Samtidsmusikk rett i kroppen

På tre konserter på årets Ultimafestival (15.-25. september), ble det spilt verker som hadde en oppsiktsvekkende direkthet til felles. Det var svært forskjellige stykker, fremført av svært forskjellige utøvere – fra mikrotonal cello til store ensembleverk med spesialbygde glassinstrumenter – men med ett og annet unntak, klarte de å treffe tilhørerne rett i ryggmargen.

---

Skrevet av Aksel Tollåli

---

Orkesterslapstick og skjøre glassklanger
På festivalens tredje dag var det konsert med det østerrikske ensemblet Klangforum Wien og dirigent Bas Wiegers, som hadde med seg et knippe nye verker av én sørafrikansk og tre norske komponister. Etter planen skal disse også fremføres senere i høst på musikkdagene i Donaueschingen, verdens eldste festival for samtidsmusikk.

Olav Torvunds Plans besto av en samling utkast til orkesterverker som ikke kunne bli noe av. Blant annet ble det foreslått musikk der musikerne ble kastet veggimellom og en utendørskonsert med datagenerert Mahler, der et hologram av landskapet svevde over orkesteret. Eller hva med et stykke for obo, piano og perkusjon der en isbre langsomt sklir inn på scenen?

Stykket begynte aggressivt, med orkestermusikere på kortvarig flytur. Det var en viss følelse av slapstick over de voldsomme musikalske kollisjonene, og jeg tok meg i å lure på hvordan verket skulle utvikle seg. Skisse etter skisse ble presentert, og musikken endret seg deretter – en forvrengt feleslått ble svelget av boblelyder og en brucknersk messingakkord. 

Det var vill og uhemmet stilblanding, men når Torvund endelig kom seg utendørs, begynte musikken å vokse seg ut over tegningene på veggen. Oppi alle de umulige visjonene om flyvende skoglandskap, vokste det frem et høyromantisk orkesterklimaks, med synthlyder som duettpartner – en slags Alpesymfoni i en fordreid romvesenversjon. Det som begynte som en serie skisser endte med en utholdt, passelig sprø og veldig morsom musikalsk idé.

Ragnhild Berstads trānseō, på sin side, var ikke så stor og brautende som Plans, men arbeidet heller med det skjøre og flyktige. Den latinske tittelen betyr noe slikt som «jeg går over», og det var en følelse av at musikken pekte mot et annet sted. Musikken begynte mumlende og innadvendt, med fuglesanginspirerte triller i klarinett og fløyte, og en skjelvende klangvev i strykerne. 

Til trānseō hadde Berstad utviklet glassinstrumenter i samarbeid med glasskunstner Vidar Koksvik, og glasset sto sentralt i den andre halvdelen av verket. I Koksviks sandbestrødde instrumenter var det en helt spesiell blanding av ringende klarhet og ru støy. Det var som om klangen av glassinstrumentene spredte seg til resten av ensemblet, før klangen svevde høyere og høyere og til slutt løste seg opp.

En ny, mikrodissonant verden

En annen konsert der de små og skjøre klangene tok kontroll, var konserten med musikk av Pascale Criton i Sofienberg kirke, fremført av det franske samtidsensemblet Dedalus og det Stavanger-baserte Song Circus. 

Criton er en komponist som jobber med de aller minste tonene. I hennes mikrotonale verden kan heltonetrinn bli delt opp i 16, og med det skaper hun skimrende dissonanser. Musikken hennes får en nærmest hypnotisk kvalitet, hvor ørsmå harmoniske endringer blir forstørret og drar lytteren inn.

En av teknikkene Criton har jobbet mye med er å stemme om strengeinstrumenter – såkalt scordatura – slik at strengene er stemt en 16-dels tone fra hverandre. Denne teknikken var spesielt fremtredende i begynnelsen av konserten, for eksempel i Chaoscaccia for solo cello, spilt av Deborah Walker. Harmoniene var til tider så tette at de ikke opplevdes som dissonanser til å begynne med. I stedet ble det en ekstra tetthet i klangen, en uvant fylde. 

På konserten var det også flere ensembleverker. I Process – spilt av Dedalus – åpnet Critons mikrotonale verden seg virkelig opp. Verket var stillestående, men det var også en følelse av bevegelse i stillstanden. Den samme grunnklangen holdt seg gjennom hele verket – med hviskende, nedadgående figurer, klynkende cello og svakt knurrende trombone – men ørsmå musikalske og harmoniske gester klarte likevel å variere musikken.

Konsertens siste verk var Soar II, skrevet til cellist Warner, fiolinist Silvia Tarrozzi og sangerne i Stavanger-trioen Song Circus. Hele verket virket å komme ut av pusten til sangerne. Fra en forsiktig start, vokste det frem fengslende klanger og strukturer som fløt inn i hverandre så jeg glemte helt av tiden. Verket hadde startet med pust, og det var også slik det endte. Etter en musikalsk glideflukt var publikum og utøvere nede på jorda igjen. 

 

Vanvittig presisjon 
På festivalens nest siste dag, var det konsert med Oslo-ensemblet Cikada. På programmet sto både musikk skrevet med en utrolig nøyaktighet og musikk som snublet litt i egen presisjon. 

Første verk var urpremieren på Clara Iannottas we left her in a sack for fairies to reclaim. Tittelen på verket kommer fra et dikt av den irske dikteren Dorothy Molloy – «Death by poisoning» – som handler om sorgen ved tapet av en hund. Kanskje er den døde hunden bare en bytting som kan hentes tilbake av feene som tok hunden til å begynne med. 

Iannottas musikk krever spissede ører, med mumlende, hviskende klanger. Verket var et stort, kvernende klangvesen som bevegde seg langsomt gjennom et ofte urovekkende musikalsk landskap. Ved å spille på glass og rørklokker og å stryke på isopor og pappesker, klarte musikerne å skape en særegen lydverden som inviterte til intens lytting. Det var også en forbløffende tydelighet i Iannottas musikk. Bare ved å lytte til verket fikk jeg et inntrykk av at hun visste nøyaktig hvor hun ville. Ingenting var overlatt til tilfeldighetene.

I Georg Friedrich Haas’ …fließend…, konsertens siste verk, virket det som om presisjon sto i veien for det musikalske uttrykket. Der Iannotta hadde klart å bruke nøyaktighet som virkemiddel, fremsto Haas’ verk litt for mye som en forferdelig krevende ensembleetyde. 

Utgangspunktet for verket var en tanke om en gradvis, kontrollert akselerasjon i hele ensemblet, samtidig som tonehøyden stadig steg. Til å begynne med, virket det som en snurrig idé, med lagvise rytmer som etter hvert ble til flimrende klangsjikt. I stedet for å fokusere på tonehøyde, ble det en gradvis intensivering i tempo, rytme og tekstur. Men det ble også med det. Haas’ grunnidé ble ikke utviklet eller løftet forbi tanken om musikalsk akselerasjon, og det var begrenset hvor mye interessant han fikk ut av det. 

Det var bare å meske seg i samtidsmusikk under årets Ultima. Ikke alt var like bra, men det var likevel overraskende mange verker, komponister og utøvere som klarte å sette spor, langt inni ryggmargen.

Anmeldelsen er skrevet med støttet av

---

---