Andsnes byr på Brahms i Rosendal
Mange oppfatter Brahms som en aldrende mann med stort skjegg som spaserte i Wiens gater, med hendene på ryggen og bøyd nakke. Det bildet sammenfaller ikke med virkeligheten, sier Leif Ove Andsnes. Brahms er årets røde tråd i Rosendal.
Fra 10.-13.august arrangeres Rosendal Kammerfestival for åttende gang. Leif Ove Andsnes grunnla den i 2016, og har fortsatt den kunstneriske ledelsen for. Den er unik på så mange måter, ikke bare i de utsøkte musikkvalgene, de håndplukkede utøverne og spennet i programmeringen, men selve stedet – Norges eneste baroni, et slott omgitt av bratte fjell, fossefall og utallige roser – byr på en helt spesiell ramme.
- Jeg har lenge hatt lyst til å feire Brahms, og etter fjorårets Beethoven-fest falt det helt naturlig å velge Brahms til Rosendal i år. Fordi det ofte er et høstlig drag i Brahms’ musikk, har vi en tendens til å snakke om musikkens mørke og dystre karakter. Samtidig har den i seg så mye glede og indre ekstase. Jeg synes fiolinisten Isaac Stern sa det fint: «Om musikken hans reflekterer sol eller storm, et lykkelig øyeblikk eller et øyeblikk preget av sorg, ligger det alltid en grunnleggende optimisme i bunnen. Hvis Beethoven var forrevne fjell, høye topper og daler av manisk depresjon, er Brahms som havet: alltid til stede og evig trøstende», forteller Andsnes.
Lys talestemme
- Alt faller på plass med Brahms. Ikke var han så gammel heller, bare 64 da han døde. Han hadde skjegg, men lys stemme, en høy tenor i talestemmen. Det er lett å bli betatt av de mørke fargene, men vi må også åpne for hans vitalitet og ungdommelighet.
- Brahms er også unik i sin indre forståelse av hvordan bygge en komposisjon. Femten av hans kammerverk står på programmet, noen har sterkere stemme enn andre, men alt har gått gjennom hans egen kvalitetskontroll – han kastet mange strykekvartetter fordi de ikke holdt mål i hans ører. Først i 40-årsalderen skrev han sin første symfoni og fiolinkonserten – for øvrig tilegnet og uroppført av fiolinvirtuosen Joseph Joachim, som også skapte den kadenzen som oftest er i bruk, forteller kunstnerisk leder, Leif Ove Andsnes.
- Mitt håp for årets program er at vi skal få oppleve spennvidden i Brahms’ kammermusikk; dramaet i klaverkvintetten, gleden i klavertrioen i C-dur eller i Magelone-sangene, den inderlige tristheten i klarinettkvintetten – et av de mest bevegende kammermusikkverker jeg vet om. Hvert Brahms-verk er som en vev der hver tone føles integrert i helheten, det er aldri noe som er «bare» akkompagnement. Brahms’ musikk eksploderer ikke på samme måte som Schumanns, Richard Strauss’ eller Wagners. Det er snarere som om den imploderer med subtil, men dyp, lidenskap.
Spilte på kafeer
Johannes Brahms var ikke begeistret for programmusikk, og ga ikke sine verk blomstrende titler. Han kom også til å bli stående midt i den bitre debatten – som også var politisk – mellom wagnerianerne og anti-wagnerianerne. Wagner-tilhengerne skjelte ut Brahms, mens Brahms-beundrerne var skarpe Wagner-kritikere. Brahms selv holdt seg for god til å krangle med noen. Han var glad i et glass, han likte å sette seg til pianoet på kafeer, elsket den ungarske folkemusikken og den wienerske musikken, og signerte programmet til Johann Strauss’ An der schönen, blauen Donau med ordene «Dessverre ikke komponert av Johannes Brahms».
Men den frie, tilbakelente spillingen til Brahms satte selvsagt spor i den ferdige musikken. Han satte ned på pianokrakken, enten det var på kafeen, i bordellet eller hvor det kunne være, begynte å spille noen melodier og la til noen bassklanger, og kan ha tenkt «Ja, her er det kanskje noe å bygge videre på!» Og så har han innarbeidet melodiføring og kontrapunkt til et ferdig verk som til slutt fant nåde for hans ører.
Fire kvinnelige komponister
Brahms var ganske ensom, og kanskje førte hans ulykkelige kjærlighet til Clara Schumann til at han unngikk andre kvinner – men egentlig var han kvinnekjær, bare sublimerte det med musikk. «I det minste,» sa han, «har musikken reddet meg fra opera og ekteskap.» Han hadde imidlertid stor respekt for Claras komposisjoner også, og hun har sin naturlige plass blant de fire kvinnelige komponistene på årets program. Ti av Sofia Gubaidulinas preludier for cello fremføres av Julia Hagen (faren er cellist i den berømte Hagen-kvartetten), av den 96 år gamle fransk-amerikanske komponisten Betsy Jolas spilles Kvartett VII fra 2018, Clara Schumanns Pianotrio i g-moll (som Brahms kjente godt) og Marie Elisabeth von Sachsen-Meiningens Romanse fyller ut den ofte oversette kvinnedelen av komponistene.
Blant utøverne mangler det heller ikke kvinner, og Andsnes er direkte stolt av musikerlisten, uansett kjønn, og for å nevne bare en håndfull: Bertrand Chamayou (piano), Tabea Zimmermann (fiolin), James Ehnes (fiolin), Matthias Goerne (baryton), Sharon Kam (klarinett), David Guerrier (horn). Dessuten Andsnes selv, cellisten Sheku Kanneh-Mason, berømt over natten etter å ha spilt i Harry og Meghans bryllup, og Henrik Mestad som er forteller i den avsluttende Die Schöne Magdeloe.
Folkemusikk og sigøynermusikk
Noe annet som ikke lar seg overse er Brahms forkjærlighet og forståelse for folkemusikk, særlig sigøynermusikken med sine ungarske røtter. Ensemblet ZRI – Zum roten Igel (Det røde pinnsvin) – oppkalt etter vertshuset der både Brahms, Schubert og andre av samtidens musikere og komponister gikk for å lytte og for å bli inspirert. Til gjengjeld har ZRI-ensemblet latt seg inspirere av en rekke komponister og deres instrumentbesetninger, og Brahms’ klarinettkvintett, arrangert for cimbalom, klarinett, akkordeon, fiolin og bass står på programmet – både i original og i vertshusversjon, der elementene fra folkemusikktradisjonen er sterkere betont. Der kan man også høre opprinnelsen, som i Schuberts strykekvintetter og i mye av Griegs musikk, ofte er enkle barnesanger og folkesanger.
- Men Brahms er såååå klassisk! Folk glemmer litt at så mye av denne musikken har sin opprinnelse nettopp i det folkemusikalske og i kafémusikken, sier Andsnes.
Stort spenn og indre linjer
Årets program har store spenn i musikken, men også sterke indre linjer, for eksempel til György Ligeti som ville vært 100 år i år og er sterkt representert. Til 150-årsmarkeringen av Brahms’ 150-årsdag, skrev Ligeti sin trio for horn, fiolin og klaver til ære for den gamle mester. Årets åpningskonsert i Rosendal omfatter både et av Brahms’ mesterverk, Pianokvintett i f-moll og Ligetis Det makabres mysterier for trompet og piano. Håkan Hardenberger, en fabelaktig svensk trompetist fremfører Ligeti og den like fabelaktige Dover Quartet, pluss Andsnes selv, tar seg av Brahms.
