Ragnar Söderlind. Foto: Lisbeth Risnes/Nasjonalbiblioteket
Ragnar Söderlind. Foto: Lisbeth Risnes/Nasjonalbiblioteket

Den romantiske stemningsharmonikeren

Da Ragnar Söderlind stod på valg til et verv i Norsk Komponistforening for en del år tilbake, uttalte han at han syntes Dollie de Luxe også var samtidsmusikk. Han ble ikke valgt. For alle vet at samtidsmusikk ikke er en nøytral betegnelse for all musikk som lages i samtida. Samtidsmusikk er en bestemt måte å lage musikk på, laget av en bestemt type komponister som har hevd på betegnelsen. Ole Ivars eller Sigrid lager ikke samtidsmusikk. Men Cecilie Ore og Henrik Hellstenius gjør det. Dette er selvsagt historisk betinget.


Skrevet av Egil Baumann


Samtidsmusikk er en oversettelse fra engelsk og må knyttes til musikkorganisasjonen «International Society of Contemporary Music» dannet i 1922, der oppgaven er å fremme nyskapende musikk. Det er derfor litt merkelig at Söderlind sier at Dollie de Luxe er samtidsmusikk. Men han er en retorisk provokatør. Han bruker åpenbart ordet samtidsmusikk om all musikk som lages i samtida. Selv vil han ikke betegne seg som samtidskomponist i det hele tatt. Han kaller seg rett og slett komponist.

Vil ikke knyttes til modernismen
Han vil ikke lage pop, men heller ikke knyttes til det som kalles modernismen. Denne musikken mener Söderlind skremmer bort lyttere fordi den primært er opptatt av klang og har gitt avkall på mer retoriske fortellergrep som temautvikling, en markert rytmikk og et noenlunde oversiktlig forløp. Så er det da også i forlengelsen av denne komposisjonsstrategien at Söderlind er opptatt av «å bevare den romantiske spenningsharmonikken», som han sier. 

Modernismen har rett og slett gitt avkall på disse midlene som kan trekke lytteren inn i en musikalsk fortelling. Den har forlatt den direkte tilknytningen til den store europeiske tradisjonen. Men nå kan vel modernisme også forståes som noe mer enn bare en måte å komponere på. Den kan vel blant annet tolkes som en bevissthet om komposisjonspraksis og en refleksjon rundt hva slags tonemateriale som tas i bruk. Og er det noe Søderlind er opptatt av, så er det jo nettopp sånne problemstillinger. Forstått slik er kanskje Söderlind en modernist likevel?

Söderlind dirigerte selv innspillingen av sine symfonier nr. 2 og 3


Formidler noe utenommusikalsk

Jeg velger å tro at oppholdet ved Sibelius Akademin årene 1967-68, betydde mye for hans måte å komponere orkestermusikk på. Det er åpenbart at Sibelius er en viktig figur for Söderlind. Så er da også hans 8. symfoni (2013) kalt Jean Sibelius in Memoriam. Den ble uroppført i Moskva, en by der Söderlind har hatt flere fremførelser. I symfonien er det tydelige sjikt der ofte blåserne ligger dissonerende over strykere som bretter ut lange melodilinjer. Det er en måte å bruke orkesteret på som liksom gjør instrumentene til aktører i en musikalsk fortelling uten at lytteren vet hva fortellingen dreier seg om.

Men Söderlind knytter seg også til den tysk-østerrikske tradisjonen. Han er opptatt av Johannes Brahms. Söderlinds tidligere orkesterstykker som Trauermusik fra 1968, skrevet som en reaksjon på Sovjets invasjon av Tsjekkoslovakia og Polaris fra 1970, inspirert av nordnorsk natur, blir derimot mer å oppfatte som verk som befinner seg i forlengelsen av det symfoniske dikt, en musikalsk form som på slutten av 1800-taller ble oppfattet som en motsetning til den konservative Brahms. Dette var orkesterstykker som skulle formidle noe utenommusikalsk, der opphavsmannen regnes som Franz Liszt og med Richard Strauss som en viktig viderefører.  I det hele tatt er Söderlind opptatt av at musikken hans skal formidle noe mer enn bare organiserte toneforløp. Ikke det at Söderlind tror at musikk er et språk på samme måte som norsk er et språk, men at via titler kan lytteren styres i den retningen komponisten ønsker. Så når han nylig har fullført sin 10. symfoni med tittelen Corona, viser det til et musikalsk engasjement på samtidens vegne. 

Uoppført opera
Selv om Söderlind har skrevet musikk i mindre formater, regnes han først og fremst som orkesterkomponist. «Orkesterklangen har blitt hans varemerke som komponist,» skriver musikkforskeren Elef Nesheim.  Og i denne sammenhengen kan det gjerne trekkes inn tekst, som i den storslagne tredje symfonien med dikt av Arthur Rimbaud med en sopran og en baryton som solister. Denne symfonien peker rett inn i Söderlinds musikkdramatiske produksjon. Han har skrevet flere operaer som Olav Tryggvason, I Cancelliraadens Dage og Fruen fra Havet. Sistnevnte skrevet til åpningen av operaen i Bjørvika, men ikke fremført. Og det av grunner Söderlind aldri fikk kjennskap til. Det slo så hardt inn at han holdt på å gi opp videre komponering. Heldigvis gjorde han ikke det.

Hva har vi å se frem til nå? Et symfonisk dikt kalt Etter Coronaen? Et stykke komponert av en erfaren komponist der tittelen også kan bety «Etter modernismen»?


Artikkelen er srkevet med støtte fra