Den gamle mannen og Oslo-filharmonien
Publikum og musikere i Oslo Konserthus var med på en begivenhet på torsdagens konsert. Herbert Blomstedt, snart 96 år, ledet Oslo-filharmonien i fantastiske fremføringer.
- Jeg følte meg privilegert og hadde en andektig følelse, sier konsertmester Elise Båtnes.
Hun hadde også gleden av å geleide Blomstedt til og fra dirigentpulten. De to, arm i arm, rørte et fulltallig publikum denne vakre vårkvelden.
Positiv energi
Båtnes har spilt med Blomstedt mange ganger. Også med andre orkestre enn Oslo-Filharmonien.
- Hvordan var det denne gangen?
- Han går dårlig, og måtte dirigere sittende, men som musiker og inspirator var han akkurat som før. Det lyser ut av øynene hans, og han er fylt av positiv energi. Han er veldig inspirerende.
Hukommelse
Fiolinisten er imponert over dirigentens hukommelse.
- Blomstedt husker absolutt alle detaljer. På prøvene kan han det meste uten å bruke partitur.
Det gjelder også musikerne.
- Han kjenner oss gjennom mange år. Men han husker også at jeg spilte med ham i et orkester i Köln. Vi føler oss sett og respektert av ham. Det er generelt helt utrolig.
På prøvene sluttet han av litt tidlig tirsdag og onsdag.
- Men jeg følte ikke at han var tom for energi.
- Konserten, da?
– Det var spesielt. Blikket hans når han sitter der og dirigerer. Hans glede over musikken og hver minste detalj, og hvordan han formidler det. Veldig fascinerende. Og en fantastisk timing. Alle håndbevegelser er akkurat der du trenger, sier den erfarne konsertmesteren.
Presise håndbevegelser
Skribenten hadde plass bak orkesteret. Der hadde jeg full oversikt over akkurat dette: Den gamle mannen som nå var dårlig til bens og måtte sitte. De bitte små, presise håndbevegelsene, som om de utførte små dansetrinn, helt presist fra side til side, fremover, til den orkestergruppen han ville trekke noe ekstra ut av akkurat der i partituret. Da de spilte Schuberts symfoni nr.6 dirigerte han uten partitur; alt på plass i hans hode. Like til stede i svenske Franz Berwalds Symfoni nr.2. Men der benyttet han partitur.
Applaus
Applausen i etterkant lar seg nesten ikke beskrive. Den var overveldende. Og om han fikk enorm respons fra publikum, var han like opptatt av å hedre orkestersolister og hele orkesteret. De på sin side takket sin maestro med fanfare, og jubelen ville ingen ende ta mens han forlot podiet med konsertmester Båtnes.
Men de snudde og kom inn igjen for å motta mer applaus.
- Var det en spontan fanfare, Elise Båtnes.
- Flere av oss hadde foreslått det. Det må forberedes litt. Det var vår måte å vise ham ære på. Det var jo helt på sin plass. Han har betydd så mye for orkesteret de siste 61 årene siden har var sjefdirigent her fra 1962 – 1968, sier Båtnes.
- Tror du det var siste gang?
- Det er en forferdelig tanke. Han står ikke på programmet vårt for å dirigere neste sesong, men man skal aldri si aldri. Han er virkelig et eksempel på at et innholdsrikt liv kan vare lenge, avslutter Båtnes før en ny arbeidsdag med orkesteret starter.
