Solid Operakonsert

Puccinis énakter Suor Angelica er noe så sjeldent som en opera som ikke er sentrert rundt et kjærlighetsdrama. Det er ingen sjalusi. Det er ingen smektende duett mellom tenor og sopran. I stedet får vi en giftig utveksling mellom den rene og uselviske nonnen Angelica, som er blitt forvist til et kloster etter å ha fått et barn utenfor ekteskap, og hennes tante, Fyrstinnen, som overbringer budskapet om at hennes sønn allerede har vært død i to år – uten at noen har brydd seg med å la Angelica få vite noe om det. 

---

Skrevet av Ola Nordal. Fotos: Den Norske Opera & Ballett

---

I desperasjon tar Angelica sitt eget liv, mens hun ydmykt ber om nåde for sin synd. Og det fantastiske skjer: himmelens porter åpner seg og et englekor synger vakkert, mens Angelica ønskes velkommen opp i det høye av jomfru Maria og sønnen som venter på henne.

Store følelser
Det er med andre ord lite subtilitet å spore. Puccini har nok med rette fått sin dose kjeft for at emosjonaliteten i verkene hans kan bli i overkant såpeopera-aktig. Men jeg følte likevel noe genuint bak følelsesutbruddene denne kvelden. Tone Kummervold er akkurat passe ufordragelig som fyrstinnen, der hun overbringer dødsbudskapet litt sånn i forbifarten, mens hun er mest opptatt med å kjefte opp Angelica for å ha brakt familien i vanære. Hennes snerring av «Espiare! Espiare!» – «Gjør bot! Gjør bot!» – var et stort øyeblikk. Rent gripende blir det når Angelica, i Marita Sølbergs skikkelse, noen minutter senere bryter sammen i vantro og sukker «è morto?» – «er han død?».

Den påfølgende arien Senza mamma, bimbo, tu sei morto! («Uten din mor, barn, er du død») ble naturlig nok kveldens store høydepunkt, og viste virkelig frem hvilket fantastisk operatalent som ligger i Marita Sølberg. Det hele starter lyrisk og forsiktig, mens snart blåses hele følelsesregisteret til verismo-stilen ut i store fakter. Det vitner om Sølbergs styrke at hun i denne rolledebuten overbeviste både i stemmeprakt og i skuespill.

En kraftdemonstrasjon
Suor Angelica er bare skrevet for kvinnestemmer, og demonstrer hele spennet i operatiske kvinneroller. Alle stemmefagene (alt, mezzo og sopran) og hele registeret fra det lyriske til det dramatiske brettes ut, og kveldens konsert ble i så måte en kraftdemonstrasjon av hvilke talenter som befinner seg i Den Norske Operas ensemble. Av de mindre rollene må Astrid Nordstrand som abbedissen trekkes spesielt fram. Hun holdt på å blåse meg ut av stolen i sin korte opptreden. Fra nonnegruppen gjorde også Ingunn Kilen og Désirée Baraula eksepsjonelt fine opptredener.

Og hvilken luksus er det ikke for en gangs skyld å ha orkesteret oppe på scenen, så man virkelig kan få rulle seg i Puccinis orkesterfløyel gjennom et helt verk. Dirigent Eivind Gullberg Jensen fikk den eksepsjonelle orkestreringen frem i hele sin symfoniske velde, og det er tydelig at Bergen Nasjonale Opera har sikret seg et godt talent til å ta over som kunstnerisk leder fra sesongen 2021/22.

Tid for en renselse av operaformatet?
Det er altså mulig å få servert store musikkopplevelser ved Den Norske Opera&Ballett, selv om pandemien har lagt sin klamme hånd over høstens program. Siden det meste av handlingen i Suor Angelica skjer på det psykologiske plan, passer operaen godt til konsertformatet. I stedet for å savne teateret i en komplett oppsetning, ble jeg tvert i mot litt glad over å få nyte musikk og sang uten alt for mange forstyrrende elementer. Naturligvis er det ingen ting som slår en vellykket operaoppsetning hvor musikk, sang, tekst, scenografi og regi utfyller hverandre og løfter hverandre til et større hele. Men er det ikke slik at regissører og produsenter nå for tiden har en tendens til å prøve litt for hardt og legger til litt for mye? Jeg savnet i hvert fall ingen ting som en Calixto Bieito kunne funnet på å legge til. Jeg savnet heller ikke Isabelle Bywater, som hadde regien på fjorårets bare delvis vellykkede oppsetning av Suor Angelica.

Kanskje har konsertene på hovedscenen den siste tiden vist at operakunsten er moden for en liten renselse?

---

---

---