Musikk mellom tid og rom

Spennende møte med to bergenkomponister

Hva gjør selve rommet med lytteopplevelsen? Hvordan kan klangen av verdensrommet gjenskapes i musikk? Kan musikk reflektere koronapandemien?

---

Skrevet av Annabel Guaita

---

Dette er spørsmål jeg har med meg når jeg trer inn i den mektige og vakre Johanneskirken under Bergen Kirkeautunnales nest siste konsert denne festivalen. Årets tema er Bedehus/Sacred Space, noe som kommer til uttrykk på flere måter i løpet av festivalen. Fem forskjellige kirker er tatt i bruk som konsertarenaer, men vi finner også det spreke grepet «Non Stop Pendelpop» med trøorgel på Bergen-Arnatoget, og «Salmespinning – kom og trø!» på Torvalmenningen.

Programmet åpner med Marcus Davidsons Sacred Space for orgel og elektronikk, et spennende verk som setter an tonen i konserten og gjør meg åpen og nysgjerrig. Davidson har lyttet til opptak som forskere har gjort fra verdensrommet og latt seg inspirere av dette. Elektronikken og orgelet kler hverandre klanglig. Organisten Anders Eidsten Dahl er en stødig musiker gjennom hele konserten og veksler mellom virtuost og intenst statisk orgelspill. Musikken trekker oss inn i et musikalsk kaos som går over i brede klangflater. Senere i konserten hører vi vokalensemblet Tabula Rasa i Davidsons Musical harmony og urfremføringen O, great spirit. Dette er et vakkert verk med delikate, fritonale harmonier som kan minne om Fartein Valens ekspressive tonespråk. Vokalensemblet fremstår som en samstemt organisme med lyttende vokalister. Man kan bare lene seg tilbake og nyte deres sublime intonasjon.

Indre ro og kontrast
Vi sitter spredt på benkeradene. Dette er ikke en sosial happening. Blikket trekkes oppover i den høye kirken. Omgitt av stemningsfulle blåtoner ser Jesus Kristus vennlig, men bestemt ned på meg under hele konserten. Det er meg og musikken. Det spilles fra alterplass, men også fra galleriet, fra orgelet og på avsatsene på sidene av rommet. Siden det er svært god akustikk i denne kirken blir dette et fint grep. Forflytningene av instrumenter og musikere skjer velorganisert og rolig. Alt dette gir en indre ro og det blir rom for å sette lyttingen i fokus. Konserten hadde også musikk av Egil Hovland, noe som skapte fin kontrast til de andre verkene med sine mer tradisjonelle jordnære harmonier.

Det knytter seg spenning til Ørjan Matres verk som er programmert halvveis ute i konserten. Matre er nemlig nominert til Nordisk Råds Musikkpris i 2020 som deles ut i Reykjavik i oktober i år. Han har rukket å skrive 11 orkesterverk i tillegg til kor- og kammermusikk. Kveldens verk Fire stykker om avstand (2020) springer ut av koronapandemiens unntakstilstand. Det ble bestilt av Norsk Orgelfestival og NyNorsk Messingkvintett og urfremført i Stavanger i september.

Ensomhet blir fellesskap
Første sats «Preludium» begynner med en enslig trompet. I en fritonal språkdrakt fylt av sekunder og septimer ble denne melodien rastløs og søkende. Etterhvert kommer resten av ensemblet i dialog med solotrompeten. Ulike musikalske motiv blir gjentatt av de andre musikerne og sendt tilbake dit de kom fra. Enstemmig blir til flerstemmig. Ensomhet blir til felleskap gjennom dialoger, samklanger og harmonier. Andre sats «Å, for djup i Jesu kjærleik» er verkets lengste og mest kontemplative del. Salmen spilt i trombonen ble etterhvert ikledd langsomt skiftende klangflater fra de andre instrumentene som gradvis vokser til et urovekkende cluster. Dette uforløste gjorde at pandemiens uvisse påvirkning på oss som mennesker i langtidsperspektiv klang med. En burlesk, nesten bejublende «Toccata» som tredje sats sendte en frisk dusj, og fikk oss til å glemme munnbind og avstandsregler en stakket stund. La oss feire livet! Men Jesu blikk fanget meg inn igjen under fjerde og siste sats: «Ingen er så trygg i fare» (Andrà tutto bene/Alt blir bra tilslutt.). Matre gjør noen fine musikalske grep for å samle trådene og bringe oss i havn. Sentertonen i orgelet, en enslig tone skaper senteret som alt dreier rundt. Det vuggende ostinatet dominant – tonika, spenning– avspenning, forventning – forløsning skaper trygghet og en følelse av å komme hjem. Regelmessigheten i rytmen som fyller rommet leder til øyeblikket der musikerne tar opp hver sine munnspill: Det er fullbrakt. Det er barna som skal arve kloden. Alt blir bra. Eller?

Blir alt bra?
Matre viser i dette verket hvordan han både er opptatt av – og mestrer å komponere i storform. Selv om tittelen antyder at dette er fire separate stykker, så oppleves verket som en reise med en klar helhetlig dramaturgisk oppbygning som binder sammen alle fire satsene.

Ute igjen i den varme høstkvelden er uterommet blitt fylt av lyd. Kirkeklokkene fra St. Paul kirke gir gjenlyd i universitetsveggene og byen oppleves som et musikalsk rom og Sacred Space.

---

Anmeldelsen er skrevet med støtte fra

 

---

---