Heltefortellinger i Stavanger
Klassiskmusikk.com har besøkt Stavanger og hørt Truls Mørk og Stavanger Symfoniorkester fremføre Sjostakovitsj’ andre cellokonsert og Richard Strauss’ Ein Heldenleben. Begge ble spilt med kraft og klasse.
Man føler liksom alltid at Dimitrij Sjostakovitsj’ musikk handler om noe. Hva dette noe er, har det blitt skrevet og spekulert mye om. Vi vet fra historiebøkene at Sjostakovitsj var en hardt prøvet mann, og gitt at verkene hans er fulle av musikalske symboler, så er det kanskje ikke til å undres over at de blir tolket som iscenesettelser av personlige tragedier og det bleke livet bak jernteppet. Sjostakovitsj’ alvorstunge ironi og vidd gjennomsyrer også Cellokonsert nr. 2 – for eksempel i den underlige andresatsen som er bygget rundt drikkevisen «Rundstykker! Kjøp rundstykker!». Ganske underfundige er også to av solokandenzaene – den ene av dem blir spilt sammen med stortromme, den andre med tamburin.
Men hva dette egentlig betyr, det er jeg ikke så opptatt av. Det sentrale er at jeg føler at stykket bærer med seg betydningsfull mening. Og det er privilegium å ha en så god forteller som Truls Mørk til å berette historien.
Mørk er en av verdens fremste tolkere av Sjostakovitsj' cellokonserter i dag, noe han beviste enda en gang denne kvelden i Stavanger. Mørk imponerer meg like mye med sine subtilt formede pianissimi som med sine briljante løp. Han har en bred og stor klang, som er kraftfull når det gjelder, og inderlig ved behov. Men Mørk spiller først og fremst med eleganse og klasse, og forteller Sjostakovitsj’ mørke historie på en sofistikert og kultivert måte.
Helteliv
Kveldens andre stykke – Richard Strauss’ Ein Heldenleben fra 1898 – handler også om selviscenesettelse. Dette 50 minutter lange tonediktet skal ha vært Strauss’ tilsvar på Beethovens Eroica-symfoni, og det er visstnok Strauss selv som er «helten» som verkets tittel viser til. Stykket inneholder drepende karakteristikker av de som motarbeidet ham (sats nr. 2 «Heltens motstander»), og en sjarmerende og søt midtsats kalt «Heltens ledsagerske» – utformet som en fiolinkonsert i miniatyr som ble ypperlig framført av konsertmester Erik Heide.
Dette er altså et virkelig pompøst verk, fra en periode hvor de største musikalske gestene ble skrevet for de virkelig store orkestrale kreftene. Jeg talte blant annet to harper, åtte horn og hele fem perkusjonister, så det var folksomt på scenen. En «Høie-meter» ville ikke kommet på tale.
Men er dette selviscenesettelse helt uten selvironi? Kan vi virkelig ta Strauss’ uforbeholdne heroisme helt seriøst? I sjefdirigent Andris Pogas hender skinner det i hvert fall en viss ironisk distanse igjennom. Til tross for at dette er musikk med store gester, leder ikke Poga med store fakter. I stedet utstråler han vidd og intellektuell tilstedeværelse. Han beveger seg lett, og legger seg på ganske kvikke tempovalg – uten at det føles lettbent eller stresset. Han henter ut rytmisk snert fra orkesteret, og tidvis også store smil. Han har dessuten funnet frem til en ren og fin strykerklang som er tilbakeholden med vibrato, til tross for det romantiske uttrykket.
Det slo meg gjennom konserten at kanskje er han en slags Don Quixote, denne helten vår – en følelse jeg ikke har fått tidligere når jeg har hørt dette verket – for eksempel på Herbert von Karajans berømte innspilling. Strauss jobbet med tonediktet om den forvirrede spanske adelsmannen omtrent på samme tid som han skrev Ein Heldenleben, og selv om Strauss visstnok så de to stykkene som komplementære, aner jeg nå en viss sammenheng mellom de to etter å ha opplevd Poga og Stavanger Symfoniorkesters tolkning.
Glimrende spill under ypperlige forhold
Dette var min første konsertkveld etter gjenåpning, og det var deilig å igjen sitte i en full konsertsal tett på andre mennesker. Det var også fint å igjen se et komplett symfoniorkester uten koronaforbehold.
Strauss’ storslåtte gigantomani er som skapt for Stavanger konserthus. Når det står fff i noten og musikerne virkelig lener seg inn i det, blir lydbildet nærmest sjokkerende høyt. Etterklangen er svært lang, men salen projiserer godt, og selv de svakeste detaljer kommer klart og tydelig frem uten å bli spist opp eller grøtet til.
I sum var dette altså en glimrende konsertopplevelse, med gnistrende solospill fra Truls Mørk og et Stavanger Symfoniorkester i storform – under ypperlige akustiske forhold.
Stavanger Symfoniorkester og Truls Mørk gjester Oslo 12. november. Da fremføres igjen Sjostakovitsj’ andre cellokonsert, samt Berlioz’ Symphonie fantastique. Det er bare å glede seg.
