En eksperimentell forsvarer av tradisjonen
Lars Petter Hagen er komponist og har markert seg med en rekke nyskapende, konseptuelle verk. Han har vært kunstnerisk leder for foreningen Ny Musikk og for samtidsmusikkfestivalene Happy Days (2005 – 2009), Nordiske Musikkdager (2009 og 2014) og Ultima (2011 – 2017). Nå kommer han fra stillingen som utviklingssjef i Oslo-Filharmonien og som leder i Kulturrådet. Hvorfor ønsket han å bli direktør for Festspillene i Bergen?
- For en med min bakgrunn er det en av de mest spennende stillingene, kanskje i verden. Jeg kjenner den norske kulturen og det norske kulturlivet ganske godt etter hvert, på mange ulike kunstområder, og jeg kjenner det norske publikummet. Så jeg tenker at jeg kan gjøre en god jobb i Bergen, med en type erfaring som er ganske velegnet for den stillingen, og som gjør at jeg har lyst til å gjøre det.
Fra opposisjon til posisjon?
I særdeleshet Happy Days, men også Ultima var eksperimentelle festivaler under Hagens ledelse. Sjangerkategorier ble oppløst, utradisjonelt samarbeid initiert, nye presentasjonsmåter og uvante visningssteder testet ut.
- Kan vi se det som at du nå går fra opposisjon til posisjon, i og med at Festspillene i Bergen er en tradisjonsrik breddefestival og ikke en samtidsmusikkfestival?
- Jeg forstår perspektivet. Samtidig føler jeg at mitt virkelige steg fra opposisjon til posisjon var noe jeg tok da jeg begynte i Oslo-Filharmonien og i Kulturrådet samtidig. To tunge kulturinstitusjoner. Det har vært veldig lærerikt, og jeg har gjort meg noen erfaringer når det gjelder å jobbe med ulike typer mennesker, kunstnergrupper og målgrupper som jeg ikke hadde da jeg gikk fra Ultimafestivalen.
«Å gjøre ting annerledes var en ambisjon i deg selv, og om det var bra eller dårlig var et spørsmål som måtte komme i neste omgang» er noe du har uttalt om dine første festivaler. I hvilken grad kan du fremme en slik holdning nå som Festspilldirektør?
- Det der er noe jeg har med meg. Det handler rett og slett om å utfordre kvalitetsbegrepet. Det er det altfor lite av i den klassiske musikkverdenen. Det er altfor stor enighet og samstemthet om hva som er bra og hvorfor det er det, og det er et problem for kunstformen.
Fordi?
- Fordi det gjør at vi ikke får nok tilfang av nye stemmer og nye talenter. Kjønnsbalanse er én ting, men vi har også etter hvert et utrolig stort mangfold av mennesker som kan ha glede av klassisk musikk, som kan utøve det og skape det, og som kan komme fra mange ulike tradisjoner og steder. Det at vi kontinuerlig diskuterer kvalitetsbegrepet, den kritiske tradisjonen der, det er for meg kjernen av den klassiske musikken. Det å låse fast hva som er kvalitet, det er skummelt, i mine øyne: Denne lille firkanten her, det er kvalitet, fordi det har jeg lært av min lærer, og nå lærer jeg det videre til deg. Man tror kanskje at man er en forsvarer av den vestlige kunstmusikktradisjonen, men man er egentlig en fiende, i en sånn rolle.
Innførte kuratorbegrepet
Slik jeg husker det, var du en av de som innførte kuratorbegrepet på musikkområdet i Norge, for kanskje tjue år siden. Hvorfor ble det et aktuelt begrep?
- Jeg tror nok at grunnen til at jeg begynte å bruke ordet kurator, handlet om et ønske om å sprenge de tradisjonelle rammene og forståelsene av hva jobben min innebar. Derfor har jeg også snakket mye om kontekst, for det handler om hvordan vi erfarer og hvordan vi forstår musikken og kunsten. Det som alltid har irritert meg, er idéen om at en vanlig konsert er helt nøytral. Det er den selvfølgelig ikke. Det fins ikke noe som er en nøytral måte å presentere et verk på. Det betyr at du må være bevisst hvilken sammenheng verket presenteres i, og det er din jobb som kurator å gjøre de valgene, på vegne av publikum, og i dialog med omgivelsene. Du må være et bindeledd mellom kunsten og kunstneren og resten av verden. Og det er en superinteressant posisjon.
Drivkraften i ditt arbeid med kuratering «er å presentere musikk for offentligheten», sier du i et intervju med Eivind Buene i 2013. Det høres ut som et credo, også fordi du sier at denne drivkraften springer ut av din «sosiale og politiske overbevisning om at dette er noe som er dypt nødvendig». Hva er det som er dypt nødvendig?
- Det at vi har en helt fri og autonom ting i samfunnet som heter kunst, det tror jeg er dypt nødvendig. Det er dypt nødvendig for enkeltmennesker – det betyr helt forskjellige ting for ulike mennesker – men det er også dypt nødvendig for samfunnet som helhet, for en sunn og demokratisk offentlighet.
Tradisjon og nyskaping henger sammen
I samme intervju snakker du om en «forpliktelse til å videreføre tradisjonen». Hva betyr det for Festspillprogrammene fremover?
– For meg henger tradisjon og nyskaping sammen. Det har det alltid gjort. Jeg har alltid hatt med meg en ærefrykt for tradisjonen og for hva historien betyr for vår identitet som mennesker. Det er kanskje det som er min inngang til det å jobbe med tradisjon, både som komponist og som kurator. Det handler om at jeg er interessert i hvem vi er som mennesker og som samfunn. Og for å forstå hvem vi er, så må man lete i historien, tror jeg. Det er få ting som er mer fascinerende enn det, å prøve å forstå hvem vi er. Og jeg tror at kunsten har en viktig funksjon i å hjelpe oss i prøve å forstå hvem vi er.
Hva er motsatsen til tradisjonen i et festivalprogram?
- Det er i hvert fall ikke eksperimentet, må jeg si. For meg er eksperimentet noe av det viktigste i tradisjonen. Det er der jeg kommer fra kunstnerisk, den modernistiske tradisjonen. Hvis tradisjonen skal kunne overleve, så må den fornye seg. Det klarer jeg ikke å slutte å tro på. Jeg tror det er helt nødvendig at vi hele tiden klarer å utvikle musikken, utvikle kunsten, gjennom eksperimenter og fornyelse. Man er nødt til å være uredd, modig, kanskje noen ganger litt respektløs for å kunne gjøre seg erfaringer som bringer oss videre, kunstnerisk, og som samfunn, vil jeg legge til. Når jeg har jobbet nå som utviklingssjef i Oslo-Filharmonien, så har noe av det viktigste jeg har drevet med nettopp vært å forsøke å utfordre etablerte konvensjoner, tenke nye måter å formidle kunst på for å nå nye publikumsgrupper. Vi har hatt en pandemi hvor vi har vært nødt til å tenke fullstendig nytt når det gjelder hvilke kanaler vi skal være til stede på, hva slags type produkter vi skal ha. Vi kunne ikke ha konserter lenger, hva gjør vi da? Det at en institusjon som Filharmonien har vært gjennom en sånn type tvungen endringsprosess, det har også noe positivt ved seg, fordi det har tvunget hele det klassiske musikklivet, ikke bare Filharmonien, til å tenke nytt. Men for å komme tilbake til spørsmålet ditt, så tror jeg motsatsen til tradisjonen er reprisen. Hvis du bare gjentar noe ukritisk, så er det motsatsen til tradisjonen.