50 år siden Plagge-debuten
Han rakk det akkurat så vidt, Wolfgang Plagge, da han Aula-debuterte 21. august 1972: Han nådde det før 12-årsdagen to dager senere. Oslo kammermusikkfestival og Aulaseriene markerer jubileet med konsert samme sted og samme dato.
- Jeg kunne ikke begripe hvorfor det var så viktig debutere før jeg fylte tolv! Men min lærer, Reimar Riefling, hadde en idé om at jeg måtte slå Eva Knardahl, som debuterte tre uker før sin tolvårsdag. (Hans bror Robert hadde også debutert som 11-åring). Så min debut ble satt til mai – jeg har bursdag 23. august – men av forskjellige årsaker måtte den utsettes til to dager før bursdagen. Så Eva slo jeg ikke, forteller Wolfgang Plagge.
Han hadde for lengst manifestert seg som en klaverbegavelse. På 1960- og 70-tallet hadde kanskje ordet «vidunderbarn» en litt annen klang enn den hadde i Knardahls barndom. Men det var ingen tvil om at man her hadde med et barn å gjøre som passet inn i kategorien.
Familien Barenboim
Da Daniel Barenboim spilte i konsertserien Klaverets Mestre i Oslo, var den Beethoven-interesserte krølltoppen til stede og ble svært opptatt av mesterens fremførelse av Appassionata.
- Jeg fikk spille for ham, og han mente jeg burde ha timer hos hans far, Enrique Barenboim, som hadde vært hans lærer. Jeg ble invitert til London sommeren 1968 og bodde hos ham i fem uker. Daniel var da nygift med cellisten Jacqueline du Pré, så henne traff jeg også. Det var intense uker med timer hver dag – hele uken. Det var et språklig kaos: Enrique og kona snakket hebraisk, jeg kunne litt engelsk, det samme kunne han, mens min mor, som var med, snakket hollandsk til meg.
- Det var veldig lærerikt og intenst. Jeg fikk én fridag av Enrique, som mente jeg da burde gjøre noe som ikke hadde med musikk å gjøre. Men jeg ville oppleve Royal Albert Hall, så mor og jeg gikk på konsert der – og traff Enrique. Han ble forbauset, men lurte på om han kunne kjøpe noe til meg etter konserten. Jeg ville ha pølse – hadde jo ingen anelse om hvordan en ortodoks jøde stilte seg til det – men han kjøpte en!
Eva Knardahl
Den samme Beethoven-interessen førte ham til en konsert på Høvikodden under Beethoven-jubileet i 1970. Hans minne om dette er følgende:
- Min mor fortalte meg at det var en veldig god norsk pianist, som hadde bodd lenge i USA som skulle spille tre Beethoven-sonater. Hun het Eva Knardahl. Min mor, som var godt kjent med sin sønns spontane (og til dels ganske ufiltrerte) uttrykksmåte, fant det påkrevd med en forebyggende oppklaringsrunde før vi dro på konserten: «Nå skal vi høre på en dame som er fantastisk flink til å spille, men du må ikke henge deg opp i utseendet hennes - hun har nemlig en hormonsykdom som gjør at hun er blitt ganske tykk.»
- Jeg hadde ingen idé om hva hormonsykdom var for noe. Derimot kom jeg i ekstase over konserten – i en grad som gjorde at jeg stormet scenen under siste ekstranummer, omfavnet Evas omfangsrike legger og formelig brølte under sterk rørelse: «Fy søren, så god du er til å spille piano! Og du som har harmonikksyken og allting!!»
- Min mor dånte, Eva gliste og bar meg av scenen, og jeg svor på at jeg ville lære meg de Beethoven-sonatene! Hun tok meg med ut til pokal- og premierommet til Sonja Henie, der jeg fikk litt av maten hun hadde med og vi snakket sammen. Jeg var nysgjerrig, spesielt på Beethoven.
Vi fikk et ganske nært forhold. Eva var en av mine første store helter i musikkverdenen, og en av årsakene til at jeg våget å tro på musikeryrket som levevei. Og hun ble en viktig rådgiver for meg opp gjennom årene. Hun bekymret seg for min kolossale opptatthet av Beethoven, og fortalte meg om negative sider med Beethovens liv, bl.a. hans forhold til nevøen Karl, og mente jeg måtte fordype meg også i andre komponister.
Debut
To år senere var det klart for Wolfgangs debut. Da hadde han rukket å vinne talentkonkurransen Opportunity Knocks på britisk TV, utgitt sin første plate: Young Hands play Old Masters, og var for storkjendis å regne. Han ble blant annet presentert på TV av NRK, der han redegjorde for forholdet mellom Carl Nielsen, Grieg og Mozart – og satte programleder Solås, som kunne ha en tendens til å stjele poenger fra sine intervjuofre, en smule på plass:
Debuten fikk stor medieoppmerksomhet. En som kunne tenke seg å være til stede var kong Olav. Noen dager før konserten, da Wolfgang satt alene hjemme og øvde, ringte telefonen. Han gikk og tok den:
- Hei du, der et kong Olav. Jeg har tenkt meg på konserten din, jeg.
- Det gå’kke. Det er utsolgt! svarte debutanten og slang på røret.
- Den historien har jeg fått servert en del ganger fra kongefamilien, smiler Plagge.
Heldigvis var det noen som forbarmet seg over vår kjære konge, så han og kronprinsesse Sonja fikk to kongelige stoler foran resten av publikum.
På programmet sto to preludier og fuger fra Bachs Wohltemperiertes Klavier, sonater av Haydn og Mozart, urfremførelse av en sonatine Øistein Sommerfeldt hadde skrevet til ham og et par egne komposisjoner, og til slutt Rondo av Bartók. Og på tampen en hel serie med ekstranumre, før publikum hadde fått nok.
Avisene på påfølgende dagene var fulle av bilder og reportasjer fra konserten. VG brukte hele forsiden på to bilder av den bukkende debutanten; en med jakke etter første avdeling og et etter andre avdeling da han hadde kastet jakka. Den fineste kritikken var kanskje den til Hans Jørgen Hurum i Aftenposten, som oppsummerte konserten slik:
Det storartede ved konserten var å fornemme at Wolfgang spiller fordi det er hans liv å spille. Han hevet seg over elevstadiet ved å tilføre hvert nummer – hvert eneste! noe personlig, en umiddelbarhet som fikk enhver til å glemme at dette var en 11-årings spill. Hans egen glede ved å spille smittet over på alle og enhver.
Konserten 21. august gjennomføres i samarbeid mellom Aulaseriene og Oslo Kammermusikkfestival. Der stiller en rekke kolleger til det festivalen kaller en «kurvfest», hvor de spiller verker av komponisten Wolfgang Plagge, som også var i sving den dagen for 50 år siden. Blant annet vil Engegårdkvartetten og pianisten Thormod Rønning Kvam urfremføre festivalens bestillingsverk for anledningen, Fuissem Aliquis for klaverkvintett, av jubilanten.
