Frittgående samtidsmusikk
I Øyvind Torvunds Symfoni for Kunstnernes Hus er både publikum og musikerne på utstilling.
Øyvind Torvunds Symfoni for Kunstnernes Hus ble opprinnelig skrevet til 90-årsjubileet til Kunstnernes Hus i 2020. Av pandemiske grunner måtte deler av jubileumsfeiringen utsettes, men endelig er det klart for urfremføring. Verket er skrevet til musikere fra Kringkastingsorkesteret (KORK), elektronikaartist Jørgen Træen og perkusjonist Jennifer Torrence, men det er vel så mye et verk som er skrevet til selve bygget det fremføres i.
Symfoni på kunstnernes hus hvisker ut grensene mellom utøver og publikum, og musikk og museumsobjekt. Det tvinger publikum til å ta stilling til både verk og omgivelser, samtidig som man med sitt blotte nærvær gjøres om til en helt sentral del av fremførelsen. Her er både musikken, musikerne og publikum på utstilling og iakttakende på én gang.
Samspill på avstand
Symfoni for Kunstnernes Hus beskrives som fire forskjellige verker spilt samtidig, med fire instrumentgrupper spredt rundt omkring i bygget. I foajeen spilles det oppbrutte fraser i høyt leie hos treblåserne og elektronikksolist Træen. Oppe i andre etasje er strykere og harpe i gang med langstrakte, nærmest søtladne fraser som til stadighet høres ut som noe man har hørt før. Messingblåserne kommer med fordreide koraler inn forbi bokhandelen, mens slagverksolist Torrence – rett over gangen fra strykerne – kommenterer musikken rundt seg med plutselige utbrudd.
Selv om gruppene for så vidt er fysisk adskilte, fremstår symfonien for meg som ett stadig omskiftelig verk, der jeg langsomt forflytter meg fra rom til rom. Instrumentgruppene er selvstendige, men klangene flyter inn i hverandre, og lydbildet endres totalt ut fra hvor i bygget man befinner seg. Inne hos messingen hører man så vidt et hvisk av strykerne ovenfra, mens i den store trappen får man et slags oversiktsbilde.
Det er som å vandre rundt i et orkester, selv om avstandene er større. Til å begynne med utforsker publikum klangforskjellene, men etter hvert samles de fleste i trappen. Dette speiler på mange måter musikken, som går fra en hektisk, fanfareliknende åpning til noe mer langsomt og ettertenksomt mot slutten.
Utøvere på utstilling
Under fremførelsen av Symfoni for Kunstnernes Hus er det ingen skulpturer eller malerier å se i de store, hvite utstillingsrommene. I stedet er det utøverne som sitter på utstilling. Plassert midt i rommet, holder de seg i ro mens folkemengden går forbi. Samtidig er også publikum en helt sentral del av fremførelsen. Selv om publikum også er en sentral del av en «vanlig» konsert – sittende og forhåpentligvis lyttende – tar tilhørerne her på seg en langt mer aktiv rolle.
Lydene fra publikum blir en del av musikken. Lyden av svak hvisking, skosåler mot linoleum og forundrede barn blander seg med musikken. Visuelt er det som den bevegelige folkemassen deltar i en slags improvisert koreografi. Folk går hit og dit, vinker til kjente og gir en rask klem før de går rolig videre. Den arkitektoniske innrammingen – de bare, hvite veggene i utstillingsrommene, takmaleriet i trappeoppgangen, de traktformede høyttalerne i foajeen – blir også en integrert del av helheten. Selv lukten av pizza fra nede i baren blir en del av det komplekse sanseinntrykket.
I Torvunds verk blir dynamikken mellom utøver og publikum utydeliggjort. Mellom de hvite veggene i Kunstnernes Hus er vi alle både på utstilling og iakttakere. Noen er i bevegelse og andre sitter i ro, men på en eller annen måte bidrar alle til verket som helhet. Verket er et musikalsk objekt i seg selv, men også en opplevelse som skapes i samspillet mellom musikk, musikere, publikum og arkitektur.
Symfoni for Kunstnernes Hus er et galleribesøk helt utenom det vanlige, og jeg håper det ikke blir lenge til neste gang.
Symfoni for Kunstnernes Hus
Kunstnernes hus, 28. september 2022
Øyvind Torvund: Symfoni for Kunstnernes Hus
Solister: Jennifer Torrence (perkusjon), Jørgen Træen (elektronikk)
Kringkastingsorkesteret
Et samarbeid mellom Kunstnernes Hus og Ultimafestivalen