En kammermusikalsk vitamininnsprøytning i Valdres

Årets Hemsingfestival bød på konsert etter konsert med glitrende fremførelser, naturskjønne omgivelser og store mengder rakfisk.

---

Skrevet av Aksel Tollåli. Foto: Terje Støve

---

Hver vinter arrangerer fiolinist-søstrene Ragnhild og Eldbjørg Hemsing Hemsingfestivalen i hjembygda Aurdal i Valdres. Gjennom fire tettpakkede dager kunne årets festival skilte med utøvere i toppklasse og kammermusikk litt på siden av standardrepertoaret.

Hemsingfestivalen har ikke et gjennomgående tema som binder konsertene sammen. I stedet er det utøverne selv som står for forbindelsene. Festivalen inviterer enkeltmusikere som så settes sammen i ulike kombinasjoner i løpet av de forskjellige konsertene, fremfor at utøvere og ensembler holder enkeltkonserter. 

Stor musikk i intime rammer
Som et resultat av dette, ender man som publikummer opp med et mer nyansert inntrykk av musikerne, både som medlemmer av forskjellige ensembler og som solister: På lunsjkonserten som åpnet festivalens andre dag, fikk publikum for eksempel se fiolinist Ragnhild Hemsing og pianist Enrico Pace i briljant samspill i Debussys melankolsk-lekne Fiolinsonate, før de fikk selskap av cellist Andreas Brantelid i Øistein Sommerfeldts sjarmerende Lille suite for pianotrio, op. 40. 

Kanskje er det på grunn av denne fleksibiliteten i ensemblesammensetning at festivalen kan programmere så bredt som de gjør. Hovedtyngden ligger i norsk folkemusikk og romantikkens kammermusikk for piano og strykere, med avstikkere ut i nyere og eldre musikk. 

Mange av komponistnavnene er godt etablerte – Brahms, Dvořák og Schubert – men verkene er en interessant blanding av kjent og ukjent. Avslutningskonserten endte med en sprudlende fremføring av Schuberts Ørretkvintett D. 667, mens Dvořáks obskure Fem bagateller for to fioliner, cello og harmonium op. 47, fikk innlede konserten i Aurdal fjellkirke dagen før. Harmoniumstemmen ble sågar strålende spilt på akkordeon av danske Bjarke Mogensen. 

Hemsingfestivalen legger stor vekt på nærhet og intimitet i musikken. I tillegg til å presentere de samme musikerne i ulike ensemblekonstellasjoner, foregikk konsertene i små lokaler der publikum kan komme tett på, fra bare en håndfull mennesker i Aurdal fjellkirke til knapt 250 i Aurdal kirke, festivalens største lokale. De små lokalene gjorde det også mulig for utøverne å kommunisere mer direkte med publikum.

Dette gjorde seg spesielt gjeldende i en av stuene på Frydenlund skysstasjon, der brødrene Knut og Ole Aastad Bråten spilte tradisjonelle slåtter og folketoner på langeleik. Et så lydsvakt instrument som langeleiken trenger et lite og intimt lokale bare for å høres, og publikum måtte spisse ørene grundig. Historisk er langeleiken er et instrument som har blitt brukt til huslig musisering, og både nærheten til utøverne og den konsentrerte lyttingen gjorde konserten til en helt spesiell opplevelse. 

Unge talenter
Festivalen satser også på talentutvikling, og har hvert år med to unge utøvere fra Barratt Due som opptrer både som solister og sammen med de andre musikerne. I år var de utvalgte fiolinisten Amanda Noor Lervik Vatn og pianisten Sophia Mina Friedenburg, henholdsvis 15 og 16 år. Begge deltok på konserter, både i samspill og som solister, i tillegg til å delta på mesterklasser med musikerne på festivalen som veiledere. 

Både Vatn og Friedenburg viste seg som store talenter. Blant høydepunktene var Saint-Saëns’ Etude en forme de valse i Aurdal kirke, strålende spilt av Friedenburg, sammen med danser Dina Enoksen Elvehaug. Vatn kvitterte også med en sprudlende fremførelse av Tsjajkovskijs Valse-Scherzo op. 34  med Pace på piano.

Det unge musikklivet i området fikk også presentert seg. Lørdag ettermiddag arrangerte barne- og ungdomsorkesteret Valdresstrykerne familiekonsert og eventyrstund, med Mari Maurstad som forteller og med nesten alle strykerne på festivalen i orkesteret. Til tross for historiefortelling med stor innlevelse fra Maurstad og flott spill fra orkesteret, ble konserten litt i lengste laget for de små tilhørerne. Likevel var det fint å se at neste generasjons valdresmusikere er godt i gang. 

Musikk til alle døgnets måltider
Mat spiller en nøkkelrolle på Hemsingfestivalen, og flere av konsertene hadde kulinarisk følge. I tillegg til den allerede nevnte lunsjkonserten – som gikk av stabelen i spisesalen på Noraker gård, med et rakfisk-koldtbord i etterkant – ble det også avholdt frokost- og middagskonserter på festivalhotellet Nythun. Der ble måltidene strukturert rundt musikalske avdelinger, med noen avbrekk til spising og påfylling av tallerkener.

I utgangspunktet er jeg skeptisk til kombinasjonen mat og musikk. Det er greit å holde de to adskilt, så samtalen rundt bordet slipper å bli avbrutt av musikk, og motsatt. Men årets Hemsingfestival har fått meg til å endre mening. Jevnt over var musikken godt tilpasset måltidene og tiden på døgnet. Samtidig som nivået på musiseringen var særdeles høyt, ble ikke musikken altfor dominerende. På sitt beste, ble musikken et lite avbrekk fra maten, som Mogensens lekne frokostfremføring av to satser fra Carl Nielsens Aladdin-suite, eller Alfred Desenclos’ oppjazzede Arie og rondo for kontrabass og piano, spilt med stor virtuositet og innlevelse av Olivier Thiery og Julien Quentin. 

Riktignok var det noen unntak. Selv om Brahms’ stormende scherzo-sats fra den såkalte F-A-E-sonaten for fiolin og piano – skrevet i kompaniskap av Brahms, Robert Schumann og Albert Dietrich – ble gnistrende spilt av Vatn og Friedenburg, var den kanskje litt sterk kost til frokost. Det gjaldt også førstesatsen fra Vaughan-Williams’ dramatisk-heroisk brusende Pianokvintett i C-moll på middagskonserten. Til tross for fantastisk spill av Ragnhild Hemsing, Nils Mönkemeyer, Victor Julien-Lafferière, Thiery og Quentin, ble det litt i overkant som forspill til dessert.

Vellykket festival med forbedringspotensiale
Det er imponerende å se hva Hemsingfestivalen får til. At festivalen og Hemsing-søstrene får lokket til seg store nasjonale og internasjonale navn er imponerende, og formatet på festivalen er vellykket. Det at man som publikum får høre de samme utøverne i en rekke forskjellige musikalske kontekster – og attpåtil i små lokaler hvor musikere og publikum får komme nær hverandre – er festivalens aller største styrke. 

Likevel skulle jeg ønske at festivalen våget å eksperimentere enda litt mer. Verkene på årets festival var riktignok ikke alltid er de mest kjente – de færreste konsertgjengerne har vel hørt Dvořáks Trio-miniatyrer, op. 75a for to fioliner og bratsj, eller Mozarts Strykeduett nr. 2, k.424. Men komponistene var stort sett store, veletablerte navn, og så godt som alle var menn. Med slike rammer og så godt innarbeidede konsertformater som Hemsingfestivalen har, kan de være enda mer eventyrlystne i programmeringen. Med tanke på hvor usannsynlig store mengder kammermusikk som finnes der ute, burde det være helt overkommelig. 

 

---

---