Bayreuthopplevelser
Dirigenten blir ikke mottatt med applaus i Bayreuther Festspielhaus. Hen synes ikke. Ikke musikerne heller.
18. april 1871 besøkte Richard Wagner Markgräferliches Opernhaus i Bayreuth på leting etter en arena til sine store musikkdramaer, spesielt Nibelungenringen. Dirigenten Hans Richter hadde tipset ham om at barokkteateret hadde landets største scene. Wagner fant den ikke egnet, men ble i Bayreuth og fikk oppført sitt eget operahus, som var langt mer spartansk innredet. Teaterrommet skulle ikke ta oppmerksomheten fra hans Gesamtkunstwerk*.
Orkesterklang
Heller ikke orkesteret skulle stjele oppmerksomhet; et buet tak hvelver seg over orkesteret fra publikumssiden. Fra scenekanten strekker et tilsvarende tak seg nedover med nedre kant lavere enn det fra salen. Avstanden mellom de to buene er ca. 3 meter. Ingen i salen kan se musikerne; de sitter i trinn nedover dypt under scenen. Det er en viss responstid før lyden når opp via veggen bak dirigenten til sangerne på scenen. Fra salen ser de bueformede installasjonene ut som en stor scenekant, og man lurer på hvor orkesterlyden kommer fra.
Om Wagners tanke var rent estetisk, fikk konstruksjonen akustiske følger. Orkesterklangen i Festspielhaus er særegen. Wagners rike orkestrering oppnår en mer samlet og distinkt klang enn ellers. Man kan undres over hvorfor ikke flere operahus har tatt etter. Det har vært forsøkt, ifølge festivalens kommunikasjonssjef Hubertus Herrmann, men ingen har lykkes så langt.
- Noe som er spesielt er at trombonene, som sitter helt nederst, kan spille med full kraft, noe de ikke kan gjøre i åpne orkestergraver uten å overdøve oss på scenen. Dermed får de med hele sitt rike overtonespekter i klangen, forklarer bassen Jens-Erik Aasbø.
Norsk sangertriumf
Klassiskmusikks utsendte tok en prat med Aasbø og ektefellen Elisabeth Teige. De to debuterte under fjorårets festspill og er tilbake i år i flere til dels store roller. Han som Fasolt i Rhingullet, 2. gralsridder i Parsifal, minnesangeren Reinmar van Zweter i Tannhäuser og Titurel i Parsifal i festivalens barneprogram. Hun som Elisabeth i Tannhäuser, Senta i Den flyvende hollender og Sieglinde i Valkyrien, sistnevnte har hun steppet inn i på fire ukers varsel. Andre «innsteppere» i år er størrelser som tenoren Klaus Florian Vogt, som imponerte som Tannhäuser (i tillegg til i Siegmund i Valkyrien som han skulle spille i utgangspunktet), samt mezzosopranen Elīna Garanča som en fabelaktig Kundry i Parsifal. For Elisabeth Teige er årets roller kjent fra før; Senta sang hun på festivalen i fjor. Ved Deutsche Oper Berlin har hun sunget Sieglinde og Elisabeth, sistnevnte i kombinasjon med rollen som Venus.
Vi møter dem etter Teiges sterke innsats i Valkyrien og Tannhäuser to dager på rad med ovasjonsartet 20 minutters applaus, og lurer på hvordan formen er.
- Jo takk, det kjennes, innrømmer sopranen. Hun er rimelig sliten og glad for tre dagers stemmehvile før hun skal til pers som Senta. - Men når vi er her så lenge, vil vi gjerne ha flere oppgaver. Det gjelder de fleste solistene.
Aasbø har vært i Bayreuth siden begynnelsen av juni. Teige måtte gjøre seg ferdig med Turandot i Strasbourg og ankom ved St. Hans.
- Hvilket forhold har dere egentlig til Wagner?
- Jeg fant veien til Wagner på Musikkhøgskolen, forklarer Aasbø. - Jeg begynte på sangstudiet etter mange år som korsanger og var opptatt av tidligmusikk, men fant aldri helt ut av dette med Lieder. Etter hvert peilet jeg meg inn på det dramatiske faget og fattet interesse for Wagner.
At den malmfulle bassrøsten ikke tilhører en utpreget romansesanger er lett å høre. Hans sceniske fremtoning er også overbevisende i Wagners univers, slik han fremsto i Valkyrien og Parsifal.
- Jens-Erik introduserte meg til Wagner på biblioteket i studietiden på Operahøgskolen, men for meg har interessen ellers kommet med rollene jeg har fått, sier Teige. - I fjor sang jeg Gutrune og Freia i Ringen her i tillegg til Senta.
At hun slår så godt an i Bayreuth skyldes, i tillegg til hennes store, vakre stemmeressurser, et nyansert dramatisk talent. Hennes tre hovedroller i år spenner fra den skjøre, misbrukte Sieglinde fra Volsungesagaen, via den staselige middelalderprinsessen Elisabeth til en moderne, obsternasig, røykende tenåringsutgave av Senta som ender i desperasjon og avmakt.
Har hun noen drømmeroller?
- Suor Angelica av Puccini kunne jeg tenke meg, men jeg er veldig fornøyd med de rollene jeg har fått til nå.
Operafamilieliv
To-tre sommermåneder i Bayreuth er antakelig det mest sammenhengende familieliv Teige-Aasbø kan oppnå for tiden. Mens han har tilhold hjemme med parets femåring og fast stilling i Nasjonaloperaen, får hun stadig flere oppgaver på europeiske operahus.
- Veldig mye har skjedd siden min Senta-debut her i fjor. Etter Bayreuth går turen til Turandot i Dresden, Hollenderen og Tannhäuser i Berlin, og etter jul Strauss’ Die Frau ohne Schatten i Toulouse, Beethovens Fidelio i München samt Valkyrien og Siegfried (Brünnhilde) i Berlin igjen.
Oppdragene betyr lange opphold på hvert sted. En ting man kan lure på med et så heseblesende program er hvordan hun får tid til å innøve nytt repertoar.
- Ja, det er nesten litt bekymringsfullt. Til nå har jeg hatt to coacher i Oslo, men for å få inn Die Frau ohne Schatten må jeg finne den hjelpen de stedene jeg er.
En annen ting er å få familien til å fungere.
- Etter at det ble så tett mellom oppdragene har Jens-Erik og jeg inngått avtale om at når jeg har mulighet til å sove to netter hjemme i Oslo, så gjør jeg det. Til nå har jeg tidvis hatt sønnen vår med meg. Han har gått i barnehage her i Bayreuth og snakker bedre tysk enn meg, men når han begynner på skolen blir slikt mer problematisk.
Uansett er familien avhengig av besteforeldre, senest nå i Bayreuth.
Nye regigrep
Klassiskmusikks utsendte så Teiges tre forestillinger og Parsifal. Sistnevnte hadde augmented reality som et regigrep. Det forutsetter bruk av AR-briller, som ikke kan kombineres med egne briller, langsynthet, astigmatisme eller skjeve hornhinner; nærsynte ned til -1 kan få utdelt kontaktlinser. Dette utelukker omtrent 50 prosent av befolkningen. AR-briller koster $1000 pr. stk. Festivalen måtte derfor sette grensen ved 330 par (en kostnad på ca. 3,4 millioner NOK). Dette vakte irritasjon, men for dem som fikk var opplevelsen spennende, med flaksende fugler, en slange, en brennende busk og totalkollaps av salens søyler når trollmannen Klingsors verden raste sammen.
Regigrepene i Bayreuth er til dels store i forhold til Wagners anvisninger og ikke alltid like forståelige. Selv om man kjenner verkene fra før kan det være vanskelig å henge med på symboler, handling og hvem som er hvem.
Da er lojaliteten til Wagners holdning til sittekomfort større. Den er ikke forbedret siden 1876. Under festspillene tilbringer man opp til seks og en halv time i teatret, og uten utlånsputer ville det blitt uutholdelig.
Men når Elisabeth Teige makter tretten forestillinger i tre hovedroller på en måned er det bare å bite tennene sammen og sitte!
*Gesamtkunstwerk: tysk betegnelse for et verk som forener flere kunstarter som musikk, litteratur, billedkunst m.v.
