Ekstra dose musiseringsglede
Stavanger kammermusikkfestival ble avholdt for 30. gang i forrige uke. Unntaksåret 2020 viser at det står godt til i norsk klassisk musikkliv.
Det er en viss nervøsitet å spore, der jeg sitter på flyet mot Stavanger med ansiktsmasken viklet inn i koronaskjegget, og jeg desperat prøver å motstå fristelsen til å klø meg i fjeset. Jeg skal innrømme at jeg lenge har vært usikker på om jeg skulle reise, gitt tingenes tilstand. Men jeg har også en nagende følelse av at man må forte seg å nyte nå, før ting begynner å stenge ned igjen.
Hvordan har det egentlig vært med Stavanger kammermusikkfestival i år?
- Befriende normalt, forteller kunstnerisk leder Christian Ihle Hadland fra podiet på avslutningskonserten, kanskje bortsett fra den evige dunsten av håndsprit.
Jeg ler nervøst, og ser ned på mine egne sprukne, antibac-såre fingre. Tidligere har KM publisert et intervju med festivalsjef Katrine Lilleland, som pekte på at det hadde vært litt ekstra hektisk i kulissene. Men det Hadland sier er også riktig. For utenforstående er det lite i programmet som gir inntrykk av at en plan B er i spill.
Takk, bare bra!
Kammermusikkfestivalene i år har i det hele tatt blitt en oppvisning av at det står godt til i norsk klassisk musikkliv, i hvert fall på musikersiden. Selvsagt har det vært justeringer: færre konsertdager, færre arrangementer, færre deltagere – og ingen utenlandske gjester. Blir den ellers så ypperlige akustikken i Stavanger konserthus litt påtrengende når 1200 seter står tomme? Føltes det litt glissent når det må være så vanvittig langt bort til «nærmeste kohort»? Ja, naturlig nok. Men vi får vel heller reise oss litt oftere da, og klappe litt sterkere.
For det var mye å klappe for. I Mozarts symfoni nr. 39 var dirigent Jan Willem de Vriend så lett i steget og frisk i beskjedene, og Stavanger Symfoniorkester så fullt av munter tidligmusikksnert, at publikum «mot normalt» brøt ut i spontan applaus etter første sats. «Mozart ville likt det,» forsikret de Vriend fra dirigentpulten, og jeg er enig: Det føltes både naturlig og riktig. Komponisten har jo lagt opp til at det skal komme et bifall her, så hvorfor skal vi da ikke ha lov til å gi det? Den som har bestemt at vi ikke skal klappe mellom satsene kan ta seg en bolle.
St. Petri som ramme
Stavanger kammermusikkfestival tar i bruk hele byen, men hoveddelen av konsertene er, så lenge Domkirken er stengt for oppussing, lagt til St. Petri kirke på Nytorvet. Dette er en rødmalt teglsteinskirke fra 1800-tallet, med et stort, luftig og stilrent kirkerom som gir fin akustikk. De største opplevelsene var her.
Et av dem var Beethovens Erkehertugtrio, som ble mer eller mindre en slags showcase for Christian Ihle Hadlands musikalske kvaliteter. Hadlands runde, lette og briljante fingerføring er som skapt for denne musikken. Der enkelte pianister fortsatt synes å kompensere for Beethovens døvhet med å banke i klaveret, sparer Hadland på utblåsningene, slik at de virkelig teller når de kommer. Det var også mye fantastisk musisering og kvasse hugg mellom fiolinist Henning Kraggerud og cellist Andreas Brantelid. Kanskje var det aller finest i den langsomme tredjesatsen. Der noen ensembler behandler denne som en pause mellom de mer ekspansive yttersatsene, sto satsen her frem som verkets sentrum.
Hadland var også med på det som var festivalens definitive høydepunkt; Schuberts Winterreise. Barytonen Yngve Søberg er en av Norges virkelig store sangere akkurat nå. Det er ikke en selvfølge at operasangere er gode lied-tolkere, men Søberg er det. Han har ikke bare en stemme som klinger eksepsjonelt godt, men også en dramatisk nerve som virkelig drar deg inn i Wilhelm Müllers kalde vintermørke. Dette var ikke egentlig en lied-aften, men en fullblåst operaforestilling for klaver og baryton – uten behov for kostyme eller staffasje.
Velsmurt 30-åring
Det er i krisetider som denne en virkelig får testet hvor robust en organisasjon er, og hvor godt den kan respondere på det uforutsette. Og er det noe som har kjennetegnet Stavanger kammermusikkfestival disse 30 årene, så er det nettopp tilpasningsdyktighet. Jeg hadde lovet meg selv høyt og hellig før jeg dro: Ingen petroleumsmetaforer, selv om du skal til Stavanger! Men jeg kommer ikke opp med noe bedre enn «veloljet maskineri» som beskrivelse på hva jeg møtte. Beklager.
Festivalen ble i sin tid startet av Truls Mørk og Gregor Zubicky som ville lage den festivalen de selv ønsket å være med på – etter mange år med dårlige erfaringer rundt om i Europa. Dette betød fokus på musikernes velvære, full kontroll på prøveplaner, logistikk og forpleining. Selv jeg, en skarve presseutsending, blir eksepsjonelt godt tatt vare på. Et korps av frivillige «kammertjenere» sørger for at alt går som smurt (pokker, der gjorde jeg det igjen).
Med sine 30 år har festivalen holdt på lenger enn de fleste. Nå for tiden har hver en fjordarm med respekt for seg selv sin egen kammermusikkfestival, men Stavanger har likevel klart å holde på sitt særpreg. Dette er fortsatt en festival som er like mye for musikerne som for publikum, og det gjør den til noe mer enn bare enda et stoppested på en lang turné. For oss i salen vises dette i ekstra doser med musiseringsglede.
Et lite ps: Denne rapporten er basert på bare to av festivalens fem konsertdager, og videoer lagt ut i sosiale medier indikerer at jeg gikk glipp av mange store opplevelser. Stavanger kammermusikkfestival er i det hele tatt veldig gode på dokumentasjon, og flere av konsertene ble strømmet. Både åpningskonserten og avslutningskonserten ligger fortsatt ute på festivalens Facebook-side. Gikk du glipp av festivalen, eller har du bare lyst til å forlenge festivalstemningen litt, så anbefaler jeg å ta turen innom.
Denne artikkelen er sponset av: