en god dissonans, som i en mann.

Sist søndag viste Hovedscenen på NRK2 filmen Den ubesvarte Charles Ives av Paul Szmatsky. Inspirert av dette fine portrettet av den amerikanske moderne musikkens far, henter vi frem en artikkel komponisten Raphael Mostel skrev om Charles Ives for Klassisk Musikkmagasin i 2014:

Charles Ives (1874-1954) var en av verdenshistoriens mest eksepsjonelle komponister. Bortsett fra jazzmestrene, er det ikke mange som i dag kan konkurrere med ham om betegnelsen den mest «amerikanske» komponisten.


Skrevet av Raphael Mostel


Helt uavhengig av andre, og mens han arbeidet for seg selv, klarte han å forutse nesten all musikalsk nytenkning i det 20. århundre, og det til tross for at han sluttet å komponere etter første verdenskrig. På grunn av dens nyskapende oppfinnsomhet og ofte radikale preg, forble Ives’ musikk nesten fullstendig oversett i hele hans levetid. Men nettopp disse elementene har i ettertiden ført til bedre omdømme og stor innflytelse, også fordi hans forfriskende, like deler opprørske og forbløffende musikk, legemliggjør det beste av Amerika – akkurat det som var hans hensikt. Selv om det etablerte musikklivet i hans tid ville blitt sjokkert over å innse det, visste han hva han gjorde.

Ives’ far, en kornettist som hadde vært den yngste korpslederen i Unionshæren under den amerikanske borgerkrigen, hadde usedvanlige holdninger til musikk. Da han oppdaget at hans femårige sønn bokstavelig talt hamret på pianotangentene med knyttnevene for å etterligne korpstrommene, sa han – i stedet for å irettesette ham – at det var i orden å spille på den måten så lenge han visste hva han gjorde, og sendte ham deretter på slagverkstimer.

I oppveksten fikk faren ham til å lytte nøye til to forskjellige korps som marsjerte mot hverandre fra motsatt retning, mens de spilte i forskjellig toneart. Han lærte ham også å måle romvirkning på musikk ved å spille kornett for ham fra den andre siden av en dam. Da de hørte et sognebarn synge falsk i kirken, var farens råd til unge Charles: «Se inn i ansiktet hans og hør tidenes musikk. Ikke bry deg for mye med lyden – for hvis du gjør det, kan du overhøre musikken. Du får ikke et vilt, heroisk ritt til himmels med pene, små lyder.»

Med en så uortodoks musikkoppdragelse, hvordan kunne han unngå å bli en nyskapende komponist?

Veloppdragen opprører

Han fikk en fullstendig ortodoks musikkutdannelse ved Yale-universitetet, så hvis han hadde ønsket det, kunne han ha skrevet «pene, små lyder» og «normal» musikk. Hans lærer, den høyt ansette, tysk-utdannede Horatio Parker, lærte Ives å komponere veloppdragen, konservativ musikk. Hans første forsøk på å skrive selv, et orgelverk som gikk i fire forskjellige tonearter samtidig, førte til en alvorlig dragelse fra Parker ved innleveringen. Etter det lærte han seg å være eventyrlysten med større varsomhet.

Ives’ første symfoni, skrevet som hans eksamensavhandling ved overgangen til det 20. århundre, ligner avgjort på romantiske komponister som Brahms, Tsjaikovskij, Dvorák, til og med Schubert. Man skal ikke glemme at Dvoráks symfoni Fra den nye verden ble uroppført i samme tiår som Ives påbegynte sin første symfoni. Men selv i dette verket, og den etterfølgende nr. 2, begynte han å utforme en mindre nedarvet «europeisk» og mer individualistisk – til og med underlig idiosynkratisk – «amerikansk» identitet for sin musikk. Sammen med det formelle underlaget fra Parker, skulle farens tidlige trening komme til å bli avgjørende for hans søken.

Kaotisk og vakkert

I 2013, i en historisk konsert i New Yorks Carnegie Hall, fulgte Leonard Slatkin Ives’ bane ved å dirigere Detroit Symphony i et program som aldri tidligere har vært forsøkt: alle fire av Ives’ nummererte symfonier. (Det finnes en til, unummerert, New England Holidays, men den ville gjort det allerede lange programmet uhåndterlig.)

Å høre alle fire etter hverandre, gjorde avstandene i Ives’ kunstneriske reise enda mer bemerkelsesverdig. Da konserten ble avsluttet med en strålende fremførelse av nr. 4 – som krever et kor og rommer noen så komplekse passasjer at ytterligere to dirigenter må til – var følelsen av Ives’ mesterskap ubestridelig.

Slatkin var ikke alltid av den oppfatning. I sin tale før konserten, mintes han sitt eget sjokk da han som student opplevde den forsinkede uroppførelsen av Symfoni nr. 4 i 1965 (et halvt århundre etter at den ble komponert og ti år etter komponistens død i 1954). Det ofte vanvittige, orkestrerte kaoset i alt unntatt tredje sats i verket – de tette collagene av glødende salmemelodier, rustne korpsmarsjer, ragtime danseband, hint av sentimentale sanger og allverdens instrumentale og kompositoriske effekter – utfordret hans musikalske følsomhet og forståelse så sterkt at han måtte revurdere sin egen utdannelse. Jo mer han studerte denne musikken, desto mer forsto han hvilket vakkert, forbløffende verk det er, langt forut for sin tid.

Selv i dag, et århundre etter at den ble komponert, fortsetter Ives’ musikk å sjokkere. Han mente at musikk skulle ha «god dissonans, lik en mann». Og den skulle også være like aktiv som idrett (Ives var en ivrig idrettsutøver i studentdagene). Han stilte radikale spørsmål gjennom musikken. For eksempel forsøkte han å fange fotgjengeres tilfeldige rytmer når de gikk på gaten, men han forherliget også entusiastisk marsjer – skjønt han unngikk alltid det bombastiske. Man mister aldri følelsen av menneskets storhet i hans verk, selv i møtet med grandiose eller kosmiske idealer. Ofte finnes det en filosofisk komponent i musikken; det meste av den kom ut av den amerikansk-fødte transcendentalistiske litterære tradisjonen. De fire satsene i hans monumentale klaversonate Concord, er for eksempel oppkalt etter Emerson, Hawthorne, Amos B. og Louisa M. Alcott, og Thoreau.

Det ubesvarte spørsmål

Antagelig er Ives’ største «hit» hans korte Unanswered Question (1908). For enhver som ikke kjenner Ives’ musikk, er nok dette den beste introduksjonen til hans verk. Her er tre separate musikalske elementer, som selv om de er uavhengige av hverandre, samlet skaper et drama som ingen av dem kunne gjort alene. En solotrompet (fortrinnsvis utenfor scenen og usynlig) gjentar en kort, langsom ikke-tonal frase, som komponisten kalte «Det evige spørsmål om eksistens». Fire fløyter på scenen besvarer «spørsmålet» med økende dissonante og akselererende «svar», mens strykerne gjennom hele verket stille og rolig spiller en langsom, nesten statisk kvasi-hymne, beskrevet av Ives som «Druidenes stillhet». Siste gang trompeten stiller «spørsmålet», har ikke fløytene noe svar, og strykerne får det siste ord. Virkningen er oversanselig.

Ives er også en av de meget få store komponistene som har vært like fremtredende på et annet område enn musikk. Han innså at skulle han bare ha musikken som levevei, ville han sulte i hjel, og dermed gikk han inn i forsikringsbransjen. Og ble steinrik. Han utarbeidet forsikringsmatematiske prinsipper som fremdeles er grunnleggende i dag. Ives’ bok om forsikring er fortsatt en av standardtekstene på området, selv om de fleste som studerer denne boken ikke har anelse om at Ives også var komponist!

Stor bak Jernteppet

I likhet med Sibelius, sluttet Ives å komponere kort etter første verdenskrig. Helseplager tvang ham også til å trekke seg ut av forsikringsbransjen. Han brukte formuen han hadde tjent der til å hjelpe og støtte modernistisk musikk og komponister. Ives levde til 1954, og mot slutten av sitt liv opplevde han iallfall en begynnende anerkjennelse av sin innsats.

Selv kom jeg til å beundre ham enda mer da jeg besøkte Polen som komposisjonsstudent i 1971. På den tiden var Polen fremdeles bak Jernteppet, der de led under sensur mens de forsøkte å motstå sovjetenes «bjørneklem». Den amerikanske ambassadens lånebibliotek hadde problemer med å fylle den umettelige etterspørselen om Charles Ives’ komposisjoner – spesielt hans mer opprørske verk. Polske musikervenner fortalte meg at Ives’ musikk ga dem motstandshåp, og en fullstendig annen måte å se livet på enn hva de hørte hos andre komponister.

Ives hadde en glødende tro på musikkens kraft til å berøre sjelen og til å fremme demokratiets ånd. Ansikt til ansikt med total likegyldighet eller direkte fiendtlighet, beviste han tross alt at han hadde rett. Charles Ives er en av musikkens visjonære opprørere.

RAPHAEL MOSTEL er en New York-basert komponist. Han underviser også i “Architectonics of Music” sammen med arkitekten Steven Holl ved Columbia University’s Graduate School of Architecture.

Oversatt fra engelsk av Mona Levin