Eugene Onegin
Eugene Onegin

Den kyniske kjedsomhet.

Det er trangt om plassen og det er mange elementer som kjemper om oppmerksomheten. Vår operaanmelder Ola Nordal har sett Den Norske Opera & Balletts nye oppsetning av Tsjajkovskijs Eugen Onegin


Skrevet av Ola Nordal - foto Erik Berg - Den Norske Opera & Ballett


Aleksandr Pusjkins romanfigur Eugen Onegin er verdensvant og sjarmerende. Til tross for sin innholdsrike tilværelse er han omsluttet av en aura av kynisk kjedsomhet. Han har 20 forskjellige børster i toalettskapet, men bryr seg egentlig ikke om hvordan han ser ut. Han er en Don Juan som ikke finner glede i sine erobringer. Han snur ryggen til den 17 år gamle Tatjana som har skrevet et brev til ham fullt av ungpikefantasier. I vanvare knuser han både hennes og sitt eget hjerte. Som en selvdestruktiv reaksjon på det han har gjort, vikler han seg inn i et poengløst sjalusidrama, som ender med at han dreper sin beste venn i en duell.

Mange år senere møter han den samme jenta igjen, og nå har hun blitt en moden og voksen kvinne. Der han har stagnert i sine rotløse vandringer, har hun giftet seg godt, og beveget seg til toppen av samfunnet. Og vi skimter konturene av det realistiske drama – et frempek mot for eksempel Ibsens sterke kvinnekarakterer som tar kontroll over sin egen skjebne. Tatjana går ikke, slik Nora gjør i Et dukkehjem. Hun velger å forbli i sitt ekteskap, men det skjer på hennes premisser. Det er hun som avviser Onegin – det er han som bittert blir stående alene tilbake.


«Jeg kan ikke forlate deg!» Audun Iversen som Eugene Onegin. Svetlana Aksenova som Tatjana. 

Det startet så godt
Det var med en viss spenning jeg nærmet meg denne oppsetningen. Sist jeg så regissør Christof Loy i aksjon var med Wozzeck i 2017 (også med Audun Iversen i hovedrollen); en oppsetning som var noe av det beste jeg har sett på en operascene. Jeg er også tidligere blitt imponert over den tyske dirigenten Lothar Koenigs, både i nevnte Wozzeck og i forrige Tsjajkovskij-oppsetning i Oslo, Spar Dame i 2018. Forventningene var altså høye, og det startet så godt. I ouverturen gjør Koenigs ekstreme tempo-valg. Han holder orkesteret tilbake til det nærmest uutholdelige i ett øyeblikk, før han raser av gårde i forrykende fart i det neste. Koenigs dirigerer med en romantisk sensibilitet som passer perfekt til Tsjajkovskijs store patos – og alle de finslepne melodiene sitter perfekt som de skal.

Sceneteppet går så opp og avdekker et kjøkken hvor Tatjana (Svetlana Aksenova), hennes noe mer vulgære lillesøster Olga (Tone Kummervold), moren Larina (Randi Stene) og Tatjanas amme Filipjevna (Hanna Schwartz) holder på å få høstens bær i hus.

Akustisk lurt, visuelt slitsomt
Stilistisk sett ligger regi og scenografi i en slags «moderne mainstream». Forutsigbart nok er handlingen blitt flyttet ut av 1820-årenes Russland til et litt mer oppdatert sted. Det ser ut til at vi befinner oss i et «downstairs» i et engelsk herskapshus vel 100 år senere. Selv om dette diffust definerte «gamle dager» nærmest er blitt en klisjé i operaverden, likte jeg i starten mange av grepene som er gjort. Scenograf Raimund Orfeo Voigts scenebilde er grunt og todimensjonalt, noe som etter hvert viser seg å være et akustisk sett veldig lurt grep. Det har til tider vært vanskelig å høre sangerne i Bjørvika, spesielt hvis de blir stående lagt inne på scenen. Voigt har løftet scenerommet opp en liten meter fra gulvet, og den flate og dekorløse bakveggen hjelper til med å projisere stemmene forover.

Og etter hvert blir det trangt om plassen. Personellmessig er nemlig denne oppsetningen en massemønstring. 52 operakorister, fire sangsolister, og seks dansere klemmer seg inn i det lille scenerommet. Og her kommer den forbedrede akustikken til sin fulle rett. De russiske folkesangene klinger høyt og mektig, og det føles deilig at Koenigs kan la musikerne i orkestergraven virkelig dra på, uten å måtte være det minste redd for å overdøve det som skjer på scenen.

Første scene forløper humoristisk, lystig og akkurat passe snodig. Midtpunktet er naturlig nok Audun Iversen som virkelig glitrer som Onegin. Han er klart oppsetningens tryggeste og mest helstøpte karakter. Han projiserer godt, og har en herlig baryton som er deilig å høre på.

Problemet oppstår imidlertid med at scenebildet aldri skifter. Kjøkkenet føles etter hvert ganske slitent, og i de påfølgende scenene roper musikken etter mykhet og varme. Når vi kommer over i Scene II med Tatjanas berømte brevarie, begynner jeg å bli forvirret. Hvorfor er vi fortsatt på kjøkkenet? Hvorfor sover Tatjana på kjøkkenbenken? Hvorfor har regi-teamet valgt å behandle operaens nøkkelscene som en scenografisk og regimessige parentes?

Brevscenen blir altså ikke det store øyeblikket det kunne ha vært, og her må regi og scenografi ta det meste av skylden. Svetlana Aksenova gjør musikalsk sett alt rett. Hun både spiller overbevisende som ungpike, og har den voksne stemmen som rollen krever. Også i oppkjøringen til scenen er det et nydelig samspill mellom den relativt unge Aksenova og den 77 år gamle Hanna Schwartz.


Det ble tidvis trangt om plassen når mer enn 50 korister, seks dansere og en rekke sangsolister skal være på scenen samtidig. Her ses Monseiur Triquets som leverer operaens øyeblikk med comic relief,

Minimalistisk vending
Tsjajkovskijs opera har egentlig tre akter, men klokt nok har Loy fulgt tradisjonen med å dele akt to på midten, mellom aktens scene én (Tatjanas navnedagsfest, hvor Lenskij og Onegin ryker i tottene på hverandre) og to (den fatale duell-scenen). I løpet av pausen har den litt påtrengende realismen fra første del blitt gjort om til et abstrakt og hvitmalt rom uten dekor, med unntak av en dør helt til høyre i bildet. Dette regigrepet er langt bedre enn kjøkkenet fra første del; det kan doble både som bakgrunn for duellscenen og som et slags eksteriør til ballsalen i operaens siste scene.

Det var kanskje derfor at Lenskijs store arie i andre akt (rett før duellen) ble ett av kveldens store operaøyeblikk. Her var Bogdan Volkov både nyansert og balansert på de rette stedene, og kraftfull og overbevisende i de andre. Dette var et godt lyrisk øyeblikk i en ellers litt overlesset kveld. I første akt ble Volkov noe overkjørt av Iversen, og virket litt svak i virvaret på kjøkkenet, men i andre del var alle slike tanker blåst bort. Et annet enkeltøyeblikk som også må trekkes fram er  prins Gremins store og vakkert orkestrerte arie i tredje akt. Her briljerte den kanadiske bassen Robert Pomakov med sine dype basstoner og kontrollerte nyanser.


Det hvite rommet i operaens andre del viste seg langt mer fleksibelt enn kjøkkenet i første del. Svetlana Aksenova som Tatjana, Robert Pomakov som Gremin, og Audun Iversen som Onegin.

Rotete regi

I stedet for å la de innskutte valsene og masurkaene danne separate dansescener, lot koreograf Andreas Heise seks dansere være med gjennom så å si hele stykket, som et kommenterende og utfyllende element. Mange ganger ble dette riktig så pent. Det meste ble imidlertid gjort i konkurranse med den øvrige handlingen, og ofte var det rett og slett ikke plass nok på scenen til å la danserne få utfolde seg. Det forble for meg også uklart hvilken historie de skulle fortelle. Var den konstante klåinga i randen av scenebildet en kritisk kommentar om seksuell trakassering og utnytting? I så fall var det mange beskjeder som ikke kom helt fram.

Dansen ble ofte ett for mange av elementene som kjempet om oppmerksomheten – til tross for fine enkeltprestasjoner. Til syvende og sist handler dette om rotete regi, og for mange elementer på for liten plass. Det er altså litt trist jeg konstaterer at oppsetningen ikke helt levde opp til forventningene.

Det er lett å mene mye om denne typen oppsetninger, og det er mange enkeltgrep som jeg gjerne skulle raljert over i detalj (for eksempel: hvorfor endres Lenskijs død fra duell-mord til selvmord? Hvorfor pokker reiser han seg igjen etter at han har vært død en stund? Osv. osv. osv.), men da ender jeg vel bare opp som han surpompen med librettoen under armen, som Christof Loy & co elsker å harselere med.

I seg selv har jeg ikke noe imot eksperimentell regi og moderne scenografi. Jeg har nettopp sett Nasjonalballetten klare balansen mellom gamle verk og nye perspektiver til perfeksjon i Gjengangere og Hedda Gabler. Men ved siden av disse glimrende oppsetningene kommer denne «mainstream modernismen» ut som litt uinspirert – og kanskje med et aldri så lite hint av den oneginske kyniske kjedsomhet.

Øyeblikket da alt faller i grus. Onegin (Audun Iversen) og Lenskij (Bogdan Volkov) etter den fatale duellen. 

Musikk: Pjotr Tsjajkovskij
Libretto: Konstantin Shilovsky, basert på Aleksandr Pusjkins roman med samme navn
Musikalsk ledelse: Lothar Koenigs

Regi: Christof Loy
Scenografi: Raimund Orfeo Voigt
Lys: Olaf Winter
Kostyme: Herbert Murauer
Koreografi: Andreas Heise

Eugen Onegin: Audun Iversen
Tatjana: Svetlana Aksenova
Olga: Tone Kummmervold
Vladimier Lenskij: Bogdan Volkov
Fyrst Gremin: Robert Pomakov
Larina: Randi Stene
Filipjevna: Hanna Schwarz
Triquet: Marius Roth Christensen
Kapteinen: Zaza Gagua

Dansere: Marianne Mørk Larsen, Marianne Ustvedt, Mikael Rønne, Carla Pérez Mora, Giulia Tornarolli, Matilda Gustafsson, Jaroslaw Kruczek.
Operakoret.

Samproduksjon med Liceu Opera Barcelona.