Bach og Nasjonalromantikk på Midtåsen
Midtåsen parkanlegg, som omkranser skipsreder Anders Jahres villa i Sandefjord, må være et av landets mest attraktive områder å lage festival på.
Den 60 mål store eiendommen rundt det 1200 kvadratmeter store huset rommer både hage, skog og et tjern der en liten bro fører inn til en skulpturpark med seksten av kunstneren Knut Steens arbeider. Tolv av disse befinner seg inne i en nydelig paviljong, tegnet av arkitekten Svein Lund, med store glassvegger ut mot skog og utsikt ned mot fjorden.
Paviljongen har gjennom de siste årene vært åsted for Midtåsen kulturfestivals stille-konserter. Det innebærer at det hverken skal snakkes eller applauderes – kun spilles og lyttes. Da festivalen i år fristet med Bachs Goldbergvariasjoner med klaviaturfenomenet Ulf Nilsen i disse omgivelsene, var forventningene store. Og vakrere plassering enn det cembaloet og han fikk mellom Steens marmorskulpturer skal man lete lenge etter.
Ulf Nilsen er en fremragende musiker, som håndterte det kan kalte «Rolls Royce-cembaloet» med stor virtuositet. I tillegg til de to klaviaturene Bach har foreskrevet – den egentlige tittelen er Klavierübung bestehend in einer Aria mit verschiedenen Veränderungen vors Clavicembal mit 2 Manualen – var instrumentet forsynt med et tredje sett med strenger som kunne kobles til ved hjelp av to spaker – eller clutch som Nilsen kalte dem – oppe ved stemmeskruene. Dermed kunne han variere klangen enda et hakk mer enn det Bach forutsatte.
Kuling og regn
Nå skal det sies at naturen ikke helt spilte på lag med konseptet søndag 16. juli. Med kuling og regn kunne det ikke bli stille. Og de beskjedene man vanligvis gir utendørs før konsertene, måtte gis inne. Men det ga en ekstra dimensjon til de sprø, beskjedne cembalotonene å se vinden røske kraftig i eik og furu bak musiker og instrument.
Vinden ulte ikke bare ute, den blåste også inn i paviljongen. Det var problematisk for det skjøre barokkinstrumentet. Men man var forberedt. Ved kulde synker stemmingen, så cembalostemmer Arnfinn Nedland, som først hadde stemt instrumentet tre timer før konsert og så foretatt ny justering rett i forkant av konserten, ble en viktig aktør også underveis. Først fordi et plekter knakk og måtte skiftes halvveis i konserten – det var ikke vinden og kuldens skyld, men sånt som kan skje. Da syv variasjoner gjensto måtte han trå til med mer stemming.
De to avbrekkene benyttet Nilsen til å fortelle om de tre mollvariasjonene i verket, som relateres til tallsymbolikk rundt Jesu lidelse på korset. En ren stillekonsert ble det ikke, men en stor og for mange lærerik opplevelse.
Nasjonalromantisk sangskatt
På kvelden hadde festivalen lagt opp til en nasjonalromantisk sangopplevelse i skogen rundt tjernet. Utendørskonserter i Norge er og blir en risikosport. Å synge i motvind med vindstyrke på 17 meter pr. sekund gjør man ikke, så konserten ble flyttet inn i villaens vakre Arnebergstue. Det var ikke det verste stedet den kunne havne – spesielt hvis man var opptatt av skogfølelsen. De enorme gobelinene på to av veggene har store tremotiver, som publikum kunne nyte sammen med musikken.
Den norske nasjonalromantiske sangskatten er sjelden å høre i våre dager. De fleste sangere er gjennom mye av dette stoffet i studietiden, men det skal nok litt til i våre dager å være bekvem med å stå foran publikum og synge «Alle de duggvaate blomster har sennt solen det sisste godnat» eller «Jeg elsker dig». Romanser kalte man disse sangene i tidligere tider. Det høres kanskje også kleint ut for unge sangere? Nå heter det Lieder og selv om det er mange svulstige vendinger også i de tyske sangene fra den epoken det her er snakk om, oppleves det av en eller annen grunn ikke så gammelmodig å fremføre slikt når det ikke er på norsk.
Det er synd, for mye av dette stoffet er svært hørverdig – og noe er morsomt, som når barytonen Jørgen Backer åpner med å komme brasende inn med en dramatisk fremførelse av Tollekniven – bedre kjent som «Jeg er fra Norge – og jeg er god!» av Johan Selmer. Frisk var også Tone Braatens fremførelse av «Aagots Fjeldsang» fra Waldemar Thranes Fjeldeventyret, der både fløytespill og ekko fra et annet rom krydret opplevelsen. (Det skulle jeg gjerne opplevd ute i skogen!)
Nesten alle sangerne er operautdannet. Operafremførelse kan innebære behov for mer kroppslig formidling og minespill enn det mange romantiske sanger trenger. I romanse/Lied-tolkning kan ofte regelen om at «less is more» gjelde. En som virkelig behersket den balansegangen var tenoren Ole Morten Velde som virket like naturlig i Christian Sindings humoristiske Den Jomfru gik i Valmu-vang, som i Griegs stillferdige En Svane.
Ellers var det fine fremførelser av sangerne Sakarias Tranvåg, Mathilde Salmi Marjavara, Filip Håkestad og Christina Jønsi. Fløytisten Marie Lille Haugen medvirket til mer variasjon i uttrykket på tre av sangene, mens pianistene Ivar Anton Waagaard og Torgeir Koppang, foruten å vekselvis akkompagnere sangerne, innledet begge konsertenes avdelinger med å spille Griegs Norske danser firhendig.
Konserten ble avsluttet med at samlige medvirket i Fløytelåt av Geirr Tveitt, som for anedningen ble innlemmet i Norsk nasjonalromantikk.
