Det gikk et sukk gjennom salen
Det gikk et lite sukk gjennom salen da de første valthorn-tonene fra Humperdincks Hans og Grete mykt slo mot oss fra scenen.
Sånn høres det altså ut. Lyden av instrumenter. Ikke gjennom TV-en. Ikke fra en datamaskin. Ikke fra hodetelefonene. Men i samme rom.
Det har vært en spesiell tid – det har vi jo alle merket. I løpet av et par dager i mars ble livet snudd på hodet. Avisenes kultursider ble plutselig fylt opp med avlyste konserter, smertefulle permitteringer og krisepakker. Det har vært fint å se hvor mange som snudde seg raskt og kom opp med skikkelige digitale tilbud. Men ingen ting kan erstatte en ekte konsert.
En følelse av nærhet
For noen år siden leste jeg Cristopher Smalls svært interessante bok om musicking, hvor hovedpoenget nettopp er at musikk er noe man gjør. Det er en aktivitet. Konserter handler like mye som sosial nærhet som overføring av lyd. Jeg har tenkt mye på denne boken de siste månedene.
Operaens sommerkonsert er et forsiktig steg tilbake til en normaltilstand. To tomme seter mellom hver publikummer og flere ubrukte rader. Antibac i hver en krok. Operaen tar smittevern på alvor. Men selv om det fortsatt var full sosial distansering mellom oss i salen, så gav det i det minste en følelse av nærhet å være i samme rom som sangere og musikere, og ikke minst, andre musikkelskere.
Et knippe høydepunkter
Selve konserten var et løst knippe høydepunkter fra repertoaret. I lett slentrende sommerkonsertstil fikk vi presentert litt Bizet, litt Verdi, litt Rossini, samt en fyldig porsjon Puccini. Ensemblet blomstret. Tone, Lydia, Astrid, Marita, Henrik, Eli, Jens-Erik og Audun: Jeg føler at vi kom så nær hverandre i kveld at fra nå av skal jeg bare bruke fornavn. Kor og orkester ble entusiastisk dirigert av en sjarmerende James Gaffigan.
Den nybeslåtte operasjef Randi Stene var med på storskjerm og kom med noen forsiktige erklæringer om neste sesongs program.
– Vi planlegger både realistisk og ganske optimistisk, kunne hun fortelle.
Glimt av neste sesong
Det er jo ingen som helt vet hvordan det kommer til å bli til høsten, men vi håper jo at det skal være trygt å få inn enda flere i salen. Stene kunne avsløre at sesongen starter med Bizets Carmen i august. Denne gangen blir det ikke i Calixto Bieitos versjon, men litt forenklet og tilpasset smittevernshensyn. Videre avslørte hun at vi vil få en konsertversjon av Puccinis Sour Angelica og en detektivopera for operaens barnekor: Gisle Kverndokks Purriot og den forsvunne bronsehesten, skrevet etter Bjørn F. Rørviks barnebok.
Noen av neste sesongs oppsetninger fikk vi smakebiter av. Blant de mest spennende finner vi Bohuslav Martinůs The Greek Passion som ble oppført første gang i 1961. Jeg har ikke hørt verket tidligere, og gleder meg stort til å se det i full versjon. Det lille utdraget for operakoret gav mersmak.
Neste sesongs utvilsomt mest spennende satsing er enda en helt nyskreven opera fra den amerikanske komponisten Missy Mazzoli. Verket skal få navnet The listeneres, men siden operaen er ikke ferdig enda fikk vi ingen smakebiter. I stedet fikk vi servert epilogen fra Mazzoli og librettist Royce Vavreks forrige opera; Breaking the Waves fra 2016. Mazzoli har vært et friskt navn i amerikansk kunstmusikk det siste tiåret, og hun er tydelig blant de som klarer både å være kommuniserende og abstrakt, tonal og moderne. Det hele var stilsikkert framført av solistpraktikant Magnus Ingemund Kjeldstad. Og for øvrig. Begge de to praktikantene (Renate Ekerhovd sang Verdis sjarmerende Saper Vorreste) vitner om god rekrutteringsteft, og jeg gleder meg til å høre mer.
OPERAENS SOMMERKONSERT
Medvirkende: Marita Sølberg, Tone Kummervold, Eli Kristin Hanssveen, Astrid Nordstad, Lydia Hoen Tjore, Renate Ekerhovd, Jens-Erik Aasbø og Henrik Engelsviken, Audun Iversen, Magnus I. Kjelstad, Operakoret og Operaorkestret. Dirigent James Gaffigan.
