Jeg ville jo bare danse

Danseren, koreografen, entertaineren, gründeren Kjersti Evensen har skrevet bok med den fortellende tittelen Jeg ville jo bare danse. Den sier nesten alt om hennes aller største lidenskap i livet, dansen, og karrieren på scenen.

---

Skrevet av Fredrik Rütter

---

Tidlig på 70-tallet begynte hun på ballettskolen til Den Norske Opera. Elevene der kunne se prøver og forestillinger fra sidescenene, og de møtte danserne i kompaniet i korridorene. Det var fort gjort å få drømmer om at en dag skal også jeg stå på scenen. I den vanlige skolen fant ikke Kjersti seg så godt til rette, men på ballettskolen kjente hun seg hjemme. Hun var bitt av basillen, og oppsøkte flere skoler som underviste i dans. 

Jazzdansen oppdaget hun i en klasse der Marianne Skovli Aamodt underviste. Det ble ny opplevelse, og hun forsto at dans hadde mange forskjellige uttrykksformer. Nysgjerrig av natur, dro hun til London for å trene så mye som fysisk mulig. Dansen tok mer og mer av Kjerstis tid, og hun kom inn i miljøet i en periode med stor utvikling. Teatrene satte opp musikaler og behovet for dansere var stort. 

Da kompaniet Carte Blanche ble opprettet i Bergen, var Kjersti med. Der fikk hun en skikkelig opptur. Det å være en del av et kompani var fantastisk. Det varte til hun fikk en skikkelig nedtur med en uprofesjonell sjef, som uten noen advarsel ga henne sparken. Det var ikke enkelt å takle. I miljøet kjente folk til henne og hennes kvalitet som utøvende, og det tok ikke altfor lang tid før hun var å se på scenen til Oslo Nye Teater. 

Det er vel knapt en scene i Norge hun ikke har stått på gjennom karrieren, og Kjersti dukket opp der det skjedde noe. Men trær vokser aldri helt inn i himmelen. Da ryggen begynte å gi henne problemer, ble det vanskeligere å holde på troen om et evig danseliv. Etter lange avbrekk kom tanken på å utvikle steppdansen, hun startet skolen Tickle Toes og drev den frem til 2020.  

Boken gir et godt innblikk i daglivet til en dansekunstner. Drivkraften var en indre stemme som sa at det var dans hun måtte holde på med. Det fantes ingen vei utenom. Den gir også et tidsriktig bilde av de to siste tiårene av nittitallet, og den kraftige utviklingen det norske dansemiljøet da var inne i. Kjersti Evensen hadde mye motgang da det fysiske ikke spilte med, men å gi opp var aldri en tanke. 

Deler av boken er skrevet i en vel skjematisk form. Mange navn nevnes og uten kjennskap til deres historie vil en neppe ha særlig glede av det. På plussiden: I store partier skriver hun medrivende og personlig, men ikke for privat. Gjennom denne boken har Kjersti Evensen vært med på å utfylle litt av historien om norsk dans.

 

 

 

 

---

---