Den beste leirskolen en musiker kan få
Den beste leirskolen en musiker kan få
Rosendal Kammermusikkfestival er historie. Ti ganger har kunstnerisk leder Leif Ove Andsnes invitert musikere og musikkelskere til Hardanger. Og denne siste samlingen konsentrerte seg om Hardanger, der både Edvard Grieg og Geir Tveitt oppholdt seg mye.
For en førstereisjournalist på Musikkfesten, ble det en opplevelse som kommer til å sitte i kroppen lenge. Gjennom fem samfulle dager fylte 40 norske og utenlandske musikere og forelesere konsertlokalene fra tidlig formiddag til sen kveld.
Det er i seg selv ingen garanti for kvalitet, men den musikkhistoriske reisen vi fikk være med på gjennom Hardanger, med avstikkere ut i Europa, var så velregissert og ga innblikk i både musikk og historie.
Faste og nye ensembler
Noen av musikerne spilte i sine faste ensembler, og som alltid på festivaler oppstår nye konstellasjoner. De finner hverandre og blir satt sammen til nye grupper. Derfor lyder det musikk fra mange åpne vinduer i baroniet – også når det ikke er konsert.
Sjefen sjøl, Andsnes, spilte «hele tiden», både solo og i samspill med sangere og instrumentalister. Aller sterkest inntrykk gjorde nok hans framføring av Geirr Tveitts Pianosonate nr. 29. I forkant samtalte han med Tveitts datter Gyrid – et spennende møte.
Tidligere samme dag hadde Andsnes og Erling Dahl jr. en svært interessant samtale om blant annet Grieg og hans forhold til Hardanger. Det satte også mye av musikken i perspektiv, og Dahl er en strålende formidler; han kan virkelig sin Grieg – og mye annet.
Skulle jeg trekke fram én av konsertopplevelsene, må det bli Opus13 og deres formidling av Mendelssohns Strykekvartett nr. 2 i a-moll, op. 13. Ikke minst fordi de midt i det virtuose greide å gi musikken ro til å «snakke», selv i pausene og i stillheten som oppsto etter siste tone.
Da applausen startet, måtte nok mang en øyekrok tørkes. Det var så vakkert og virkningsfullt. Men om publikum hele tiden viste sin begeistring, hva syntes så musikerne?
– Du kan unnslippe det vanlige livet
– Julia Hagen, cellist fra Østerrike, hvorfor kommer du til Rosendal for å spille?
– Det er mange grunner. Når du kommer med ferja, er det så fredfullt. Du kan unnslippe det vanlige livet. Naturen er fin, kvaliteten på musikken er fin. Dessuten er folk så hyggelige. Jeg var her for to år siden også, så det er fint å være tilbake.
Hun skryter særlig av konserten i baroniet, i den lille røde salen.
– Vi spilte Grieg. Det var som å være på en intimkonsert som var vanlig før.
– Dessuten, legger hun til:
– Her øver vi sammen, spiser sammen, bor sammen, deler bad. Det er spennende. Mange festivaler er private og anonyme.
Cellisten, som er datter av den kjente cellisten i Hagen-kvartetten, Clemens Hagen, elsker å musisere med andre.
– Min første erfaring med konserter var kvartettkonserter. Jeg liker det veldig godt.
Førstereistenor
Eirik Grøtvedt, norsk tenor, er på sin første festival i Rosendal.
– Dette er den beste leirskolen en musiker kan få, beskriver han.
Etter å ha hørt medmusikanter, Opus13, spille Mendelssohn-kvartetten er han nesten slått ut.
– Man skjønner hvilke store komponister vi får høre.
Han snakker også om det å bo sammen, spise sammen – og masse prøver og konserter.
– Klart det er strevsomt, det er mange noter som skal læres. Mye nytt. Leif Over har valgt det meste. Geir Tveitt er for eksempel et nytt bekjentskap for meg, sier han.
– Betyr det noe for karrieren videre å være her?
– Det blir jo en eksponering. Jeg får jobbe med fantastiske musiker, og blir en bedre musiker selv. Dessuten vet jeg jo ikke hvem som hører konsertene. Repertoaret mitt her er det jeg hadde før jeg begynte å synge opera. Jeg vil gjerne holde på det også.
– Flott, gjennomtenkt festival
Sonoko Miriam Welde, førstefiolinist i Opus13, er her for tredje gang.
– Det er en flott, gjennomtenkt festival med medmusikere i toppsjiktet – i fine omgivelser.
– Hva tenker du om at mange skryter veldig av deres fremførelse av Mendelssohns strykekvartett?
– Det er sikkert bra, men vi går videre. Vi er faktisk oppkalt etter den, opus 13. Den er et ungdomsverk fra komponisten med inspirasjon fra Beethoven. Vi var 17,18 år da vi begynte samspillet.
Kvartetten spilte også Bumerang, et av festivalkomponist Knut Vaages verk. Applausen var øredøvende.
– Kommer dere til å spille stykket flere steder?
– Ja. Det er stilig, og kan nok passe inn flere steder. Siden kvartetten er norsk/svensk, ser vi etter nye komposisjoner fra våre hjemland. Vi vil gjerne være ambassadører for det nordiske.
Opus13 har denne våren vunnet flere internasjonale konkurranser.
– Men nå er det slutt. Vi har vunnet mange konserter, det er målet. Så kanskje vi kan fortsette som kvartett. Det er den store drømmen!
Lite søvn
Også festivalsjefen tar seg tid til enkeltintervjuer med pressen, til tross for svært tett program.
– Hva har gledet deg mest under festivalen, Leif Ove Andsnes?
– Det er så fint å se at det fungerer. Temaet. Musikere som leverer. Publikum som responderer. De enkelte programmene har fått sin identitet. Det er jeg glad for.
– Du får med deg det meste?
– Ja, jeg får med meg og får hørt mye. Får et utfyllende bilde.
– Hvordan orker du å spille så mye selv som du gjør?
– Det er jo forbundet med det jeg ellers holder på med. Ting går gjerne litt sammen. Jeg har tette dager. Det er jeg vant med. Men det blir lite søvn, innrømmer han.
På festivalen er det både kjente og mindre kjente musikere
– Hvordan finner du dem? Kjenner du alle?
– Mange av dem kjenner jeg og kjenner til. Så er det noen jeg er nysgjerrig på. Jeg vil ikke at dette skal være et vennetreff. Jeg har hele tiden villet invitere nye folk. Jeg følger intuisjonen og hører på innspillinger. Når det gjelder for eksempel Knut Vaage, spurte jeg ham. Og han åpnet opp for Tilstander. Han foreslo også Ensemble C4 . Så ville jeg ha andre prosjekter med dem. En av sangerne, Eirik Grøtvedt hadde jeg aldri truffet. Så jeg var spent på å jobbe med han.
Han kjente ikke de andre pianistene fra før heller.
– James Baillieu valgte jeg for eksempel fordi han har jobbet mye med sangere, blant annet som Lise Davidsens faste akkompagnatør.
Opus13, strykekvartetten med to norske og to svenske musikere, blir også kommentert:
– Det er kjekt å se hva som skjer med dem. De vinner stadig priser, og her, på torsdagens konsert i Riddersalen, leverte de en rystende Mendelssohn nr. 2 i a-moll, mener han.
Utenlandske pressefolk
Mange utenlandske pressefolk har tatt veien til festivalen, i år som tidligere.
– Hva betyr det?
– Det er viktig at noen skriver om oss. Det betyr at mange utledninger har hørt om oss. Mediavirkeligheten er en annen nå enn da jeg begynte i Risør for 27 år siden. Da var det intervjuer med norske medier hele tiden. Slik er det ikke nå, så det er fint å ha de utenlandske journalistene her.
Under den første konserten, fikk Andsnes blomster og takk både fra ordfører og fylkesordfører. De gjorde det da, så det ikke skulle bli så trist siste dagen.
Men hva tenker festivalsjefen om at det ti år lange eventyret som festivalen har vært i Rosendal nå er slutt?
– Jeg har ikke tenkt så mye på det akkurat nå. Jeg har jo tenkt på det lenge. Det har gitt så mye. Men nå trenger jeg noen år uten, etter til sammen 27 år med festivaler. Det skal blir deilig å ha en sommer uten. Allikevel er det ikke slutt mellom meg og baroniet. Det blir fine konserter videre også, men ikke festival, avslutter Andsnes før han løper videre til litt mat og samvær med familien.
