Digg udig
Det skjer mye digg under Trondheim Kammermusikkfestival i år. Klassiskmusikk.com var til stede under åpningskonserten i Nidarosdomen.
Den starter virkelig magisk, åpningskonserten under Trondheim kammermusikkfestival. Lyset skrus ned, mens de majestetiske søylene i Nidarosdomen fortsatt ligger badet i grønt og blått. Det bruser i Steinmeyer-orgelet, og så – fra et eller annet sted i det store kirkerommet – stiger Tine Thing Helseths trompetklang fram. Den er så ren og klar at hårene reiser seg på armene. Helseth kommer skridende sakte gjennom rommet, kledd i en lang hvit kjole som glitrer som tusen stjerner. Det er både elegant og slående. Når hun til slutt kommer fram til podiet og snur seg mot publikum, blir det så høystemt at man bare må lene seg bakover og løfte blikket opp mot Rosevinduet og taket høyt der oppe. For en regi! De kan dette med effektfulle åpninger, Kamfest-folkene!
«Udig» festival
Trondheim kammermusikkfestival ble grunnlagt i 1996. 25-årsjubileet i fjor ble naturlig nok merket av pandemien, men denne gangen har de gjort det ytterste for å kjøre som normalt. Årets motto er «udig». Dette betyr «u-digital» forsikrer varaordfører Mona Berger oss i åpningstalen. Det er også klart at det ikke er «u-digg» som menes – som i «ukul» eller «dårlig». I talen listet Berger opp en lang rekke med spenstige arrangementer, det ene mer diggbart enn det andre: hjemme hos-konserter, avantgarde musikkteater i Dokkparken ved Solsiden (Trondheims «Aker Brygge»), fargesprakende «fargespill» som aktiverer hele det store kulturskolemiljøet i byen, og naturligvis en lang rekke klassiske konserter rundt om på Trondheims mange scener. Selv om Kamfest har en kjerne i kammermusikk, er den også en folkefest-festival slik bare trønderne kan arrangere det.
Jeg må innrømme at jeg kanskje ikke er helt uhildet når jeg skal skrive om Kamfest. Som ung musikkvitenskapstudent ved NTNU ga festivalen meg mulighet til å henge med storheter som Steve Reich, George Crumb og Sofia Gubaidulina. Mitt første møte med Kamfest kom allerede omtrent en måned inn i studietiden, da jeg litt tilfeldig ravet innom Sjostakovitsj’ 8. strykekvartett i rockeklubben på Studentersamfundet. Dette er fortsatt et av mine beste klassiske musikkminner. Og det er slik jeg kjenner Kamfest. Smart program på uventede steder, dynamisk markedsføring, og ikke minst: oppsiktsvekkende festivalkomponister.
Selvsikker og relevant
Årets festivalkomponist er amerikanske Caroline Shaw. Litt udigg var det kanskje at hun ikke kunne komme til Trondheim på grunn av koronarestriksjoner, men sånt må vi vel fortsatt bare leve med.
Shaw er en interessant stemme i dagens kunstmusikk. Hun er en del av en generasjon unge og selvsikre amerikanske komponister, som noen ganger omtales under merkelappen «indie classical». Generasjonen inkluderer navn som blant andre Nico Muhly, Missy Mazzoli og Mason Bates, alle komponister som gradvis er begynt å dukke opp i norske konsertprogrammer.
Shaw har et trygt fundament i klassisk tradisjon og teknikk, men lar like gjerne Abba dukke opp som referanse i verkene som Purcell. Jeg hører også inspirasjon fra kvinnelige utøverkomponister som Meredith Monk og Laurie Anderson. Det ligger tydelige kunstneriske visjoner og sterke ideer bak hvert verk, og på samme måte som Monk og Anderson lar Shaw en politisk stemme skinne gjennom i musikken – heldigvis uten at det blir alt for aktivistisk eller slitsomt woke. Shaw er altså tilgjengelig og inkluderende samtidig som hun er nyskapende og eksperimentell, og det er fullt mulig å like Shaws musikk selv uten musikkutdanning eller lang fartstid i avantgarde-kretser.
I kamp med Domens klang
På åpningskonserten ble spilt to av Shaws mer «klassiske» komposisjoner spilt: Entr’acte for strykeorkester, fremført av TrondheimSolistene, og Partita for åtte stemmer, fremført av Trondheim vokalensemble under ledelse av Frank Havrøy.
Entr’acte er et spennende stykke med mange fine detaljer, men en god del av disse forsvant dessverre i Nidarosdomens enorme klangrom. I Domen er nivået på bakgrunnslyden ganske høy – hvert knirk og host fra publikum henger ganske lenge i lufta. Dette kom i skarp konkurranse med Shaws finslepne nyanser på lavt volum. Jeg måtte rett og slett hjem til stereoanlegget etter konserten for å sette meg skikkelig inn i hva det var jeg hadde hørt.
I det neste verket TrondheimSolistene spilte, Mendelssohns 10. strykesymfoni, var problemet motsatt. Verket ble skrevet da den bråmodne komponisten var bare 14 år, og er ungdommelig og energisk så det gviner. Men stykkets raske løp på høyt volum ble grøtet til av Domens åtte sekunder lange etterklang. Gitt at både TrondheimSolistene og Kamfest kjenner de akustiske forholdene i Nidarosdomen veldig godt, fremstod dette som en litt merkelig programmering – selv om stykket i seg selv er en frisk godbit.
I Shaws Partita for åtte stemmer var sangerne i Trondheim vokalensemble utstyrt med mikrofoner, og fikk dermed løftet Shaws detaljrike uttrykk bedre ut i rommet. Stykket har mange sære og fine klanger, og tar for seg et vell av teknikker – fra gregoriansk sang og strupesang, til glidetoner og talte ordfragmenter. Trondheim vokalensemble intonerte perfekt i all den vokale akrobatikken, og hadde både kraften og nivået til å få dette stykket til å sitte skikkelig.
Fylte kirkerommet
Men i mine ører var det igjen Tine Thing Helseth og domorganist Magne Draagen som ble stående for det aller mest vellykkede innslaget på åpningskonserten. Helseth kom nemlig tilbake midt i programmet og spilte det hun kalte «et knippe fine melodier» fra sin nye plate Magical Memories for kirkeorgel og trompet. Personlig synes jeg denne platen er en liten genistrek. Og dessuten er det akustisk sett få ting som slår orgel og trompet i så store rom. Draagen registrerte orgelet smakfull og fint, og gjorde at vi endelig fikk fyldige klanger som fylte hele katedralen fra gulv til tak. fylle
Selv om jeg ikke syntes alle grep fungerte optimalt denne kvelden, digger jeg virkelig det som Trondheim Kammermusikkfestival spiller opp til – både i denne konserten og i festivalen generelt. Jeg digger at Kamfest har ledet oppmerksomheten min mot en så spennende stemme som Caroline Shaw, og det er digg å se hvordan festivalen har funnet en så fin balanse mellom det tradisjonsbundne og det tidsriktige. Og ikke minst er det digg å være fysisk til stede i en «udig» festival som er befriende skjermfri.
Konserten er tilgjengelig på NRK radio fram til 2023, her.
Trondheim Kammermusikkfestival - 19. til 26. september 2021
TrondheimSolistene
Trondheim vokalensemble (dirigent Frank Havrøy)
Tine Thing Helseth, trompet
Magne Draagen, orgel
Shaw: Entr’acte
Mendelssohn: Strykesymfoni nr. 10 i h-moll
Nordiske folketoner
Sommerfeldt: Elegi
Shaw: Partita for 8 Voices