bingen, har Christophers en noe særegen, men veldig effektfull tilnærming. Dette verket er basert på ansatser som flytter seg rundt om i koret, som skaper akkorder som stadig skifter litt og litt.

De fleste kor fremfører denne på en måte der de ulike ansatsene smyger seg inn i klangen i koret, og vokser seg større. På denne måten blir det nesten umerkelig at akkordene over tid endrer seg. Christophers gjør faktisk det motsatte og markerer ansatsene tydelig. Dette setter akkordene i et helt nytt og spennende lys. Med tanke på at Pärt er inspirert av bjeller og kirkeklokker i sin musikk, er en sånn tolkning veldig smart. 

En motsats til tidsånden

Denne tidvis unike tilnærmingen til frasering og betoning hører vi drypp av gjennom hele konserten. Christophers tolker ikke verkene annerledes for å være annerledes. Han har funnet kvaliteter i hvert enkelt stykke han virker lidenskapelig opptatt av å vise frem. Denne genuine formidlingsgleden smitter over på oss. Vi bergtas av dem. Vi blir vektløse og kan hvile på korets silkemyke klang. 

Christophers slår meg som en ydmyk dirigent. Når han står foran koret tar han sin plass og former klangen i sitt bilde, men under applausen trekker han seg rolig til siden, uten å virke så opptatt av oppmerksomheten. 

Det er forfriskende, og kontrært i vår tid, å se noen som ikke absolutt må rope for å bli hørt. The Sixteen gjør ikke noe ekstra ut av seg. De er aldri påtrengende eller brautende. De er ikke flashy. Det trenger de ikke. De inviterer lytteren inn i sin vidunderlige klang, og trollbinder med sin musikk. 

---

---