Bursdagsintervju med Beethoven, del 1: Barndom i Bonn
Klassiskmusikk.com har som eneste medieplattform i verden fått et eksklusivt intervju med Ludwig van Beethoven. Det er den norske komponisten, dirigenten og pianisten Christian Eggen som står for den bragden. Her kommer del 1.
KlassiskMusikk: Vi tok med litt kake.
Ludwig van Beethoven: Kake? Skal vi spise kake?
KM: Naturligvis, bursdagskake. Gratulerer med dagen! Du er 250 år!
LvB: Neinei, dette er en misforståelse. Jeg er født i 1772. Dere forveksler meg med den første Ludwig. Jeg er Ludwig den annen. Den første het Ludwig Maria, det var han som ble født i 1770. Han døde som spebarn.
KM: Vel, jeg er redd du tar feil, og det verste er at denne villfarelsen har du levd med hele livet. Vi får skylde på din far. Da du hadde din første store opptreden, i Köln 26. mars 1778, presenterte han deg som sin «lille sønn på seks år».
LvB: Nettopp!
KM: Vi tror det kan ha vært en bløff, for å gjøre deg til et enda større vidunder. En ny Mozart. Eller han kan ha rotet, rett og slett. Uansett, forskerne er sikre på årstallet: Det var 1770. Selve fødselsdatoen derimot, der må vi gjette. Vi har bare en dåpsattest datert 17. desember. Da regner vi med at du ble født dagen før, slik praksis var den gangen.
LvB: En ny Mozart... Bedre med en Beethoven, vel? [latter]
Anstrengende barndom
KM: Beethoven er et flamsk navn?
LvB: Nei, ikke fransk. Familien kommer fra Flandern. Min farfar kom til Bonn i 1733, og fikk en stilling ved hoffet, som sanger, senere kapellmester. Min far var også musiker ved hoffet.
KM: Hvordan er det forresten med hørselen nå?
LvB: Hørselen er upåklagelig! Hvorfor spør du?
KM: Din døvhet er jo et av de store temaene i musikkhistorien. Det kommer vi sikkert tilbake til. Men si litt mer om faren din. Dere skal ha hatt et temmelig anstrengt forhold, han drev deg hardt?
LvB: Jeg unnskylder ham. Å få det i fanget på den måten... han var vel ikke helt forberedt.
KM: Hva mener du?
LvB: Plutselig satt han der med ansvar for en eventyrlig begavelse. Han skjønte jeg kunne bli noe stort, og gikk i gang. Med megen iver.
KM: Det var han som underviste deg?
LvB: Ja, han lærte meg å spille piano, så fort jeg rakk opp til tangentene. Vi får kalle ham utålmodig.
KM: Utålmodig!? - Han kom full hjem og dro deg opp midt på natten?
LvB: Min far ville meg godt.
KM: Han slo deg?
LvB: - men han kunne ha behersket seg, det må sies.
KM: Han spilte ikke piano selv?
LvB: Dårlig nok. Han var sanger, tenor. Da jeg var ni kunne han ikke lære meg mer. Så begynte jeg hos Neefe, som var hoffets organist.
KM: Og det var et lykketreff. Noen år senere sendte du Neefe et brev, der du takket og skrev: «Hvis jeg noensinne blir en stor mann må du dele suksessen med meg.»
LvB: Alt han lærte meg... han kunne musikk. Hvem hadde hørt om Bach den gang? Neefe! Han hadde til og med en håndskrevet kopi av hele Wohltemperierte Klavier. Jeg kunne spille alt sammen. Lenge før det ble utgitt!
KM: Men tenk å være Neefe. Han er helt riktig plassert i historien, han får møte den unge Beethoven, ikke bare det, han forstår hvem du er! Da du var tolv skrev han om deg i Cramers Magazin der Musik. Der står det: «Dette ungdommelige geni fortjener hjelp til å reise. Han blir ganske sikkert en ny Mozart hvis han fortsetter på samme måte.»
LvB: Du leser ikke grundig nok. Han skriver at jeg er elleve.
KM: Jo, men det er altså feil. Vi er ferdig med det.
LvB: ...
KM: Og så reiste du til Wien?
LvB: Om jeg reiste til Wien? Ikke før jeg var femten.
KM: Seksten.
Besøkte Mozart
LvB: Da jeg var femten ga Max Franz meg fri fra hoffet og spanderte en tur til Wien, Europas musikalske midtpunkt.
KM: Max Franz -
LvB: Maximilian Franz, bror av den østerrikske keiser, kurfyrste av Köln. Jeg fikk med et introduksjonsbrev til Mozart. Han bodde fortsatt i den formidable luksusleiligheten bak Stefansdomen, dette var like før de måtte flytte. Det var trange tider. Jeg improviserte for ham... Han virket helt uinteressert. Kanskje han trodde jeg hadde forberedt alt sammen. Han var åndsfraværende og vimet rundt, kunne ikke sitte stille. Det var irriterende. Jeg måtte pønske ut et eller annet for å fange hans oppmerksomhet, så jeg spurte om han kunne gi meg et nytt motiv å fantasere over. Han klasket til klaviaturet, et eller annet fra Figaro, og jeg lagde en ny improvisasjon. Da roet han seg! Han ga meg til og med ros.
KM: Han skal ha sagt til de andre som var der at de måtte merke seg ditt navn?
LvB: Ja, det sies... Jeg har tenkt en del på denne vimsingen. Kanskje han var sånn. Kanskje det var hans mentale lynne. Han hadde tusen baller i luften, vet du. Til enhver tid. Og nettopp det kan du finne igjen i musikken. Se for eksempel på temaene: de har gjerne ulike bestanddeler som trekker i hver sin retning. Med brå kast. Det er en slags signatur.
KM: Det ble ingen studier hos ham.
LvB: Nei, jeg måtte hjem igjen. Mor var syk. Hun hadde tæring.
KM: Og nå følger noen tunge år i Bonn. Din mor dør, din lillesøster dør, din far synker dypt inn i alkoholisme...
LvB: Jeg trodde vi skulle snakke om musikk? Om kunst?
KM: Absolutt, det skal vi, men aller først kanskje et kort livsresymé, om mulig? Det er fint for leseren...
LvB: Hvis jeg får et glass Tokay til kaken.
KM: Det skal bli.
«Du skal motta Mozarts ånd fra Haydns hender»
KM: Altså: du blir familieoverhode før du fyller tyve.
LvB: Ja. I tillegg til far hadde jeg to yngre brødre å ta vare på. Jeg fikk ordnet det så halvparten av lønnen hans ble utbetalt til meg. Far kunne vi ikke redde. Til slutt mistet han jobben også. Men vi greide oss på et vis.
KM: Fikk du komponert noe?
LvB: Jeg spilte bratsj i teatret! Mozart-operaer, blant annet. Bortførelsen, Figaro, Don Giovanni. De var populære. Köln og Bonn hadde i det hele tatt et ganske interessant kulturliv, og mer liberalt enn i Wien, faktisk. Kurfyrsten var barn av opplysningstiden. Det fantes for eksempel et litterært selskap, ganske frisinnet. «Bonn Lesegesellschaft». De bestilte en kantate av meg i anledning keiserens død i 1790, Trauer Kantate. Det var mitt første store oppdrag. Jeg antar det var grev Waldstein som ordnet det.
KM: Den flotte klaversonaten i C-dur er tilegnet ham.
LvB: Javisst. Dessuten tilegnet jeg ham en klaversonate. Det er han jeg kan takke for at jeg etterhvert kom meg tilbake til Wien. Haydn hadde også en finger med i spillet. Han var innom Bonn i 1792, på vei hjem fra England. Jeg viste ham Trauer Kantate. Haydn sa til Max Franz at jeg hadde talent og burde få fri til å studere med ham i Wien. Mozart var jo nettopp død. Waldstein la penger på bordet. «Du skal motta Mozarts ånd fra Haydns hender,» sa han.
KM: Og så reiste du.
LvB: Ja.
KM: Og kom aldri tilbake.
LvB: Jeg kom aldri tilbake til Bonn.
KM: Ikke en gang til din fars begravelse.
LvB: Det verste ved hans død var at kurfyrstens skatteinntekter på brennevinssalg sank dramatisk.
KM: Unnskyld, sånt kan du ikke si.
LvB: Det er ikke mine ord. Max Franz sa det selv.
Læretid i Wien
KM: Du var privilegert som fikk studere med selveste Haydn!
LvB: Absolutt, han hadde kontakter. Han hadde innpass hos hele adelen – Esterhazy, van Swieten, Lobkowitz, Lichnowsky.
KM: Men du må vel ha lært mye også?
LvB: Ikke stort, for å være ærlig. Han brydde seg liksom ikke. Jeg ble behandlet som en førsteklassing. «Stormogulen» kalte han meg. Jeg aner ikke hvorfor.
KM: Din måte å være på, kanskje?
LvB: Hva sa du?
KM: Vil du ha et glass til?
LvB: Ja takk. [...] Jeg gikk til andre lærere. Schenk, Albrechtsberger. Nei. De var bare interessert i... benrangler.
KM: Benrangler?
LvB: Ja, altså kontrapunkt, fuger. Det passet meg ikke. Salieri lærte meg å skrive for sangere. På moteriktig italiensk, naturligvis. Kjedelig i lengden det og.
KM: Så det var Haydn som introduserte deg for aristokratiet?
LvB: Jeg hadde også introduksjonsbrev fra grev Waldstein. Og Max Franz. Det var brever med stor tyngde. Max Franz var jo som sagt keiserens bror.
KM: Og adelen tok deg vel imot?
LvB: Det gikk over all forventning.
KM: De likte musikken din?
LvB: Det var først og fremst som pianist jeg gjorde lykke. Jeg visste jeg var god, men at jeg skulle være bedre enn de beste i Wien, det var uventet! Alle ville høre meg. Dørene sto åpne til alle palasser. ...Ingen kunne improvisere som meg. Det må jeg si.
KM: Din berømte elev Czerny skriver at tilhørerne gjerne gråt høylytt, ikke bare på grunn av dine vakre og originale idéer, men også fordi selve spillet ditt var magisk.
LvB: Men det kostet meg mye.
KM: Kunstens vei er tornefull.
LvB: Vet du prisen på en parykk? Og alle klærne! Den fine vesten jeg fikk i avskjedsgave fra min venninne Eleonore i Bonn, den var håpløst umoderne i Wien. ...Og dansetimer.
KM: Tok du dansetimer!?
LvB: Skulle jeg bli stående i kroken? Dessuten: Har du noen gang hilst på en fyrste? Kan du forestille deg følelsen? Du går over gulvet, men kroppen henger igjen. Jeg kunne jo ikke ha det sånn.
KM: Hvor fikk du penger fra?
LvB: Max Franz sendte meg et månedlig beløp. Riktignok mye mindre enn jeg var lovet. Jeg underviste. Etterhvert begynte jeg også å gi ut ting jeg skrev. Det ga en liten inntekt.
KM: Ditt opus 1 er tilegnet prins Lichnowsky. Tre pianotrioer.
LvB: Den gode Lichnowsky! Det skulle bare mangle. Han ble redningen. Men det kan vi snakke mer om senere, hva? Nå må vi smake på hvitvinen.
[Dette kan ta litt tid. Vi kommer tilbake om et par dager.]
