Den Flyvende Hollender
Den flyvende Hollender på Fredriksten Festning er en kunstnerisk fulltreffer på alle plan, bravo til Opera Østfold som tør å satse på dette musikalsk og scenisk krevende verket!
I et stort sett fullsatt amfi hersker det en forventningsfull stemning før kveldens forestilling. Utendørs operaforestillinger er selvsagt alltid et vågespill i Norge, men på premierekvelden var værgudene nådig innstilte. En varm jakke og en sittepute var riktignok nødvendige rekvisitter, men et vant publikum hadde med det som trengtes for å kunne sitte igjennom den to timer lange forestillingen uten å fryse.
Oppsetninger av Richard Wagners verk i Norge er (fortsatt) en sjeldenhet. Musikkdramaene hans er ressurskrevende, det trengs ikke bare et stort orkesterapparat og sangsolister med betraktelig volum i stemmen og scenisk begavelse, men også et stort kor, slik tilfellet er i Den flyvende Hollender. Det er derfor minst sagt bemerkelsesverdig at Opera Østfold satser på en full scenisk oppsetning av dette verket. I tillegg til det 60 personer sterke orkesteret, medvirker sammenlagt cirka 70 personer på scenen i en så vel musikalsk som scenisk vellykket forestilling.
Festningen en perfekt bakgrunn
Fredriksten festning og en lettskyet skimrende sommerhimmel danner den perfekte bakgrunnen for dramaet om den tragiske Hollenderen, sjømannen som er dømt til evig å seile på de syv verdenshav, og bare får gå i land hvert syvende år. Først den dagen han finner en kvinne som er villig til å sverge ham troskap inn i døden, kan forbannelsen brytes og han kan endelig finne ro.
Regiteamet har valgt et nokså tradisjonelt fortellergrep, men det fungerer bra og er godt gjennomført. Regissør Ivar Emil Tindberg, scenograf Eilev Skinnarmo og kostymedesigner Anette Werenskiold har lagt stykkets handling til tiden for dets uroppførelse, rundt 1840. Et stilisert skrånende skipsdekk med skipsror utgjør handlingens hovedarena i begynnelsen, men forvandles raskt til stuen der Mary og kvinnene sitter og spinner i 2. scene. Riggene rundt scenen viser seg å ha en dobbel funksjon: Både som lysrigger og som mastene på et skip, og dermed skaper regiteamet med imponerende enkle midler et miljø som er skute eller havn, dekk eller dansegulv, alt ettersom scenene krever det. I Wagners gjennomkomponerte musikkdrama unngår man dermed unødige pauser for sceneskift, og scenene glir over i hverandre i høyt tempo uten tap av spenning. I takt med at himmelen mørkner og dramaet fortettes trer den suggestive lyssettingen frem (lysdesign: Pia Virolainen).
Store utfordringer og smarte løsninger
For utendørs operaoppsetninger er det som regel en utfordring å finne en egnet plass til orkester og dirigent slik at forestillingen kan finne sted selv i regnvær, noe Opera Østfold har løst gjennom å plassere dem i et stort telt ved siden av scenen. Solister, kor, dirigent og orkester har dermed kontakt med hverandre bare gjennom høyttalere og videoskjermer, og det blir en utfordring for dirigenten å holde alle involverte samlet under taktpinnen. Peter Szilvay mestrer denne krevende oppgaven med glans. Han dirigerer med stor presisjon og innlevelse, og henter sammen med orkester og sangere frem den wagnerske dramatikken fra partituret. Men han evner også å løfte frem de kontrasterende og lyriske fargene som ligger i flere av operaens scener, og skaper dermed en musikalsk dramaturgi som dirrer av spenning fra begynnelse til slutt. Det 60 personer store orkesteret, satt sammen av Det Norske Blåseensemble og Wermland Operas orkester, oppviser stor klanglig variasjon i Wagners symfoniske operamusikk. Det er imponerende at et så helhetlig klanguttrykk har kunnet oppstå på den korte tiden de to ensemblene har arbeidet sammen i denne produksjonen, noe som vitner om høy kvalitet både når det gjelder dirigent og musikere. Bravo! Her må også Martin Mayers eminente lyddesign nevnes, det er en stor utfordring å finne balansen i lydbildet når alle sangere synger med «mygg», og orkesteret er forsterket for å høres overalt. Man skjønner umiddelbart hvorfor Mayer kalles «Trollmannen fra Wien»!
Å invitere et profesjonelt operakor til å delta i produksjonen viste seg å være et klokt valg. Den flyvende Hollender har mange og krevende korscener, og GöteborgOperans kor oppviste stor profesjonalitet både med hensyn til det sanglige og det sceniske. Ikke bare sang de, de vaklet over skipsdekk i storm, fortøyde skuter, klatret i rigger, sprang, spant, drakk og danset med en så stor innlevelse at det var en sann glede å oppleve.
Wagner inspirert av norsk natur og uvær
Inspirasjonen til Den flyvende Hollender hentet Wagner dels fra gamle sagn, men også fra en bok av landsmannen Heinrich Heine. Avgjørende for den dramatiske beskrivelsen av storm på havet gjennom musikkdramatiske virkemidler var likevel den reise han selv gjorde sammen med sin kone Minna fra Königsberg (dagens Kaliningrad) til London med båt 1839. Straks nord for Skagerrak blåste det opp til orkan, og skipet måtte søke nødhavn i Sandvika ved Tvedestrand, der det ble liggende for anker en uke i vente på bedre vær. Både menneskene han møtte på det vesle stedet og sjømennenes mot og handlingskraft i dårlig vær lot til å ha gjort et dypt inntrykk på Wagner. Det var altså til stor del naturen og været på norskekysten som inspirerte komponisten til dette verket!
Kvinnen som forløser
Den unge kvinnen Senta er ved siden av Hollenderen dramaets hovedperson. Helt fra barnsbein av har hun vært besatt av fortellingen om sjømannen som i evighet er dømt til å seile på de syv hav. Senta nærer en hemmelig drøm om at sagnet er sant, og at hun en dag skal få møte og frelse Hollenderen fra den forbannelsen som hviler over ham. Slik peker denne kvinnefiguren fremover mot Wagners modne musikkdramaer, der handlingen konsentrerer seg rundt kvinnen som den forløsende kraften. Det er Elisabeth i Tannhäuser, Kundry i Parsifal, og ikke minst Brünnhilde i Götterdämmerung som gjennom å velge døden frelser mannen – og menneskene – fra forbannelse og undergang.
Den svenske sopranen Cornelia Beskows Senta er overbevisende både hva gjelder stemmeklang og scenisk innlevelse, og hun klarer å finne den blandingen av besettelse og naivitet som er helt avgjørende for rollens troverdighet. Den berømte balladen synger og spiller hun med stor innlevelse. Det er bare i de høyeste tonene på slutten av duetten med Hollenderen at en viss skarphet blander seg med den ellers så varme sopranklangen.
Hennes motspiller når ikke helt opp til samme sceniske tilstedeværelse, Kosma Ranuer virker noe tilbakeholden i rollen som Hollenderen, og det demoniske, tragiske og ville i figuren kommer dermed ikke til uttrykk. Den store monologen i stykkets første scene virker ganske enkelt litt for sivilisert med tanke på at dette er en skikkelse som befinner seg på en ufrivillig evig seilas gjennom århundrene. Her ønsket man at sangeren hadde våget å gi slipp på noe av den slanke stemmeklangen og våget seg ut i det «svarte» som speiler Hollenderens dype fortvilelse over skjebnen sin.
Magnus Staveland er meget bra i rollen som Erik, den unge jegeren som er ulykkelig forelsket i Senta og forgjeves forsøker å overbevise henne om at det trygge livet han kan tilby henne er bedre enn alle forrykte drømmer hun har. Stavelands kjernefulle tenorstemme utfolder seg variert klanglig både i arien og i duetten med Senta. Petri Lindroos’ fyldige og modne basstemme er perfekt for Daland, og scenisk får han også godt frem rollens mørke side. Når den ukjente kapteinen (Hollenderen) dukker opp og viser ham sine rikdommer, tar det ikke mange minutter før Daland har lovet bort Senta i utbytte mot en gallionsfigur i gull, og dermed praktisk talt solgt sin egen datter til en fremmed. Petter Moen synger styrmannen med ungdommelig friskhet, og oppviser stor spenst der han klatrer omkring i trapper og på dekk. Siv Misund synger rollen som Sentas barnepike og amme med dramatisk timbre. Regissøren tildeler denne figuren en viktig rolle og viser i en handling, parallell til det sceniske nuet, hvordan Mary leser høyt for barnet fra boka vi skjønner er fortellingen om Den flyvende Hollender. Et svart lekeskip med røde segl er også en gave fra ammen, og både den og eventyrboka er med på å sette fantasien i sving i hodet på den lille jenta (Tuva Olivia Remman). Stadig dukker både Senta og Erik som barn opp i handlingen og viser at det som utspiller seg i nuet har en lang forhistorie.
Skuffende slutt
Wagner lar i operaens sluttscene (ifølge regianvisningen) Senta kaste seg ut i havet fra et klippeutspring for å frelse Hollenderen. Her klatrer Senta opp i den høyeste riggen og lar seg falle bakover ut i intet, en svært virkningsfull scenisk løsning. Desto mer skuffende er det at regien lar paret Senta og Hollender dukke opp igjen spill levende fra en luke i scenegulvet, midt i den «virkelige» verden de nettopp har forlatt, samtidig som et stort portrett av dem (et bryllupsbilde?!) heises opp i bakgrunnen. Lytter man til Wagners musikalske budskap, er frelsningsmotivet («Erlösungsmotiv») det siste vi hører i orkesteretterspillet, i en lys og jublende klang avsluttes det mørke dramaet med dette motivet. Men dette betyr ikke en «happy end», gjennom å gå i døden bryter Senta forbannelsen knyttet til Hollenderen, noe som både musikalsk og scenisk peker frem til sluttscenen av Götterdämmerung.
Opera Østfold
Richard Wagner: Den flyvende Hollender
Dirigent: Peter Szilvay
Regissør: Ivar Tindberg
Gøteborgs Operaens kor
Det Norske Blåseensemble og Wermland Operas Orkester
Solister:
Daland: Petri Lindroos
Erik: Magnus Staveland
Hollenderen: Kosma Ranuer
Senta: Cornelia Beskow
Styrmann: Petter Moen
Mary: Siv Misund