Drømmen om hjemkomsten
På søndag 29. mai er det 125 år siden Erich Korngolds fødsel. Jubileet markeres med operaeoppsetninger og orkesterverk i Europa og USA. Vi markerer det med et gjensyn på Harald Herresthals artikkel om komponisten i Klassisk Musikkmagasin i 2016.
Erich Korngold måtte i all hast forlate sin hjemby Wien da nazistene i 1938 overtok makten. Han var allerede en godt etablert filmkomponist og dobbel Oscarvinner i Hollywood, og filmbyen ble hans arbeidssted i krigsårene. I 1949 besøkte han Wien igjen for første gang etter krigen, i en annen verden.
«Gjensyn med Wien, med hjembyen, etter nesten tolv år! Det er, som det heter i operaen Die tote Stadt, «drømmen om hjemkomsten». Som i en drøm vandrer jeg gjennom de lyse, kjente, trange smågatene i sentrum … Så står jeg dypt grepet foran det elskede, gamle operahuset ved Ringen, hvor jeg for 40 år siden som elleve-åring, den 4. oktober 1910, for første gang trådte frem for offentligheten i Wien med min pantomime, Der Schneemann. Jeg står foran huset, der jeg for 30 år siden opplevde den uforglemmelige premieren på Die tote Stadt med Maria Jeritza, Karl Aagaard Østvig, Richard Mayr – og med Franz Schalk ved dirigentpulten jeg selv ledet mine operaer fra utallige ganger!»
Om Korngold ble filmmusikkens store fornyer, lå hans hjerte i operaen, og spesielt kjent er han for Die tote Stadt, mesterverket fra 1920, som nå opplever en renessanse, i likhet med hans sanger og kammermusikk.
En ny Mozart?
Erich Korngold ble født i 1897. Foreldrene ga ham Wolfgang som mellomnavn, og det varte ikke lenge før han levde opp til forventningene om at han kunne bli århundrets Mozart.
Nyheten om det 13 år gamle komposisjonstalentet spredte seg raskt etter fremføringen av Der Schneemann på hoffoperaen i 1910. Seks år senere ble de to enakterne, Der Ring des Polykrates og Violanta, spilt på Europas mest prestisjefylte operascener. Berømte dirigenter som Arthur Nikisch, Felix Weingartner og Richard Strauss, konkurrerte sammen med Europas fremste musikere om å være de første til å urfremføre komposisjonene.
I 1920 fullførte den 23 år gamle gutten det som skulle bli en av hans største triumfer, operaen Die tote Stadt. Librettoen til det rystende sjeledramaet hadde han laget sammen med sin far, Julius Korngold, som var en av Wiens mektigste musikkritikere. Den bygger på Georges Rodenbachs symbolistiske novelle Bruges-la-Morte. Musikken er inspirert av Mahler, Strauss, Puccini og Léhar, men Korngold har på genialt vis gått et skritt videre og skapt sitt eget romantiske tonespråk.
Forventningene til operaen var så store at operahusene sloss om hvem som skulle få urfremføre den. Premieren fant derfor sted samtidig i Hamburg og Köln, før stafetten gikk videre verden over. I Wien fikk den legendariske norske tenoren Karl Aagaard Østvig og den tsjekkiske sopranen Maria Jeritza æren av å synge hovedrollene, og det var i rollen som Marietta at Jeritza fikk sitt internasjonale gjennombrudd på Metropolitan.
Den neste operaen, Das Wunder der Heliane fikk relativt god mottagelse ved premieren i Hamburg i 1927. Korngold var sikker på at det var hans betydeligste verk, men av flere grunner forsvant den fra spilleplanene etter en tid og ble helt glemt.
I Wien kom den helt i skyggen av Ernst Kreneks jazzinspirerte opera, Johnny spielt auf, som ble betraktet som årets beste operaforestilling. Publikum delte seg i to leire, og man må helt tilbake til kampen mellom piccinister og gluckister i Paris i 1779 for å finne en tilsvarende strid. Tobakksindustrien visste å utnytte engasjementet, og produserte enkle «Johnny-sigaretter» og elegante «Heliane-sigaretter» med gyllent munnstykke!
Hollywood kaller
De negative reaksjonene svekket Korngolds selvtillit, og i de følgende årene konsentrerte han seg om å komponere kammermusikk og bearbeide operetter av Strauss og Offenbach sammen med regissøren Max Reinhardt.
I 1932 kom Korngold over Heinrich Eduard Jakobs novelle, Die Magd von Achen. Den handler om en forbrødring mellom tyskere og franskmenn under 1. verdenskrig, men med Hitler som rikskansler fra 1933 var det dødfødt å tro at noen ville trykke eller sette denne operaen på spilleplanen. Korngolds kone Luzi overtalte ham likevel til å fortsette arbeidet, flytte handlingen til 1930-årene og la historien handle om den sveitsiske Kathrin som forelsker seg i den franske soldaten François.
Før operaen var ferdig fikk Korngold et tilbud fra Max Reinhardt om å komme til Hollywood for å arrangere Mendelssohns musikk til filmen A Midsummer Night’s Dream. Korngold var etter suksessen med The Dead City et stort navn i USA, og journalistene flokket seg rundt ham da han i oktober 1934 steg i land. Han ble spurt om alt mulig, også om hva han mente om Hitler. «Jeg tror Mendelssohn kommer til å overleve Hitler» var svaret han ga. På denne tiden var Mendelssohns musikk forbudt i Det tredje rike.
Korngold var perfeksjonist og gikk inn for å lære seg alt om film, men tok med seg erfaringen og tankegangen fra teatret. Han ville at musikken skulle spilles inn samtidig med filmen og dirigerte orkesteret mens han fulgte den løpende handlingen i filmen.
Til filmen Captain Blood (1935) komponerte han en ouverture med en symfonisk utvikling man aldri tidligere hadde hørt i en film. Utover i filmen understreket musikken handlingen i detalj, med ytterst raffinerte tonemalerier og med en subtil wagnersk ledemotivteknikk. Det musikalske materialet hentet han ofte fra tidligere verk, og han hadde kontraktfestet at han kunne bruke elementer fra filmmusikken når han skrev absolutt musikk. Det tematiske materialet i filmene Another Dawn og The Prince and the Pauper benyttes for eksempel i fiolinkonserten.
Hjemlengsel
For musikken til filmen Anthony Adverse (1936) fikk Korngold sin første Oscar. Det påvirket ham ikke til å fortsette i filmbransjen. Han lengtet tilbake til Østerrike, hvor han sommeren 1937 fortsatte arbeidet med operaen Die Kathrin. Den har en enkel og uskyldig kjærlighetshistorie og virker nærmest som en motreaksjon på det emosjonelle og lidenskapelige uttrykket han hadde benyttet i Die reine Heliane.
Med erfaringen fra arbeidet med de klassiske operettene balanserer Korngold hårfint i grenselandet mellom svulstig tysk verisme og sjarmerende wienersk operettestil. Det musikalske innholdet i Die Kathrin forutsetter et stort romantisk orkester med så mange strykere som mulig, en stor slagverkgruppe, en rekke «eksotiske» instrumenter som orgel, gitar, akkordeon og vibrafon, og i tillegg fullt kor. Som i de andre operaene hans er det et orkester på scenen, i dette tilfellet piano, orgel, trompeter, leketøyspiano og kubjeller.
Die Kathrin ble tilegnet «operahuset i Wien med sine kunstnere». Korngold kalte den en folkeopera for å signalisere at det dreide seg om et iørefallende og upolitisk verk. Mens han ventet på en premieredato, kom det 22. januar 1938 et telegram med spørsmål fra Warner Brothers om han så fort som mulig kunne komme til Hollywood for å skrive musikken til filmen The Adventures of Robin Hood. Korngold var usikker på om han skulle ta oppdraget, men operadirektøren i Wien ga ham et godt råd: «Ta dette som et tegn og dra!» Han hadde nemlig en sterk forutanelse om hva som var i ferd med å skje i Europa. Som Korngold selv sa det senere: «Vi var wienere. Hitler gjorde oss jødiske.»
Filmusikkens fornyer
Den 12. mars 1938 marsjerte Hitlers soldater inn i Østerrike, og det varte ikke lenge før nazistene beslagla Korngolds eiendom og begynte å selge og ødelegge alt som var i leiligheten. Musikkforlegger Josef Weinberger hadde heldigvis en kopi av Die Kathrin og fikk to av sine medarbeidere til å bryte seg inn i Korngolds hus om natten for å redde de musikkmanuskriptene som ennå ikke var destruert. Korngolds foreldre og svigerforeldre forsto alvoret og klarte å komme seg til USA i tide. Med det økonomiske ansvaret for tre husholdninger, var etterspørselen etter filmmusikk en lykke for familien.
Erich Korngold revolusjonerte filmmusikken, og vant Oscar for både The Sea Hawk og Anthony Adverse.
Korngold fikk sin andre Oscar for filmmusikken til The Adventures of Robin Hood (1938), men suksessen bidro ikke til å øke interessen hans for å lage filmmusikk. Han måtte gang på gang overtales og tilbys ideelle arbeidsforhold, medarrangører og et stort og førsteklasses orkester.
Film-storyene ble lagt opp som om det dreide seg om en operalibretto. Korngold lurte seg selv til å tro at han holdt på å skrive «en opera uten sang». På den måten klarte han å utvikle gode nok musikalske ideer i løpet av de få ukene han ofte hadde til rådighet. «Selv om jeg ville det, hadde jeg ikke kunnet skrive musikk som ligger under mitt nivå,» var noe han ofte understreket.
Han ledet selv orkesteropptakene, men sto maktesløs overfor sjefen i «lyddepartementet», som kunne finne på å holde verdifull musikk nede til fordel for støy og realistiske klangeffekter. En gang hadde han skrevet stort anlagt symfonisk musikk til en filmscene, men alt som kunne høres var bråket fra propellene til et fly som tok av.
Sammen med Max Steiner ble Korngold hyllet som fornyeren av filmmusikken. Han fikk tusenvis av brev fra beundrere, det ble dannet Korngold-fanklubber og han fikk mange oppfordringer om å gjøre film-musikken tilgjengelig i form av suiter, slik at den kunne spilles i konsertsalen eller på grammofon.
Glemsel – og ny interesse
Korngold sa konsekvent nei til å undervise i komposisjon, og i 1946 forlot han filmbransjen for godt etter å ha laget musikk til nærmere 20 filmer. Han begynte igjen å komponere musikk for konsertsalen og var sikker på at fiolinkonserten som Jascha Heifetz fikk uroppføre, ville leve like lenge som Mendelssohns. Konserten ble tilegnet Alma Mahler, enken etter hans barndoms musikalske veileder, Gustav Mahler. Selv om siste sats stiller store krav til virtuositet, dominerer de melodiske og lyriske partiene. Korngold sa selv at konserten mer var tenkt for en Caruso enn for en Paganini. Når Warner Classics nå utgir en innspilling med vår egen Vilde Frang og Frankfurt Radiosymfoniorkester, må vi regne med at Korngold får i pose og sekk: både Caruso og Paganini!
I oktober 1950 ble Die Kathrin fremført i Wien. Kritikerne var negative, og en ny fremføring av Die tote Stadt ble forpurret av intriger. Byen var ikke lenger den han hadde forlatt og drømt om, og nye skuffelser ventet.
I mai 1955 ble Die Tote Stadt satt opp i München. I 1922 var den blitt møtt med en blanding av bifall og antisemittiske demonstrasjoner. Denne gangen ville jubelen ingen ende ta, men avisene slaktet likevel operaen. «Die tote Stadt bleibt tot,» het det, selv om alle forestillinger var utsolgt. Etter hvert sviktet også publikum, og Korngold måtte innse at tiden og smaken hadde endret seg.
Han ble kalt «den siste melodikeren» i sin generasjon. Hans skjebne var at den uuttømmelige melodiske fantasien ble brukt mot ham.
Korngold sammenliknet den kunstneriske skapelsesprosessen med den evig fornyende naturen: «Man kan ikke forlange av et epletre at det skal bære aprikoser». Han var overbevist om at det tonale systemet ikke var uttømt, at det aldri kunne bli uttømt og at det fortsatt fantes en uendelighet av melodiske og harmoniske klangkombinasjoner i verdensaltet. De lå bare og ventet på at det skulle komme en som kunne «forløse» dem.
I løpet av de siste 20 årene har en ny interesse for Korngolds musikk vokst frem, og alt tyder på at verden er i ferd med å gjenoppdage 1900-tallets Mozart.
