Musikalsk ujevn Kirkemusikkfestival
Andre runde av Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival var ikke uten musikalske høydepunkter, men alle fremføringene traff ikke like godt.
Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival er blant fastetidens vakreste eventyr, hvor utøvere fra fjern og nær samles i kirkemusikkens tjeneste noen uker før påske. I år kom imidlertid festivalen i en todelt utgave: den vante i oppseilingen til påske, og en runde to på høsten. Lokale utøvere fikk slippe til i vår, mens høsten ble forbeholdt mer internasjonale navn. Men til tross for flere interessante navn på programmet, var likevel andre halvdel av årets Kirkemusikkfestival preget av ujevne fremførelser og for lite gjennomtenkt programmering.
En tilkneppet kamp mot akustikken
Andre halvdel av Kirkemusikkfestivalen ble åpnet med et rent Bach-program, dog uten noe Stabat Mater i sikte. Østerrikske L’Orfeo Barockorchester og musikalsk leder Michi Gaigg bød på to kantater for solo tenor, den kjente Orkestersuiten i d-moll BWV 1067 og en Konsert for oboe d’amore og strykere BWV 1055.
Det er flott musikk alt sammen, men konserten viste seg å bli en akustisk prøvelse. Orkesteret spilte med en introvert, nærmest beskjeden klang som forsvant helt i Oslo domkirke. Det var noe tilkneppet over spillet, som aldri løsnet helt. Her og der svingte det godt, som i de to bouréene i orkestersuiten, og i den passelig kantete polonese-satsen i samme verk.
Likevel var det et tilbakevendende problem at det knapt gikk an å høre orkesteret og fløytesolist Claire Genewein. Hun forsvant helt i de sterkere tuttipartiene, spesielt når hun spilte raske løp. Det er riktignok vanskelig å spille sterkt på traversfløyte – forløperen til dagens tverrfløyte – og klangen hennes var likevel vakker, når hun kunne høres.
Da gikk det bedre med oboe d’amore-solist Carin van Heerden. Konserten hun spilte er mest kjent i en versjon for cembalo og strykere, men flere Bach-forskere mener at konserten egentlig ble skrevet for oboe d’amore – direkte oversatt kjærlighetsobo – et instrument som ligger mellom obo og engelsk horn i klang og leie. van Heerden spilte med en fri, melankolsk virtuositet og instrumentet hadde en direkthet som gjorde det mye lettere å nå ut i rommet. Riktignok ble de aller raskeste triol-løpene i siste sats slukt opp av akustikken, men det var likevel vakkert å høre på.
De to kantatene for solo tenor, Ich habe genug BWV 82a og Ich armer Mensch, ich Sündenknecht BWV 55, hadde også noe tilkneppet ved seg, i alle fall i orkesterspillet. Likevel sang tenorsolist Anders Jerker Dahlin vakkert og tekstnært, og formet spesielt de mange resitativene veldig godt. I den siste kantaten sang han med stor overbevisning som en angrende synder som ber om å få en god død.
Intim middelaldermusikk
På festivalens andre dag spilte det spanske middelalderensemblet Música Antigua i Gamle Aker kirke. Musikken var hentet fra Cantigas de Santa María, en stor samling dikt skrevet på middelaldergalisisk med tilhørende melodier. Alle sangene lovpriser jomfru Maria på ulike vis, og de ble skrevet på 1200-tallet ved hoffet til kong Alfons X av Castilla og León, med tilnavnet «Den vise».
I denne konserten har ensemblet, ledet av Eduardo Paniagua, prøvd å sette disse sangene inn i en rammefortelling om den norske prinsesse Kristina av Tønsberg. Hun var datter av kong Håkon Håkonsson IV og reiste i 1257 til Spania for å gifte seg med prins Felipe av Castilla, kong Alfons’ bror.
Música Antigua spesialiserer seg på spansk middelaldermusikk, og spesielt disse Maria-balladene. Det er tydelig at ensemblet kjenner denne musikken godt, og de klarer å få til en passende intimitet i det relativt lille kirkerommet. Likevel tar det en stund før jeg klarer å komme helt inn i stemningen, ikke minst fordi mange av sangene i starten av programmet er påfallende like. Heldigvis løsner stemningen etter hvert, med fine instrumentalsoloer – spesielt Jaime Muñoz på sekkepipe – og mer løsslupne sanger.
Koblingen til en norsk middelalderprinsesse er også en fin måte å kontekstualisere disse sangene på. Likevel gjøres det ikke nok ut av denne forbindelsen. Ingen av sangene handler direkte om prinsessen, men hun var nå kongens svigerinne. Når historien om Kristina bare står skrevet i programmet, er det vanskelig å følge gangen i konserten. Musikken er vakker og interessant, men jeg savnet en enda tydeligere rød tråd gjennom programmet. Å sitte limt til programheftet for å skjønne hva som synges og hvorfor, er ikke ideelt.
Vakker Palestrina og søtladen nåtid
Litt lenger ut i festivalen var det duket for konsert med det engelske koret Polyphony og deres dirigent Stephen Layton. Konserten begynte lovende, med gnistrende vakker renessansepolyfoni, men endte i søtladen og direkte kjedelig musikk av nyere dato.
Det beste først: Hovedverket på konserten var Palestrinas Missa Papae Marcelli, ett av renessansens store musikalske høydepunkter. Polyphony sang med fin flyt og en oppsiktsvekkende homogen og klar klang, selv om tenorene hadde en tendens til å skjære ut – et problem med den engelske korklangen mer enn noe annet. Det var aldri noe problem å følge enkeltlinjene, til tross for at musikken er komplekst skrudd sammen.
Flere steder i verket vekslet koret på å synge med fullt kor og bare en liten solistgruppe, noe som gav en fin kontrast, spesielt opp mot de største dynamiske toppene. De store høydepunktene i Sanctus og Benedictus-satsene mot slutten av messen ble sunget med en utrolig kontroll – kontrollert og stødig, samtidig som det var veldig sterkt.
I programmet var messen delt i to, og omsluttet en Stabat Mater av den engelske renessansekomponisten John Browne. På mange måter var Brownes Stabat Mater, skrevet rundt 1500, det mest interessante verket på programmet. Musikken fremføres sjelden, men er slående vakker, med langstrakte, deilig smertefulle melodier. Likevel er den er også forferdelig krevende. Browne sender av gårde den ene harmoniske finten etter den andre, noe som gjør det spennende å høre på, men desto vanskeligere å synge.
Man hører også at det er krevende musikk fordi koret synger med langt mindre overskudd enn i Palestrina-messen. Også her blir deler av stykket sunget av en solistsekstett, og det er gjennomgående mystisk intonasjon i disse partiene. Tidvis kan det høres ut som om musikken holder på å kollapse, men det stabiliserer seg heldigvis når resten av koret kommer inn.
Siste halvdel av programmet var viet musikk av nyere dato, Salutation og Sun Dogs (ii) av latviske Ēriks Ešenvalds og en Nunc dimittis av polske Pawel Łukaszewski. Begge er i toppsjiktet blant nåtidige korkomponister, men jeg klarte aldri helt å få interessen opp for musikken. Til tross for spennende tekster i stykkene til Ešenvalds, var musikken påfallende udramatisk og søtladen, og gjennom hele stykket til Łukaszewski ønsket jeg meg musikk som kunne yte litt mer motstand.
Polyphony viste at de er et kor i toppklasse med nydelig formet Palestrina, men resten av programmet kokte bort i kjedelig musikk og dårlig forberedte fremførelser.
Oslo internasjonale kirkemusikkfestival, del 2
Oslo, 3.-11. september 2022
Bach-konsert med L’Orfeo Barockorchester
Oslo domkirke, 3. september 2022.
Johann Sebastian Bach: Orkestersuite nr. 2 i h-moll, BWV 1067
Johann Sebastian Bach: Ich habe genug, BWV 82a
Johann Sebastian Bach: Konsert i A-dur i for oboe d’amore, strykere og basso continuo, BWV 1055
Johann Sebastian Bach: Ich armer Mensch, ich Sündenknecht, BWV 55
Musikalsk ledelse: Michi Gaigg
Tenor: Anders Jerker Dahlin
Fløyte: Claire Genewein
Oboe d’amore: Carin van Heerden
L’Orfeo Barockorchester
La princesa Kristina de Noruega y Las cantigas de Alfonso X El Sabio
Gamle Aker kirke, 4. september 2022.
Utdrag fra Cantigas de Santa María, tilskrevet hoffet til kong Alfons X av Castilla, León og Galicia.
Musikalsk ledelse: Eduardo Paniagua
Música Antigua
Stabat Mater
Oslo domkirke, 8. september 2022.
Giovanni Perluigi da Palestrina: Missa Papae Marcelli
John Browne: Stabat Mater
Ēriks Ešenvalds: Salutation
Ēriks Ešenvalds: Sun Dogs (ii)
Pawel Łukaszewski: Nunc dimittis
Dirigent: Stephen Layton
Polyphony