En skrue løs
Det mangler noen skruer i pakken når Den Norske Opera & Ballett tar med seg Mozart på IKEA.
Così fan tutte er den siste av tre operaer som Wolfgang Amadeus Mozart skrev sammen med levemannen Lorenzo da Ponte. Handlingen fremstår i våre dager som aldri så lite sexistisk og rasistisk. De to søstrene Fiordiligi og Dorabella (cirka 15 år gamle) er forlovet med soldatene Ferrando og Guglielmo. På en fuktig kveld møter soldatene den slu filosofen Don Alfonso. De lovsynger jentenes trofasthet, men Alfonso mener at alle kvinner er løsaktige av natur. Det inngås et veddemål om jentenes trofasthet, og det stilles opp en list for å narre dem til et partnerbytte.
Soldatene drar på liksom ut i krigen, men kommer raskt tilbake forkledd som «Albanere eller Tyrkere». Det går som det må gå. Så snart det første savnets kval har gitt seg, faller jentene for de nye beilerne, og det inviteres til bryllup på rekordfart. Utroskapet avsløres og soldatene har tapt veddemålet, men det hele tilgis raskt, for «così fan tutte» – slik gjør jo alle kvinner.
Fra IKEA til rennesteinen
Katrine Wiedemanns oppsetning på Den Norske Opera & Ballett er en moderne tilrettelegging av denne pudderparykkfarsen. Vi møter de to parene på IKEA. De er i full gang med å gjøre det nyforlovede gjør: bygge rede med fast-food-utgaven av skandinavisk design. Her møter de Don Alfonso (Audun Iversen) som en av butikkmedarbeiderne og Despina (Eldrid Gorset) som en av vaskerne.
Maja Ravns scenografi og Søren Knuds videoinstallasjoner er enkle og virkningsfulle. Bakveggen er et stort skjermbilde hvor det projiseres interiør fra IKEA-lageret, striglede katalog-hjem, barer, parker, undergrunnsstasjoner og mørke bakgater. Dette er et scenisk grep jeg likte veldig godt. Projeksjonene fungerer som bakteppene i det klassiske teateret, og demonstrerer hvor mange scenerom man på den måten kan skape med enkle virkemidler. Bildene gjør utviklingen i handlingen lett å følge, og gir visuell variasjon.
Men selv om jeg likte dette grepet, så har den nykomponerte historien flere grunnleggende problemer. Det blir spesielt vanskelig å akseptere handlingens sentrale poeng. Fiordiligi (Frøy Hovland Holtbakk) og Dorabella (Kari Dahl Nilsen) ser ut til å komme fra en av Oslos rikere bydeler. Når Ferrando (Eirik Grøtvedt) og Guglielmo (Magnus Ingemund Kjelstad) kommer tilbake for å iverksette planen som skal teste jentenes trofasthet, er de som forkledd som alkoholiserte (rumenske) uteliggere.
At den sosiale avstanden skal være stor ligger i premissene. Ottomanerne var selve erkefienden i Mozarts Wien. Men Wiedemann klarer aldri å forklare oss hva det er ved uteliggerne som de to jentene faller for. Vi forstår at det skal være en slags kombinasjon av sjarm, medfølelse og musikkens makt, men det blir ikke særlig overbevisende.
Logikken brister også innenfor det fiksjonsuniverset som Wiedemann har bygget opp. Av en eller annen grunn trengs det fortsatt en notar for å få gjennomført giftemålet, og Despina kommer inn iført dommerparykk og med en skriftlig kontrakt – noe som totalt bryter med tiden vi har blitt tatt med til. Det virker rett og slett som at det kunstneriske teamet gikk tom for ideer før operaen var ferdig.
Sangerregien var også gjennomgående svak. I enkelte scener skjedde det altfor mye, med distraksjoner i bakgrunnen eller langs scenekanten. I andre scener skjedde det for lite, og sangerne ble stående stille i lang tid uten noe å gjøre. Først mot slutten av andre akt, når Ferrando og Guglielmo braker sammen i en liten slåsskamp, fikk vi se naturlige bevegelser på scenen.
Tidvis sublimt
Men uansett hva du kler opp Mozarts musikk i, så blir resultatet sublimt så lenge det er godt fremført. For selv om dette er en oppsetning jeg har mange kritiske bemerkninger til, var det en kveld full av (tidvis) glitrende sang og nydelig musikk. Così fan tutte inneholder noe av den aller fineste ensemblesangen i operalitteraturen, og det renner på med de mest fantastiske tersetter, kvintetter og sekstetter.
Sangteamet er gjennomgående bra, men noen stikker seg mer ut enn andre. Blant de kvinnelige stemmene likte jeg spesielt godt Kari Dahl Nilsen som Dorabella. Hun har en fyldig mezzosopran, som klinger deilig i det dype registeret. Eirik Grøtvedt som Ferrando har en litt «metallisk» tenor, kraftig og velklingende, samtidig som den kan være full av nyanser. I den litt tilbakeholdne arien «Tradito, schernito» ('Forrådt, hånet') gjør han en av kveldens fineste musikalske prestasjoner.
Men oppsetningen lider også av ujevne paringer. Jeg har tidligere hatt stor sans for Frøy Hovland Holtebakks fleksible og presise koloratur, for eksempel i Maskeballet nå nylig. Men som Fiordiligi blir hun litt spinkel. På samme måte ble solistpraktikant Magnus Ingemund Kjelstad satt litt i skyggen av Eirik Grøtvedt. Begge synger for så vidt godt, men med så mye ensemblesang blir ujevnhetene i ensemblet iørefallende.
Den mest solide rolleprestasjonen ble levert av baryton Audun Iversen, som var en bunnsolid og livlig Don Alfonso gjennom hele kvelden. Eldrid Gorset gjorde også en knakende god rolle som Despina, spesielt i sin egen arie «Una donna a quindici anni» (‘En kvinne på femten år’).
Musikalsk leder Tobias Ringborg synes å ha lagt seg på en moderat historisk stil. I tillegg til å svinge taktstokken spilte han continuostemmen på hammerklaver – en imponerende dobbeltrolle. Alle instrumentene er moderne, men de lynraske tempoene og hammerklaveret synes å være inspirert av René Jacobs berømte «historisk informerte» innspilling fra 1999.
Ringborg hadde fra tid til annen litt trøbbel med å holde troppene samlet, spesielt i starten, men det ble alltid slått raskt inn igjen, så upresishetene var ikke egentlig skjemmende. Det raske tempoet gjorde imidlertid sitt til at det manglet litt vekt her og der. Orkesteret spilte bra, men jeg følte at det var flere musikalske klimaks som var dårlig forberedt og dermed ble borte. Mangelen på musikalske topper gjorde at oppsetningen føltes litt lang.
IKEA-opera
Det var flere ting ved denne oppsetningen som vitner om trangt budsjett. Operakoret var for eksempel bare med i opptak. Dette ble forsøkt introdusert som et poeng i handlingen – sangen fra koret ble spilt på en reiseradio – men det føltes mest av alt som en billig utvei. Den litt vaklende regien og de mange løse skruene i moderniseringen av historien peker i samme retning.
Produktene som IKEA reklamerer for er forenklede designprodukter, med langt dårligere materialer. Og dessverre ble det også litt sånn for denne oppsetningen av Così fan tutte.
Medvirkende
Musikk: Wolfgang Amadeus Mozart
Libretto: Lorenzo da Ponte
Musikalsk ledelse: Tobias Ringborg
Regi: Katrine Wiedemann
Scenografi og kostyme: Maja Ravn
Lys: Åsa Frankenberg
Video: Søren Knud
Fiordiligi: Frøy Hovland Holtbakk
Dorabella: Kari Dahl Nielsen
Guglielmo: Magnus Ingemund Kjelstad
Ferrando: Eirik Grøtvedt
Despina: Eldrid Gorset
Don Alfonso: Audun Iversen
Operaorkesteret
