Yngve Søbergs baryton er like malmfull som scenebildene, og han utviser en styrke og utstråling som kunne båret hele stykket alene.
Yngve Søbergs baryton er like malmfull som scenebildene, og han utviser en styrke og utstråling som kunne båret hele stykket alene.

Malmfull Rigoletto

I svarteste furuskogen drives det gjøn med norsk svartmetall til vi brøler av latter. Men i første rekke er det Yngve Søbergs aften.


Skrevet av Ola Nordal foto : Erik Berg/Den Norske Opera & Ballett


Rigoletto handler om hva som skjer når mennesker i maktposisjon morer seg på andres bekostning. Det er den pukkelryggede narren Rigoletto og hans vakre datter Gilda som får lide. Utfallet er tragisk. Rigoletto blir viklet inn i mordet på datteren som han elsker over alt i verden, mens den sleske Hertugen av Mantova ufortrødent nynner videre på «La donna è mobile» – kvinner er uberegnelige – på vei til sin neste erobring.

Regissør og scenograf Ole Anders Tandberg har fått frem de mørkeste sidene ved Verdis opera. Handlingen har blitt omplantet fra 1500-tallets Italia til en norsk furuskog med gode vekstforhold. Hertugen av Mantova og hoffet hans har blitt til Grev Vikernes og hans dystre omgangskrets fra det svarte 1990-tallet. Og hva gjør vel norske svartmetallere når de møtes i skogen natterstid? Jo, de flår kaniner og spikrer dem til trærne, mens det headbanges intenst til Verdis fjærlette banda-musikk.

Tidvis blir det altså hysterisk morsomt, spesielt for de av oss som har kjent dette miljøet på nært hold. Operakoret ser også ut til å storkose seg under de lange og tjafsete parykkene. Tandberg skriver her musikkhistorie: Så vidt meg bekjent er det første gang at norsk svartmetall blir parodiert på en operascene.


Godt hjulpet av Ellen Ruges glimrende lyssetting, aksentuerer Ole Anders Tandbergs scenografi de mørke sidene i Verdis opera.

La logikken fare
Tandbergs scenografi og regi er i ytterste grad høykonseptuell, og som alltid i slike oppsetninger er det mye man bare stilltiende må akseptere. Hva gjør for eksempel en pent kledd overklassefrue, en mafiaboss, og en prostituert i trashy minikjole der ute i skogen? (Jeg antar at de er referanser til berømte tidligere Rigoletto-oppsetninger, men hvem blant publikum får med seg det?) Her må man bare la logikken fare.

Jeg kunne ikke dy meg, og måtte notere litt fra samtalen ved nabobordet i pausen:

– De synger nydelig, men…
– Det er helt latterlig!- Nei, vett du hva! Ødelegge en så flott opera med en så platt scene.
– Musikken klarte de ikke å få gjort noe med, da.

Da Tandberg entret scenen ved teppefall, delte salen seg raskt i én buende og én jublende gruppe. Sistnevnte var i mine ører klart størst, og jeg var selv blant de som applauderte; for en mesterlig utført regi og scenografi, og for en original nytekning av Rigoletto som har en helt spesiell klangbunn hos et norsk publikum.

Søbergs aften
Lina Johnson som Gilda var strålende, selv om hun i sine tre duetter med Yngve Søberg blir noe overskygget av hans gedigne stemme. Derfor var hun best alene eller i duettene med Hertugen. Hun snublet kanskje litt i starten på sin store stjernearie «Caro nome», men i den uakkompagnerte cadenzaen kunne man høre den berømte knappenålen falle mellom trillene. Dette er lyden av 1350 mennesker som holder pusten. Et magisk øyeblikk!


Guenes Guerle og solistpraktikant Astrid Norstad leverte kveldens beste biroller.

Den prostituerte Maddelena, solistpraktikant Astrid Norstad, har nok en større og fyldigere stemme enn Johnsen, og leverte kveldens beste birolle ved siden av sin bror Sparafucile, i Guenes Guerles skikkelse. Begge har imponert meg stort tidligere, og jeg ser med forventning frem til å oppleve dem i større roller.

Mario Chang, Hertugen, har et stort uttrykksregister. Han er nyansert og sofistikert – spesielt i duettene med Johnson – og han bar operaens store hit «La donna è mobile» med sikkerhet, eleganse og en passe porsjon ufordragelighet.

Men dette var allikevel Yngve Solbergs aften. Hans baryton er like malmfull som scenebildene, og han utviser en styrke og utstråling som kunne båret hele verket alene. Applausen da han kommer ut på scenen til slutt er spontan og stormende, med trampeklapp og øredøvende hurrarop. Det er vel fortjent.

Mange musikalske høydepunkt
De musikalske høydepunktene kom tett denne kvelden, og det er vanskelig å trekke fram enkeltøyeblikk. Min personlige favoritt var «Quel vecchio maledivami», Sparafucile og Rigolettos duett akkompagnert av de mørke strykerne, der Verdis genialitet som orkestrator virkelig får stråle. I dette øyeblikket utfylte scenografi, musikk og sangere hverandre perfekt.

Kanadiske Keri-Lynn Wilson fikk fram det ypperste fra orkestergraven. I de urovekkende akkordene til «forbannelses-temaet» i ouverturen var det særlig blåserne som fikk skinne. De såre obo-partiene i Gildas «Tutte le feste al tempio» var perfekt utført, og gjorde denne arien til enda ett av kveldens høydepunkter. Balanse mellom orkester og sangere er ofte et problem i Bjørvika, spesielt hvis sangerne havner langt inn i scenerommet, men i kveld var alt klart og tydelig.

Til tross for høykonsept-oppsetningenes sedvanlige inkonsistenser og unødvendige merkverdigheter, var dette en av de beste kveldene jeg har hatt ved Den Norske Opera & Ballett. Søbergs utrolige stemmeprakt og Tandbergs originale regi og scenografi gjør dette til en av de store oppsetningene i institusjonens historie.


Den ufordragelige hertugen får som fortjent.

Den Norske Opera & Ballett

Premiere: 5. oktober 2019

Musikk: Giuseppe Verdi
Libretto: Francesco Maria Piave
Originaltittel: Rigoletto

Rigoletto: Yngve Søberg
Gilda: Lina Johnson
Hertugen: Mario Chang
Sparafucile: Guenes Guerle
Maddalena: Astrid Nordstrand
Monterone: Zaza Gauga
Giovanna: Olga Sliepnova
Grev Ceprano: Nataniel Uifalean
Grevinne Ceprano: Anne Marie Andersen

Musikalsk ledelse: Keri-Lynn Wilson
Regi og scenografi: Ole Anders Tandberg
Kostyme: Maria Geber
Lys: Ellen Ruge
Produsenter: Maria Costa, Henrik Celius