Beethovenintervju - Del 3: En revolusjon

[Vi er tilbake hos Beethoven. Vi rydder vekk rester av en muggen bursdagskake og noen tomme vinflasker. Men vi har selvfølgelig med en god Riesling.]


Skrevet av Christian Eggen


Klassisk Musikkmagasin: Napoleon!

Ludwig van Beethoven: Ja!

KM: Du kjente ikke Napoleon, men du kjente en som kjente ham?

Ambassadør Jean-Baptiste Jules B. (1763-1844)

LvB: Visst. Den franske ambassadøren i Wien, en stor general. Og viktig politiker. Han tilhørte de indre sirkler rundt Napoleon. Han hadde vært krigsminister. Han var ovenikjøpet gift med Napoleons tidligere forlovede, mener jeg. Joda. En ordentlig tøffing. Han lagde nesten krig! Ambassade uten flagg? Å nei, tenkte han, og heiste trikoloren på fasaden i Wallnerstraße. Det var dårlig timing, som dere sier. Noen østerrikske krigsveteraner kom akkurat forbi, på vei hjem fra minnestund for falne kamerater. Du vet, vi hadde jo nettopp vært i krig med Frankrike. Og...

KM: Får jeg spørre: Er det riktig at du var innom fronten?

LvB: Jada, jeg måtte gjennom frontlinjen, da jeg dro fra Bonn i 1792. Kusken nektet. Han fikk en god slump penger. Da var det greit.

KM: Tilbake til krigsveteranene.

LvB: Ja, det franske flagget provoserte dem grundig. De rev det ned og satte fyr på det. De kastet steiner mot ambassaden så rutene knuste.

KM: Var du der?

LvB: Nei, men dette var noe alle snakket om. Det var svært dramatisk.

KM: Fortell.

LvB: Veteransoldatene trengte inn i huset, men der i trappen sto ambassadøren selv, med sin muskett. Han løsnet et skremmeskudd før han trakk sabelen og bykset mot dem, mens han ropte ukvemsord på fransk. En briljant mann. Til slutt kom østerrikske ordensvakter til unnsetning. Men da var det allerede gått noen timer. Østerrikerne måtte presentere en formell unnskyldning, som ambassadøren slett ikke ville godta! Tvert om. Direktoriet i Paris var på nippet til å erklære ny krig. Jo, han var noe for seg selv, denne Bernadotte. En mann for sin hatt. Si meg - ble han ikke konge av Norge?

KM: Jo. Norge og Sverige. Kong Karl Johan. Hvordan ble du kjent med ham?

LvB: Husk jeg ble regnet som tidens beste pianist. Og han var en svært orientert og kultivert mann. Han inviterte meg til ambassaden, musikken spilte jo en sentral rolle i diplomatiet. Landene utvekslet sin åndelige kapital på den måten, kan man si. Slik de ble kjent med hverandres karakter og lynne.

KM: Definitivt andre tider.

LvB: Diplomatiets funksjonærer var kunstnere! På den franske ambassaden bodde Rodolphe Kreutzer, en glimrende fiolinist. Men fransk. Han skjønte ikke min musikk. Jeg tilegnet ham A-dursonaten. Han ville ikke spille den. Den er god.

KM: Det er den Tolstoj skriver om?

LvB: Ja, Tolstoj likte den. Står det ikke en flaske Riesling der borte? Vi må skåle for Tolstoj.

[...]

KM: Tilbake til ambassadøren.

LvB: Han mente jeg burde skrive et verk til ære for Napoleon.

KM: Hvilket år var dette?

LvB: Skal vi se, jeg var seksogtyve, det må ha vært i 1798.

KM: Så tidlig? I 1798 var du syvogtyve, og allerede da kjente du til Napoleon? Til og med før han gjorde statskupp, før Frankrike ble «Konsulat»?

Eulogius Schneider (1756-1794)

LvB: Naturligvis visste vi om Napoleon! Generalen som bortførte paven! Joda. Alle fulgte med på det som Frankrike stelte i stand. Det var nifst. Og samtidig fascinerende. Og atskillig nærmere enn du skulle tro. Læreren min ble halshugget i Paris på grunn av umoralsk oppførsel!

KM: Læreren din?

LvB: Schneider, fra universitetet i Bonn.

Revolusjonære tider
KM: Gikk du på universitetet i Bonn? Men sluttet du ikke skolen da du var ti?

LvB: Hva het han igjen? Eu... Eu... pussig navn... han hadde funnet på det selv – Eulogius! Gode ord, skal det bety. Mannen med de gode ord – Eulogius Schneider. Han skrev dikt og talte lidenskapelig om den franske revolusjon. Jeg var innom noen forelesninger.

KM: Nå faller det brikker på plass.

LvB: Drikke av glass? Hva ellers? Skjenk opp.

KM: Et eller annet sted må du ha kommet i kontakt med tidens nye tankegods, vi vet jo at du var opptatt av revolusjonens idealer. Var det denne Schneider som inspirerte deg?

LvB: Han var en morsom foreleser! Alle ville høre ham. Men svært radikal. Til slutt måtte Max Franz gi ham sparken. Schneider flyttet til Strasbourg, der ble han aktor for revolusjonstribunalet. Det gikk helt over styr. Jeg hørte at han dømte innpå tredve stykker til døden. En dag ankom han byen i en vogn trukket av seks hester, omgitt av livvakter med sabler. Overdrevent og umoralsk, fikk han vite. Slikt gjør ikke en ekte revolusjonær.

KM: Og dermed ble han halshugget?

LvB: Guillotinert, ja... av sine egne... Hør: Revolusjonen var en fabelaktig idé, men et vanvittig prosjekt som rullet sanseløst avgårde, i halsbrekkende fart, mens hele Europa holdt pusten. Hvor skulle dette ende? Og så – deus ex machina! – her kommer Napoleon, på et historisk perfekt tidspunkt, for å styre det hele trygt i havn, og bringe sivilisasjonen et syvmilssteg fremover.

KM: Og så skriver du en symfoni med ham i tankene.

LvB: Jeg skrev en symfoni med musikk i tankene.

KM: Men det var et politisk innlegg?

LvB: Man har lest alt mulig inn i denne musikken. Til og med at den skulle beskrive store sjøslag, eller felttoget til Egypt... eller hva med dette: at siste sats viser hvordan Napoleon stiger i gradene fra korporal til general til førstekonsul. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Musikk kan lånes ut til hva som helst. Den kan virke i alle slags sammenhenger. Ved sin rene kraft! Min heroiske symfoni har enorme krefter. Ingen hadde hørt slike musikalske krefter før.

 

Napoleon Bonaparte (1769-1821)

Eroica
KM: Og denne kraften fikk navnet Napoleon?

LvB: Hvorfor ikke?

KM: Kunne den hete Beethoven?

LvB: Hva mener du?

KM: Din egen, heroiske kamp. Din tunge hørsel, din isolasjon.

LvB: ...

KM: Beskriv kraften. Hva var nytt med Eroica? Det handler mest om bredde, tyngde. Gjør det ikke? Og lengde, ikke minst!

LvB: Ja.

KM: Her har vi ikke ett enkelt hovedtema og et annet sidetema, vi har grupper av temaer, som lenker seg i hverandre, spinner seg videre i en sammenhengende strøm, uten overganger, uten opphold. Bare hovedsetninger!

LvB: Bare hovedsetninger, den liker jeg.

KM: Hva mer?

LvB: Det finnes noen grunnleggende prinsipper. Det hjelper ikke å klatre opp på en stein og skrike så høyt som mulig. Da flytter du bare litt luft. Igjen: Du må ta tak i tiden, få lytteren i bevegelse, sende ham avgårde. Hekte ham på. Bruke rytme! Ser du: en rytme er som en motor. Se for deg et svinghjul, som pisker lytteren avsted. Så kan du skyve, eller stoppe. Dytte, vente, støte. Det virker!

KM: Du bruker mange aksenter?

LvB: En aksent setter merke. En uventet aksent forstyrrer tiden, lager et rykk.

KM: Ja, lytterne ble forstyrret, det vet vi. Det var ikke akkurat selskapsmusikk. Du brøt virkelig med konvensjonene. Det var ikke lenger noen spøk å skrive symfonier, som Brahms sa.

LvB: Brahms, ja. Det var han som brukte enogtyve år på å skrive min tiende symfoni. [latter]

KM: Han var ikke den eneste som famlet rundt i skyggen av deg.

LvB: Men det er ikke riktig at jeg bryter med fortiden, det blir for voldsomt. Jeg bygget videre på Mozart. Mener du at hans tre siste symfonier er selskapsmusikk? Da må du høre om igjen. G-mollsymfonien, det er ikke annet enn en tredve minutters intens forstyrrelse. Hans c-mollkonsert for klaver? Det var slike verker som viste meg veien. Og nå må jeg tilstå: jeg har brukt begge to som utgangspunkt. Scherzoen i min femte symfoni, den dere kaller Skjebnesymfonien, den har tema fra sistesatsen i Mozarts g-moll. Har du tenkt på det? Og åpningsmotivet i min c-mollkonsert er det samme som i Mozarts.

KM: Det ligner ihvertfall.

LvB: Det ligner.

KM: Og hovedtemaet i Eroica er det samme som i overtyren til Mozarts barneopera Bastien und Bastienne!

LvB: Ikke dårlig! Men da kan jeg fortelle: Mozart selv, han var en ordentlig tjuvradd. Siste satsen i hans fjerde klaverkonsert, for eksempel, vet du hvor den kommer fra?

KM: Nei?

LvB: Den er faktisk skrevet av Carl Philip Emanuel Bach! Fra ende til annen. Simpelt tyveri. Og et godt valg, må jeg si, hvis du først skal tuske til deg noe. Men barneoperaen du snakker om kjente jeg ikke da. Forøvrig skal du vite at det hverken var Mozart eller jeg som lagde det temaet. Det er en gammel, tysk folkemelodi.

KM: Det er et enkelt og effektivt tema. Opp og ned i en treklang.

LvB: Ja, det skal være enkelt. Lett å følge, og lett å variere. Da gir ørsmå variasjoner stor effekt.

KM: Utgangspunktet ditt er påfallende enkelt, i mange av verkene. Ofte – hva skal jeg si...

LvB: Du skal si banalt. Du kan til og med si barnslig.

KM: Utviklingen blir desto mer interessant.

LvB: Absolutt.

KM: Harmonikken din er også – ofte... elementær. Mens dine samtidige kolleger eksperimenterte med kromatikk og utviklet et mer fargerikt, romantisk tonespråk, så holdt du deg helst til enkle treklanger. Jeg har spekulert på om det hadde med din tunge hørsel å gjøre.

LvB: ---

KM: Hadde det med din tiltagende døvhet å gjøre?

LvB: Døvhet? Nå er jeg ikke riktig med.

KM: Var det for komplisert å utvikle ny harmonikk inni hodet? Uten å kunne høre det i virkeligheten?

LvB: Nei, det hadde jeg da greid! Men jeg trengte det ikke. Og jeg ville det ikke. Kromatikk skaper så lett problemer. Se på musikken til Spohr: Han er alt for rik i dissonanser, de kromatiske melodiene ødelegger nytelsen.

[...]

Aristokratiet og raseri
KM: Så nå var det slutt på selskapsmusikk.

LvB: Ja.

KM: Du ga blaffen i publikum, for å si det enkelt?

LvB: Jeg skriver det jeg må. Man hører det man vil. Det finnes alltid noen som lener seg frem i stolen. Den første som virkelig forsto Eroica, det var prins Louis Ferdinand av Preussen. Han insisterte på å få høre den to ganger!

KM: Og det gikk musikerne med på? Den varer, tja, femti minutter?

LvB: Man sier ikke nei til en prins. Musikerne fikk en times spisepause, så var det på’n igjen.

KM: Du virker jo totalt kompromissløs. Var du ikke redd for å miste publikum? Du trengte adelen for å overleve.

Erkehertug Rudolf von Habsburg-Lothringen
(1788-1831)

LvB: Ikke så mange. Det holdt med noen trofaste, som skjønte hva jeg drev med. Lichnowsky, Kinsky. Lobkowitz. Og Erkehertug Rudolf! Keiserens yngste bror. En strålende mann. Trofast bidragsyter. Han var forøvrig min eneste komponistelev. Og en god pianist, virkelig.

KM: Du dediserte hele fjorten av dine verker til ham.

LvB: Ja, gjorde jeg ikke det? Og store verker – det var han som fikk Hammerklaversonaten? Og Keiserkonserten? Og Missa solemnis!

KM: Hvis vi teller så ser vi at du dediserte så mye som 4/5 av din samlede produksjon til aristokratiet. Det var vel en slags kvittering for pengegavene du fikk.

LvB: Ja sånn var det, dedikasjoner var til salgs. Prins Lobkowitz ga meg 400 dukater for Eroica – og for et navn i musikkhistorien. Og enerett på symfonien i et halvt år.

KM: Er ikke dette et lite paradoks? Du skriver et verk som hyller frihet, likhet, brorskap – samtidig som du søker tilflukt under adelens vinger. Hvor sto du egentlig, politisk?

LvB: ...

KM: Du vet at politiet hadde mappe på deg?

LvB: Tenker du på den gangen jeg ble innbragt som lasaron?

KM: Neinei. Du ble overvåket 1815-1821. Du var suspekt.

LvB: Hm. Dette er nytt for meg.

KM: Hva mente adelen om deg? Følte du deg velkommen hos dem?

LvB: Hva skulle de være redde for? Jeg hadde ingen ting imot adelen. De kan ikke lastes for at de er født prinser eller fyrster. Men det skal sies, det var vanskelig å holde masken innimellom. Jeg måtte være underdanig, og det var... det var krevende å skulle opptre ærbødig overfor slike – ehh... ordinære typer. En soaré med aristokrater var som et fossefall av middelmådighet. Og der sto Beethoven.

KM: Det hendte du sprakk.

LvB: Ja jeg kunne sprekke. Lichnowsky... en kveld inviterte han noen av Napoleons soldater til supé, på slottet sitt i Troppau. Jeg fikk bo der mens jeg fullførte Appassionata. Det må ha vært i 1806, jeg var fireogtredve år.

KM: Femogtredve.

LvB: Soldatene hadde vært med i slaget ved Austerlitz. Lichnowsky forlangte at jeg skulle spille for dem. Som om jeg var en ansatt, en underholdningspianist! Disse franske ante ikke hvem Beethoven var. Tenk, de lurte på om jeg kunne spille fiolin også. Jeg låste meg inne på et rom. Lichnowsky kom etter og brøt opp døren.

KM: Og du løftet en stol opp i været og truet ham ut av værelset.

LvB: Ja for faen. Jeg dro sporenstreks hjem til Wien. Om natten. I åpen vogn. Det regnet. I kofferten lå manuskriptet til Appassionata, det ble vått.

KM: Og nå mistet du din fremste velgjører.

LvB: Ja, da var det slutt. Jeg fikk ikke mere penger. Men det hendte fortsatt at han kom på besøk. Han satt helt stille i en krok og hørte på mens jeg arbeidet. Så sa vi «adieu».

Manuskriptet til klaversonate f-moll opus 57, «Appassionata», med vannskader

«Musikk uttrykker ikke politiske idéer»
KM: Forholdet mellom deg og erkehertug Rudolf var annerledes. Dere var ordentlige venner?

LvB: Hos Rudolf kunne jeg slappe av. Han forsto meg. Han ga beskjed til sine tjenere at jeg fulgte egne regler. Vi la etiketten til side.

KM: Hans bror keiseren derimot, han ville ikke ha noe med deg å gjøre. Han mente du var revolusjonær.

LvB: Ja, men på bakgrunn av musikken! Han fant mistenkelige, opprørske trekk i musikken min. Det var det han ikke likte. Og det hadde han dessuten rett i. Men det har ikke med politikk å gjøre. Jeg skrev aldri politisk musikk. Bortsett fra noen patriotiske sanger.

KM: Som hisset til krig mot Frankrike og Napoleon! «Österreich über alles» , «Kriegslied».

LvB: Jaha.

KM: Og orkestermusikk.

LvB: Hva skulle det være?

KM: For eksempel ditt opus 91, Wellingtons seier, som feirer seieren over den franske hæren ved slaget om Vitoria.

LvB: Wellington? Jeg husker ikke dette.

KM: Hva med Fidelio?

LvB: Du mener Leonore, min opera? Nja, er ikke det heller en fortelling om menneskelige dyder?

KM: Hvorfor vil du ikke at musikken skal være politisk?

LvB: Om min musikk kunne hjelpe de fattige så ville ingen ting glede meg mer! Men det fungerer ikke slik. Musikk uttrykker ikke politiske idéer.

KM: Men da har jeg nyheter. Det store forløsningsmotivet i finalen i din femte symfoni, det har du stjålet fra Rouget de Lisle, han som skrev Marseillaisen. Og teksten: «La liberté»!

LvB: Jaså?

KM: Stykket heter «Hymne dithyrambique».

LvB: Jeg skal kikke på det.

KM: Og ikke bare det, i første satsen låner du fra et annet revolusjonært verk, Cherubinis «L’hymne du Panthéon».

LvB: Cherubini, ja. God komponist.

KM: Så kan vel også Eroica feire Napoleon. I det minste som abstrakt idé.

LvB: Det var et feilgrep å dra inn navnet hans... Og tenk å utrope seg selv til keiser!

KM: Din venn Ries forteller at du ble rasende. Du rev av tittelbladet og trampet det i stykker.

LvB: Tenk at han skulle være en vanlig dødelig, han også. Alt for menneskelig!

KM: Napoleon? Alt for menneskelig??

LvB: Gode hensikter? Vel – det er mulig. Men forfengelig. Og hovmodig! Full av komplekser.

KM: Han var jo veldig lav.

LvB: I gamle, franske tommer, ja. Men i virkeligheten hadde han faktisk normal høyde. Ifølge ambassadør Bernadotte var han mye høyere enn meg, ihvertfall ti centimeter... Visste du forresten at Napoleon var muhammedaner? I perioder? Nåvel. Det er kanskje ikke det vi skal snakke om.

Beethovens egen kopi av Eroica, med utradert dedikasjon.
Det første manuskriptet med den bortrevne tittelsiden er forsvunnet.

 

Mindre enn Napoleon – i cm
KM: Var du så lav?

LvB: Ganske lav, ja. 1,58.

KM: Høyere enn Grieg.

LvB: Men ikke forfengelig.

 KM: Nei, jeg har hørt om det.

LvB: Og ikke hovmodig.

KM: Nei slettes ikke.

LvB: Hvor hadde vi vært hvis Napoleon var 1,58? Jeg tør ikke tenke på det. Keiser! Pføy!! Jo, kan hende han hadde gode hensikter, men det er lite tess hvis du ikke vet hva det fører til. Uvitenhet er menneskets forbannelse. God vilje er like farlig som ondskap, så lenge du ikke ser hva du steller i stand. Skjønt egentlig ondskap finnes ikke, når alt kommer til alt.

KM: Nei?

LvB: Nei. Ondskap er uvitenhet. «En morders sjel er blind,» har jeg lest et sted.

KM: Camus.

LvB: Det er godt sagt. Enda bedre: En morders sjel er døv.

KM: Hehe.

LvB: En døv morders sjel. Den døves selvmordersjel.

[Her sier vi takk for oss i denne omgang, og ønsker ham god jul. Hva gjør han under høytiden? Tror han på Gud? Vi får spørre når vi møtes igjen på nyåret.]

Rouget de Lisle: Hymne dithyrambique, i anledning Robespierres fall 27. juli 1794

 

 


Kalender

CD-anmeldelser

Vårt konserthus


  • Beethoven: Duo for viola & cello in E flat major, WoO 32

     P.O. Lindberg - Leonardo Sesenna - Kristiansand Symfoniorkester

  • Tchaikovsky - Serenade for Strings in C major, Op. 48 - Kolbjørn Holthe

    Kristiansand Symfoniorkester

  • Symphony No. 4 / Johannes Brahms / Klaus Mäkelä / Oslo Philharmonic

  • Mozart: Piano Concerto No. 24 in C minor, K.491 - Leif Ove Andsnes - Eivind Gullberg Jensen

    Kristiansand Symfoniorkester

  • Mozart: Symphony No.40 in G minor, K. 550 - Eivind Gullberg Jensen

    Kristiansand Symfoniorkester

  • Edward Elgar - Serenade for Strings in E minor, Op. 20 - Kolbjørn Holthe

    Kristiansand Symfoniorkester

  • Wagner - valkyrierittet fra operaens tredje akt

    Trondheim Symfoniorkester & Opera
    Wagner og utdrag fra Valkyrien: Valkyrierittet fra operaens tredje akt Siegfrids sørgemarsj fra Ragnarokk Utdrag fra Valkyriens 1ste akt.

  • Magiske Minner

    Tine Thing Helseth og Kåre Nordstoga spilte inn albumet «Magical Memories» i Oslo domkirke, under Norges lockdown i slutten av august og begynnelsen av september 2020. De jobbet fra sent på kvelden til de tidlige morgentimene for å få den perfekte lyden, uforstyrret av støy fra omverdenen. 

    Lanseres 28 Mai, 2021

    See More
  • La Clemenza di Tito

    Rå maktkamp, begjær, sjalusi og Mozarts nydelige musikk. La clemenza di Tito leverer all den skjønnhet og heftige følelser vi forventer fra mesternes mester.

  • Vinterstemning frå Valdres

  • Piotr Anderszewski

    J.S. Bach: Well-Tempered Clavier, Book 2: Prelude No. 12 in F Minor

  • Rachmaninoffs Pianokonsert nr. 2

    Oslo-Filharmonien med solist Håvard Gimse og dirigent Vasily Petrenko spiller Rachmaninoffs Pianokonsert nr. 2.

  • Tsjajkovskijs Symfoni nr. 4

    Oslo Filharmoniske Orkester

  • Johann Sebastian Bach: Christmas Oratorio

  • Oslo Filharmoniske Orkester

    Symphony No. 1 / Gustav Mahler / Klaus Mäkelä

    See More
  • Lawoclassics

    Prokofiev Symphony No. 5 & Myaskovsky Symphony No. 21 with Vasily Petrenko and Oslo Philharmonic

    See More
  • Se dagens luke (8) i Warner Classics julekalender.

    Eric Lu spiller Schubert: Piano Sonata in A major

    See More
  • Mariam Batsashvili - Piano ( hel konsert)

    Mariam Batsashvili fremfører en recital av Franck, Schumann, Liszt og mer på Wigmore Hall (okt 2020). Nyt denne live konserten til den unge georgiske pianisten Mariam Batsashvili i Wigmore Hall i London, hvor hun fremførte solo pianostykker av Franck, Ravel, Thalberg, Schumann og Liszt..

  • BEETHOVEN Symphony No 5 - Eschenbach

     Göteborgs Symfoniker

  • Det Norske Kammerorkesterets Julekalender

     Se første luke hos Det Norske Kammerorkester.Lukene kan åpnes hver dag kl. 11 fra 1. desember til julaften.

    See More
  • Warner Classics - Julekalender

    Første video fra Warner Classic`s julekalender er publisert. 🎄

    See More
  • Valdres Sommersymfoni

    Festival highlights 2019

    See More
  • Norges musikkhøgskole (NMH)

    Norges musikkhøgskole (NMH) er en ledende kunstfaglig og vitenskapelig høgskole med over 750 studieplasser. Vi har Norges største fagmiljø i musikk og utdanner profesjonelle utøvere, kirkemusikere, dirigenter, komponister, musikkteknologer, musikkpedagoger og musikkterapeuter.

    See More

Artikler