– Den klassiske musikken lever ikke i en boble

70 år etter de første Festspillene i Bergen har festivalen vokst til å bli Nordens største i sin sjanger. – En viktig del av vår funksjon er å gi økt oppmerksomhet til den klassiske musikken og den klassiske musikkens forgreninger, sier festspilldirektør Lars Petter Hagen.

---

Skrevet av Magne Finn Hafskor.

---

Der andre byer regner tre ganger for å etablere en tradisjon, holder det med to i Bergen. Slik sett har Festspillene i Bergen vært et fast innslag i byen hvert eneste år siden 1953, og mange av festivalens tradisjoner står fortsatt høyt i hevd ­– fra felles avsynging av «Bergensiana» på åpningskonserten og avslutning med fremførelse av Edvard Griegs «Klaverkonsert i A-moll» til egen festspillmusiker og festspillkomponist.

Sistnevnte tradisjon varte frem til 2007, og var forbeholdt nålevende norske komponister (med unntak for Arnold Schönberg i 1984). Forrige festspilldirektør, Anders Beyer, gjeninnførte tradisjonen i 2017, og presenterte oss for (i kronologisk rekkefølge) Kaija Saariaho, Sofia Gubaidulina, Unsuk Chin, Jörg Widmann og Missy Mazzoli.

En «glemt» komponist
Årets festspillkomponist skiller seg fra den lange rekken av store navn ved at hun ikke lenger er blant oss. Anne-Marie Ørbeck (1911-1996) er en norsk komponist som stort sett er glemt i dag – med få innspillinger tilgjengelig. Hun fikk en liten renessanse da Royal Philharmonic Orchestra (dirigert av Per Dreier) gjorde en innspilling av hennes eneste symfoni (Aurora Records, 1990) koblet med 13 av hennes sanger fremført av Marianne Hirsti og Geir Henning Braaten.

For festspilldirektør Lars Petter Hagen var Ørbecks musikk ukjent like frem til han hørte Bergen Filharmoniske Orkesters fremføring av hennes «Symfoni i D-dur» på torsdagskonserten 8. april 2021 (dirigert av Eivind Gullberg Jensen) – 50 år etter forrige fremførelse i Bergen. 

 - På den tiden jobbet jeg med Oslo-filharmoniens hundreårsjubileum. Vi satte den opp i Oslo høsten 2021 [dirigert av Ingar Bergby], og de spilte den også inn. Jeg ble veldig fascinert av musikken hennes. Den er svært personlig og original, og ligner ikke på så mye annet.

Ørbecks eneste symfoni ble i tillegg satt opp av Kristiansand Symfoniorkester 25. mai 2022 – også da under Ingar Bergbys taktstokk. «Stykket gav mye naturassosiasjoner og fremsto som både majestetisk, lengtende og livlig underveis» skrev Fædrelandsvennen i anmeldelsen dagen etter.

Kanskje symfonien hennes endelig kan få en fast plass på repertoaret, snart 80 år etter at den ble skrevet? Det skulle ikke stå på musikken – det er en feiende flott og svært dynamisk symfoni, med sangbare temaer, en helt nydelig midtsats og en triumferende avslutning.

 

Lunkne kritikere
På 30-tallet markerte Anne-Marie Ørbeck seg som en av Norges fremste pianister, blant annet med et virtuost klaverarrangement av Richard Strauss’ valser fra «Rosenkavaleren» og stilsikre kadenser til Mozarts og Haydns klaverkonserter. Sammen med ektemannen Helge Smitt bosatte hun seg i Bergen i 1940. Krigen og etter hvert omsorg for en sønn gjorde at konsertvirksomheten avtok, med mer tid for komponering.  

«Symfoni i D-dur» ble skrevet i Bergen i krigsårene. I et intervju med Bergens Tidende (publisert 26. januar 1971) forteller hun: «Tiden var dyster, men verket eier et lyst preg, og munner ut i en ukuelig optimistisk stemning. Jeg tror det kan bunne i den selvhevdelsestrang som preget oss i de årene, følelsen av at vi sto på post hver og en – selv om vi ikke akkurat var utstyrt med børse.»

Symfonien var ferdig i 1944, men ble urfremført først ti år sener – og da til begeistret og langvarig bifall. Kritikerne var mer lunkne, ifølge Store Norske Leksikon: «Som symfoni skrevet av en kvinne ble det oppfattet som en nasjonal og musikkhistorisk begivenhet. Vurderingene av dens musikalske kvaliteter sprikte derimot, slikt som også var tilfelle med hennes første orkesterverk, Concertinoen, 15 år tidligere».

- Hun høstet ofte lett nedlatende anmeldelser?
- Ja, og dette gjelder dessverre mange kvinnelige komponister på den tiden. Det var liksom forventet at de skulle skrive små romanser og klaverstykker, og det gjorde hun jo også. Ørbeck hadde en ganske bred produksjon.

Festspillene har jobbet tett sammen Senter for Griegforskning og professor Arnulf Christian Mattes for å finne frem til Ørbeck-verker de vil presentere under årets festival. Symfonien står sentralt, og vil inngå som del av avslutningskonserten. I tillegg blir det en egen konsert i Håkonshallen med utelukkende Ørbeck-verker. 

- Det finnes innspillinger av noen av verkene vi vil presentere, men ikke mye. Andre verk er vi litt usikker på om er spilt inn eller fremført i det hele tatt. 

- Kanskje det kommer et vell av innspillinger nå, etter Festspillene? For det dere gjør her, er jo nybrottsarbeid.
- Det hadde vært gøy! Jeg synes det er viktig at Festspillene gjør dette – det å sette ting på plakaten, peke på ulike kunstneriske praksiser, og løfte de frem i offentligheten. Det er mange kunstneriske stemmer fra vår nære fortid som er glemt eller som står i fare for å bli glemt. La oss høre dem, så kan folk diskutere i ettertid om de liker det eller ikke.

Festspillenes identitet
- Nå er det ellers en veldig publikumsvennlig festival du har i år, med både Sondre Lerche, Nils Bech, Mall Girl, den islandske Eurovision-stjernen Daði Freyr og sjangerkryssende Arooj Aftab på programmet. Du frykter ikke at dere skal bli oppfattet som populistiske?

- Altså, jeg stiller meg litt uforstående til den innvendingen. Jeg mener det er feil å kalle det populistisk. Det er veldig viktig å skille mellom populisme og folkekultur og populærkultur, ikke sant? Hvis man ikke klarer å skille mellom populærkultur og populisme, så har man et problem, for det er fryktelig mye populærkultur som ikke er populistisk, sier han.

- Dette er heller ikke noe nytt. Festspillene har helt siden begynnelsen vært en blanding av klassisk musikk og det som på den tiden ble kalt «folklore». Det ligger fortsatt i vår formålsparagraf at man skal gjøre det, og jeg synes at denne koblingen er en viktig del av Festspillenes identitet. Folkekultur i dag er jo ikke bare bunader, hardangersøm og folkedans, men inneholder et stort spekter av kulturuttrykk, slår han fast.

- En viktig del av vår funksjon er å gi økt oppmerksomhet til den klassiske musikken og den klassiske musikkens forgreninger. Den klassiske musikken lever ikke i en boble, så vi har alt fra «Tosca» med et internasjonalt stjernelag, bestillingsverk med lydkunstner og komponist Camille Norment og nytolkninger av klassisk musikk med Anthony Romaniuk til konserter med den sørkoreanske superstjernen Bomsori Kim, Isabelle Faust & Akademie für Alte Musik Berlin og Fabio Biondi med barokkensemblet Europa Galante.

- Jeg er opptatt av å peke på mangfoldet i den klassiske musikktradisjonen og vise forbindelser inn i vår egen tid. Det kan være med komponister som skriver for orkesteret i dag, men det kan også være folk som jobber med relaterte uttrykk, slik som Sondre Lerche.

Internasjonal diskurs
Sistnevntes forestilling foregår et sted mellom popmusikk, konseptkunst og klassisk musikk – i og med at han samarbeider med Mary Lattimore (harpist, blant annet kjent for samarbeider med Thurston Moore, Kurt Vile og Steve Gunn) og Tim Fain (amerikansk fiolinist/komponist, har blant annet samarbeidet med Philip Glass).

- Sondre Lerche jobber med det siste albumet [Avatars of Love, 2022] som et konseptuelt utgangspunkt, og så bygger han dette ut i ulike tapninger, forklarer Hagen.

- Han har en tenkning som er ganske interessant i en sånn sammenheng – og når han da er interessert i å utfordre seg selv til å gjøre noe i performancekunst/klassisk retning, så får du jo nettopp det lokale unike prosjektet koblet mot den internasjonale diskursen som jeg tenker er kjernen av det Festspillene skal holde på med. 

- Det kan du vel også si om årets festspillkunstner, som i tillegg til at hun står for festspillutstillingen ved Bergen Kunsthall også holder egen konsert?
- Camille Norment er både komponist, utøver og billedkunstner, og så vidt meg bekjent har det ikke skjedd tidligere at festspillkunstneren også har hatt en konsert på Festspillene, sier han.

- Hun er jo opprinnelig amerikansk, og var Norges representant under Veneziabiennalen – der hun gjorde et konsertprogram jeg var med å sette sammen som Ultimasjef. Uttrykket hennes er ganske magisk, stillferdig og langstrakt – kanskje beslektet med La Monte Young og Alvin Lucier og den type tradisjon.

Norments kunstnerskap favner blant annet lydopptak, skulptur, installasjon, tegning og performance, og på festspillkonserten i Håkonshallen vil hun urfremføre et nytt verk sammen med et ensemble satt sammen for anledningen. 

En nasjonal forsoningsdugnad
En annen urfremføring – og da i sterkt utvidet betydning – blir opplesningen av hele rapporten fra den regjeringsoppnevnte Sannhets- og forsoningskommisjonens, som legges frem 1. juni. Kommisjonen ble opprettet av Stortinget 14. juni 2018 for å granske fornorskingspolitikk og urett overfor samer og kvener/norskfinner. Senere inkluderte kommisjonen også skogfinner i sitt mandat.

Kvääniteatteri har sammen med Nationaltheatret og Festspillene i Bergen tatt initiativ til en nasjonal forsoningsdugnad gjennom en scenisk lesning av kommisjonens rapport – fra perm til perm – fra Nationaltheatrets hovedscene. Lesningen vil foregå gjennom natten i over et døgn og sendes direkte på NRK. Arrangementet strømmes også på Bergen Offentlige Bibliotek, som vil holde åpent gjennom natten.

De som står på scenen og bidrar i lesedugnaden kommer fra hele landet, og vil inkludere kunstnere, politikere, samfunnsaktører, representanter fra institusjoner og personer i alle aldre. Lesningsdugnaden skal bidra til å løfte nasjonens urfolk og minoriteter opp på scenen; fortelle historiene, spre kunnskap og ta flere skritt mot anerkjennelse – og kanskje etter hvert også forsoning.

Rapporten er også utgangspunkt for både danseforestillingen «Birget; Ways to deal, ways to heal» og teaterstykket «Näkymätön kansa/Det usynlige folket» – som begge blir fremført under årets utgave av Festspillene i Bergen.

«Birget» – et samisk uttrykk som beskriver en tilstand av å mestre eller overleve i et miljø i endring – er en ny forestilling fra Norges nasjonale kompani for samtidsdans, Carte Blanche, og er blitt til i samarbeid mellom koreograf Elle Sofe Sara og visuellkunstner Joar Nango som en reaksjon på Den norske sannhets- og forsoningskommisjonen.

I møter med den samiske kulturen og menneskene ble danserne fortalt personlige historier om statlige overgrep – historier som danserne bærer med seg på scenen. Historiefortelling står også sentralt i teaterforestillingen «Näkymätön kansa/Det usynlige folket» – der fire unge kvener fra forskjellige steder i landet begynner på en scenisk leteaksjon etter «det usynlige folket».

- Dette er Kvääniteatteris aller første produksjon, og handler om å finne den kvenske identiteten. På en måte har den en forbindelse til Ørbeck som festspillkomponist, siden den handler om de underrepresenterte stemmene. Hvem er det som forteller, hvem er det som definerer sannheten og hvordan blir en kanon til?

Utfordrer kanon-begrepet
Kanon er også temaet for et festspillforedrag av den amerikanske forfatteren/musikkritikeren Alex Ross. «Hvordan ble den klassiske kanon til, med sin tunge vekt på et relativt lite antall berømte navn?» spør han, med henvisning til utvalgte verk innen litteratur, musikk eller andre kulturuttrykk som er ansett som de mest sentrale og innflytelsesrike. 

- Alex Ross er en av de som har utfordret det vestlige kanon-begrepet, og blitt både populær og upopulær for det. Den type person interesserer meg, sier Hagen. 

- Dette er også litt av kjernen av hva Festspillene skal holde på med, nemlig å fasilitere for denne typen diskusjoner. Det føler jeg at årets utgave av Festspillene gjør, med en sterk rød tråd i hele programmet. Veldig mange av prosjektene er knyttet an til den type tenkning. 

- Så foredraget fra Alex Ross blir nesten en programerklæring for Festspillene da? 
- Det er i hvert fall det foredraget som griper mest direkte inn i tematikken i årets festival. Husk på at også «Tosca» handler om maktovergrep. Spørsmål man kan stille seg er hvem som har makt, hvem som har definisjonsmakt, hvordan man bruker den makten – hva som blir arkivert og hva som blir glemt – alle de tingene der. Hvilken fortelling som blir igjen er veldig viktig for vår identitet som nasjon og verdenssamfunn – og som mennesker, ikke sant? 

- Du har også de stemmene som forsvinner fordi de har vært på feil side, slik vi så etter krigen. Det er ganske mange store komponister som ikke blir spilt.
- Definitivt. Det finnes en lang rekke eksempler på glemte komponister gjennom hele historien, også av ikke-musikalske grunner som kjønn, politisk overbevisning eller andre ting. 

- Tror du at Anne-Marie Ørbeck kan få en plass i kanon? 
- Det er ikke opp til meg og Festspillene å bestemme det, men hun er en stemme som det er viktig å løfte frem i lyset – og det ønsker vi å bidra til.

Takk til professor Arnulf Christian Mattes ved Senter for Griegforskning (uib.no/griegforskning) for hjelp med arkivmateriale om Anne-Marie Ørbeck. Festspillene i Bergen 2023 foregår på en rekke scener både innendørs og utendørs fra 24. mai til 7. juni. Mer informasjon: fib.no. 

 

---

---