Rusalka i Bergen: Djevelsk god
Endelig kom Rusalka til Bergen, med fire fremførelser som hver og en fylte Griegsalen til nesten siste seterad. Det ble en triumf for alle involverte – der hver forestilling høstet en velfortjent og nærmest endeløs stående applaus.
«Hvis du ikke finner kjærligheten i verden, må du leve som en utstøtt tilbake i dypet, forbannet. (...) Før du vinner den vil du også lide: For alle menneskelige ører vil du forbli stum!» (min oversettelse) advarer heksen Ježibaba før hun forvandler vannymfen Rusalka til menneske. Lyder det kjent?
Ja, det er Antonín Dvořáks operaversjon av eventyret om Den lille havfrue, der librettist Jaroslav Kvapil (1868–1950) tok utgangspunkt i Friedrich de la Motte Fouqués roman Undine (1811), H. C. Andersen-eventyret Den lille havfrue (1837) og Karel Jaromír Erbens dikt «Vodník» (fra samlingen Kytice, 1853) – som inspirerte Dvořák til å skrive et symfonisk dikt med samme tittel (1896).
Rusalka hadde norgespremiere i Operaen 4. september 2009, dirigert av Eivind Gullberg-Jensen og med Solveig Kringlebotn i tittelrollen. Nå var det endelig bergensernes tur – med samme dirigent, som nå er operasjef ved Bergen Nasjonale Opera.
De usynlige
Tittelrollen ble sunget av Malin Byström, som kom til Bergen rett fra opptredener i Wiener Staatsoper og Kungliga Operan, mens Prinsen ble sunget av den amerikanske tenoren Brandon Jovanovich.
I andre sentrale roller så vi mezzosopranen Hege Høisæter som en svært overbevisende heks (Ježibaba), den kroatiske bassen Ante Jerkunica som Vannmannen (Vodník), den skotske mezzosopranen Allison Cook som Den fremmede fyrstinnen og Hamida Kristoffersen, Marcela Randem og Monika Jägerová som de tre skognymfene (Rusalkas søstre).
Stor honnør også til Teatertigrene, som er en del av Kulturetaten i Bergen kommunes spesielt tilrettelagte aktiviteter for personer med utviklingshemming. De gav liv til Rusalkas verden av skogsånder og vannymfer; overnaturlige vesener som ikke blir hørt og sett av verden utenfor.
Det siste ble veldig tydelig i scenen der bryllupsgjestene ankommer slottets ballsal, og alle de overnaturlige skapningene plasserer seg usynlig på grønne benker og stoler – iført klær i samme farge. Dette gav operaen et dagsaktuelt tilsnitt – med referanse til hvordan enkelte grupper i samfunnet usynliggjøres.
Så er også resten av persongalleriet i Rusalka litt sjablong- eller tegneserieaktig. Karakterene har ikke ordentlige navn engang – Prinsen heter bare Prinsen, Rusalka betyr vannymfe og Ježibaba er tsjekkisk for heks. Slik blir de mer som arketyper enn virkelige mennesker – understreket av at regissør Àlex Ollé hadde lagt stor vekt på relativt enkle kulisser og dunkel lyssetting. Det meste foregår i et kaldt og blåtonet «månelys», med hakket varmere lys i scenene fra slottet.
Lang vei til internasjonal suksess
Rusalka er et sent verk i komponistens opusrekke. Praha-premieren ble holdt i 1901, samme år som Dvořák fylte 60. Han hadde da bak seg både korverket Stabat Mater (1877), Slaviske danser (1878 og 1886), Symfoni nr. 9 Fra den nye verden (1893) og Strykekvartett nr. 12 Den amerikanske (1893).
Antonin Dvořák skrev totalt ti operaer, hvorav Rusalka er den mest populære – selv om det tok lang tid før det internasjonale «gjennombruddet». London-premieren kom ikke før i 1959, og den nådde et større internasjonalt publikum først i 1984 da Gabriela Beňačková-Čápová gjorde en praktfull tolkning av tittelrollen i en innspilling med Tsjekkias Filharmoniske Orkester (dirigert av Václav Neumann).
Etter at hun debuterte i rollen for Seattle Opera i 1990 har også Renée Fleming gjort mye for å fremme operaens popularitet, ikke minst gjennom en svært kritikerrost innspilling fra 1998 (nok en gang med Tsjekkias Filharmoniske Orkester, her dirigert av Sir Charles Mackerras).
Rusalkas sang til månen
Operaens praktfulle «Sang til månen»-arie kommer allerede i første akt – kanskje fordi Rusalka er stum i det meste av andre akt. Hun har forelsket seg i Prinsen, som liker å bade i innsjøen hennes – der hun bare er en bølge som «bader i armene mine».
Den melankolske og utrolig vakre balladen kommer like etter at hun har tilstått forelskelsen overfor sin far (Vodník) – og er en håpefull bønn til månen, som sender sitt lys inn i menneskenes boliger: «Fortell ham, sølvmåne, at armene mine omfavner ham, (...) fortell ham, fortell ham hvem som venter på ham her!».
Ariens lett vuggende melodi har en smertefull sårhet som – dersom den underspilles – kan bli mer et bravuranummer enn en troverdig klage fra en vannymfe som kjenner på nye og urovekkende følelser.
Ikke slik her. Malin Byström synger den gjennomskinnelige arien med en mørk og følsom autoritet der stemmen ikke står tilbake for noen av de overnevnte – endatil på dramatisk vis, der hun hopper opp på et bord og strekker armene mot månen mens hun krystallklart og tryglende nærmest skriker ut ariens avsluttende strofer: «O mně-li duše lidská sní, ať se tou vzpomínkou vzbudí! Měsíčku, nezasni!» (hvis menneskesjelen drømmer om meg, la ham våkne med det minnet! Måne, ikke sovn!)
Trolldommens pris
For å vinne prinsens hjerte ber hun så heksen Ježibaba om å omskape henne til menneske – for slik å bli synlig for Prinsen. Prisen for trolldommen er at Rusalka må ofre fiskehalen og den vakre stemmen sin – og dersom Prinsen ikke gjengjelder hennes kjærlighet, vil Prinsen dø og Rusalka bli henvist til en eksistens der hun lokker unge menn inn i drukningsdøden (nei, ingen «spoiler alert» her – i opera er det bare en fordel å kjenne til handlingen på forhånd).
Ježibaba kommer inn på en smal stripe av lys (ypperlig regigrep), bærende på flere eksklusive «shopping bags», setter seg, henger av seg den svarte pelskåpen og tenner verdensvant en sigarett. Hun minner slik mer om Cruella de Vil enn den platte havheksen vi ble presentert for i Disney-filmen. Med de magiske ordene «čury mury fuk» frembringer hun en trylledrikk for Rusalka, som endelig kan gå for å møte Prinsen – alt sammen satt til svært dramatisk musikk.
Hege Høisæter er djevelsk god når hun gir liv til denne skikkelsen, der vi aner flere dybder under den overfladiske ondskapen. Både hun og Ante Jerkunica (Vodník) har ellers et trøkk i stemmene som på en måte gjør de to karakterene likeverdige – når de på slutten veksler blikk på den tynne lysstripen, er det som om de et øyeblikk utfordrer hverandre, men innser at ingen av dem kan vinne en slik kamp.
Tilbake ved innsjøen
Dette er i operaens siste akt, som åpner med at Rusalka ligger fortvilt på scenen og sørger over sin tapte kjærlighet – etter at Den fremmede fyrstinnen har forført Prinsen. Ježibaba kommer inn, og håner Rusalka for at hun allerede er tilbake: «Smakte ikke kyssene deg, og varmet ikke menneskesengen deg?» spør hun.
Ježibaba trekker så frem en kniv, og råder Rusalka til å drepe Prinsen – siden det er det eneste som vil kunne gjenopprette balansen. Men Rusalka vil heller leve med forbannelsen – så lenge hun vet at Prinsen er lykkelig.
Kjøkkenpiken og viltvokteren ankommer, to komiske karakterer ypperlig gestaltet av mezzosopranen Siv Oda Hagerupsen og den ukrainske baritonen Igor Gnidii. De er der for å søke råd hos Ježibaba for Prinsens kjærlighetssorg – etter at «den svikefulle forførersken» Rusalka sviktet ham.
Da klarer ikke Vodník lenger å holde sinnet sitt inne – og gir dem svar på tiltale og et løfte om hevn: Det var Prinsen som sviktet, og som dermed kastet Rusalka inn i evig fordømmelse.
Gjenforening og død
Mot slutten kommer enda noen vakre regigrep, først der Teatertigrene illuderer ildfluer ved at hver av dem bærer rundt på små måneformede lykter som de svinger rundt seg, deretter når alle stolene og benkene i skoglunden langsomt heises opp mot taket – muligens for å lage et bilde av at det nå bare er innsjøens dyp som venter på de to elskende.
De to gjenforenes til slutt, og det i en svært gripende scene der Prinsen ber Rusalka om tilgivelse – som han får (han kan nå høre henne). Så trygler han om hennes dødbringende kyss – siden det er det eneste som kan gi ham fred.
Hans død kommer plutselig, og kjennes som en kniv rett inn i tårekanalene. Dette avspeiles i det aller siste scenebildet, der det faller et tett duskregn over paret – som ligger urørlige i en siste omfavnelse.
Nå har jeg ikke sagt så mye om enkeltprestasjonene, rett og slett fordi dette var en fullstendig overbevisende produksjon der publikum ble trukket inn i handlingen fra første stund.
Den enkle og stilfulle regien fortjener mye av æren for dette, men også måten solistene, Teatertigrene og Edvard Grieg kor sammen med et bakscene-kor av kvinnestemmer fra Bergen Filharmoniske kor klarte å gi liv til alt som foregikk på scenen.
Et mesterverk
Jeg har nå sett forestillingen tre ganger (den første en preproduksjon kun akkompagnert av piano, noe som fungerte utmerket til å få frem de ulike solistenes kvaliteter) – og jeg har blitt like grepet hver gang.
Og ja, orkesteret og musikken. Bergen Filharmoniske Orkester er i verdensklasse, og la seg tett opp til hver enkelt solist. Noen ganger var balansen noe ujevn, der orkesteret nærmest tok over scenen – men mesteparten av tiden gjorde de nettopp det et orkester skal gjøre i en opera: Gi oss musikken, hverken mer eller mindre.
Og musikken i Rusalka er fullstendig førsteklasses. Det er lett å høre ekko fra Dvořáks kjente verker, med både folkedanser, billedskapende motiver (harpen som annonserer Rusalka, jakthorn før scener med Prinsen) – og innimellom partier som går hans Symfoni nr. 9 en høy gang. Intet annet enn et mesterverk, fra begynnelse til slutt.
Bergen Nasjonale Operas oppsetning av Rusalka hadde premiere 18. mars, og ble også vist 20., 22. og 24. mars. Denne anmeldelsen er basert på den siste forestillingen. Mer informasjon her.