Eugenie Skilnand i tittelrollen i Anna Karenina
Eugenie Skilnand i tittelrollen i Anna Karenina

Eugenie Skilnand

Ballettdanseren Eugenie Skilnand takkes av i Nasjonalballetten lørdag 7. november. Vi tar farvel ved å hente frem et portrett vi laget av henne i Klassisk Musikkmagasin i 2014.


Skrevet av Fredrik Rütter. Foto: Erik Berg / Den Norske Opera & Ballett


Forteppet på den store scenen til Den Norske Opera & Ballett synker langsomt ned mot scenegulvet. Det er bare sekunder igjen av balletten Onegin. I en lyssirkel midt på scenen, står en totalt sønderknust Tatjana alene igjen. Hun har avvist og sendt Onegin bort, akkurat som han gjorde med henne flere år tidligere. Det høres snufsing blant publikum. Flere tørker bort en tåre fra øyekroken, og den ensomme skikkelsen på scenen rister av indre følelser som holder på å sprenge henne i stykker.

Danseren som står der er Eugenie Skilnand. Hun har tatt publikum med på en følelsesladet reise gjennom den umulige og håpløse kjærlighetshistorien til Tatjana og Onegin. Ballettens avslutning er en lang, intens pas de deux, som danses i meget høyt tempo. Den inneholder mengder av intrikate løft som krever absolutt presisjon fra begge dansernes side, og historien som fortelles gjennom trinnene og samdansen er hjerteskjærendes. Skilnand har tidligere beveget publikum i mange forskjellige roller, men denne hovedrollen er en av de største, og den er den første hun gjør etter at hun ble mor for åtte måneder siden.

Anna Karenina

Valget om å få barn er eksistensielt for en danserinne. Å være på topp som danser krever sitt; det kan sammenlignes med toppidrettsutøvelse. Likevel er det en stor forskjell. Når idrettsutøverne trener, har de som oftest et stort mesterskap i sikte. Er du danser, har du en hel sesong på ti måneder som skal gjennomføres, gjerne med flere forestillinger i uken. Samtidig prøves det på noe helt annet om formiddagen. Det betyr at presset på en dansekropp kan være vel så stort som på en idrettsutøvers.

Våren 2014 var kontrastene virkelig store i Nasjonalballetten. Først sto Onegin på programmet, en ballett i god klassisk tradisjon. Så var det urpremiere på Alexander Ekmans A Swan Lake, hvor hele andre akt ble danset i et 16x16 meters stort basseng fylt med vann, og dansestilen var langt fra den klassiske. Uken etter at Ekmans ballett var danset ferdig, kom den klassiske versjonen av Svanesjøen inn igjen i repertoaret. Større kontraster skal en lete lenge etter.

GIselle

Jobb eller karriere?
Også fordi danserens yrkesliv er så kort og intens, er det å få barn en vanskelig avgjørelse. Å legge vekk karrieren i nesten to år, er mye i en dansers verden. Kravet om å være på topp er hele tiden tilstede. Du er aldri bedre enn den siste forestillingen du gjennomførte.

- Da jeg begynte å tenke over at den fysiske klokken tikket, var jeg 33 år gammel. Det kommer jo aldri å passe, tenkte jeg, det er jo nye roller man ønsker å danse hele tiden. Samtidig var jeg klar over at jeg hadde fått danse mange av de største rollene allerede, og at flere av dem var de som sto meg nærmest. Derfor bestemte mannen min og jeg oss for å hoppe i det, og ta det som det kom, forteller Eugenie.

Ofte har kvinnelige dansere problemer med å bli gravide, fordi kroppene er tøyd til det ytterste. For henne skjedde det overraskende fort. Tankene om hvordan det skulle bli på jobben etter at barnet var kommet, meldte seg jo. Hennes kolleger hadde valgt forskjellige måter å forholde seg til karrieren på, og hun trodde nok at hun ville være fornøyd med færre solistoppgaver – barnet skulle ha hovedfokus.

- Jeg ble svært overrasket over meg selv da spørsmålet om å være med i Onegin dukket opp. Først trodde jeg det var snakk om rollen som Olga, Tatjanas yngre søster. Så forsto jeg at ballettsjef Ingrid Lorentzen snakket om Tatjana selv, en fysisk krevende hovedrolle med flere soloer og mange pas de deuxer. Da merket jeg i mitt sinn at hovedroller var jeg ikke ferdig med i det hele tatt, det ville bare kreve sitt, sier hun.

Fire måneder etter at hun fødte, kom crewet fra Stuttgart for å rollebesette Onegin. Eugenie stilte, prøvedanset og ble tatt ut.

Den Norske Opera & Ballett har ikke noe spesialopplegg for nybakte mødre eller dansere som skal tilbake i form etter skader, den jobben må de ta seg av selv. Det krever logistikk og disiplin. Disiplinen var det opp til Eugenie selv å ta seg av, logistikken ble det mann og bestemødre som hjalp til med. Ektemannen skiftet til og med stilling i firmaet han arbeidet i; han gikk ned et hakk for å få mer ordnet arbeidstid.

- I danseryrket er det ikke tidligere status som avgjør hvilke roller du blir tildelt, det handler bare om hva du er i stand til å utføre her og nå. Enten du har vært borte på grunn av skader eller fødsler, må du trene deg tilbake til den posisjonen du hadde. I mellomtiden har jo noen andre vært innom de rollene du kunne gjort. Du må kunne tilby den kvaliteten som trengs i øyeblikket.

Grünerløkka og New York
Eugenie Skilnand er født i Oslo, men bodde i Finland fra hun var to til hun var fire år. Moren tenkte at for integreringens skyld ville det være lurt å la henne gå på ballettskole. Der torde hun ikke danse selv i timene, men tilbragte mesteparten av tiden under flygelet. Da hun kom hjem til mor etter dansetimene, danset hun derimot hele tiden. Hun husket hva de andre hadde danset, og lærte seg det ved å se på. Tilbake i Oslo traff hun KHIO-professor Ellen Kjellberg som skulle bli en stor inspirasjonskilde, og som introduserte henne for Kirsti Skullerud – hun drev og driver en stor ballettskole og dansestudio i Bærum.

- Jeg kan ikke fullrose Kirsti Skullerud og det jeg fikk med meg fra henne og hennes medarbeidere. Dansegleden var enorm, og skolen hadde også kompaniet «Happy Feet». Det var virkelig inspirerende, fordi det ga mulighet til å lære om mange forskjellige dansestiler. Elevene som fikk være med i forestillingene, holdt et høyt nivå – i likhet med de profesjonelle koreografene som skapte ballettene for kompaniet, sier Eugenie.

Hennes klassiske ballettgrunnlag ble fundamentert hos Kirsti Skullerud, som baserte undervisningen på det britiske RAD-systemet med årlige eksamener. Grunnlaget Eugenie Skilnand fikk der, åpnet muligheten for til å bli antatt på Statens Balletthøgskole. Etter det første året på Statens gikk turen til New York og School of American Ballet, før hun returnerte til Oslo og Statens for det tredje året.

En sporvogn til begjær

- Kombinasjonen Statens og New York var spesielt heldig for meg. Jeg fikk meg hva man på godt norsk kaller en «eye opener». Å komme fra treningsstudioene til Statens på Grünerløkka, hvor jeg var rangert som en de beste danserne, til tempoet i studioene i New York – hvor jeg knapt var en av tretten på dusinet – ble virkelig en kalddusj.

Da hun returnerte fra New York, var hun sterkt påvirket av den amerikanske dansestilen som springer ut fra koreografen George Balanchine og hans balletter. Dinna Bjørn, som da var ballettsjef ved Nasjonalballetten, førte henne tilbake til den europeiske dansestilen, ellers ville hun ikke passet inn i Nasjonalballettens corps de ballet.

Teknikk og følelser
Som aspirant i Nasjonalballetten fra 1998, befant Eugenie seg et lite inkluderende hierarki. Man måtte kjempe seg til toppen, i stedet for å bli bygget opp. Hvem som var på toppen, var det ikke noe problem å merke. Både Dinna Bjørn, som ga henne fast ansettelse i 2000, og den ballettsjefen som etterfulgte henne, Espen Giljane, satset på Eugenie.

- Jeg er Giljane evig takknemlig for at han også lot meg få lov til å feile, og likevel ga meg nye muligheter – han utnevnte meg til solist i 2011. Selv føler jeg meg ikke som noen god premieredanser, det fokuset man da får, er på både godt og vondt. Du får riktignok mer prøvetid, men også større trykk på å måtte lykkes.

Eugenie har ikke noe ønske om å danse tittelrollen i Tornerose igjen; den fokuserer bare på teknikk. Hun føler ikke at teknikken er hennes force. Rollene som handler om mennesker av kjøtt og blod, er langt mer interessante for henne. Med Blanche i John Neumeiers En sporvogn til begjær, fikk hun sitt sceniske gjennombrudd.

- Neumeier så meg, og fikk ukjente sider ut av meg – sider jeg ikke selv kjente. Det var bare å åpne opp og ta sjansen. Det samme opplevde jeg med Nacho Duato, mens vi innstuderte hans White Darkness. Jeg elsker dramatiske roller som Giselle, og å få utvikle rollen som Marie sammen med koreografen Christian Spuck i Woyzeck var nytt og direkte spennende, sier Eugenie.

For rollen som Marie fikk hun kritikerprisen i 2012, selv om noen aviser nærmest slaktet verekt. Nasjonalballetten er jo ikke et skapende kompani, som f.eks. Carte Blanche. De danser flere reproduserende arbeider enn helt nye verk. Balansen mellom det klassiske repertoaret og det moderne, er en stor fysisk utfordring for dansere. Som oftest danses det ene på kvelden, mens de prøver i det andre formatet på dagtid.

- Rollen som Julie i Romeo & Julie har jeg danset flere ganger med noen års mellomrom. Det er spesielt, fordi man da får muligheten til gjøre en annen form for reise i rollen, å utvikle tolkningen, finne andre vinklinger.

Når Eugenie nå har bevist for seg selv og andre at det er mulig å få barn, for så å komme tilbake og danse krevende hovedroller, er det lov å drømme om en annen sterk kvinneskikkelse, nemlig tittelrollen i Kenneth MacMillans ballett Manon.

- Jeg sier ikke nei takk til nok en gang å samarbeide med John Neumeier, om den muligheten skulle dukke opp. Listen over balletter og koreografer jeg har jobbet med er naturligvis meget lang. Det blir slik når du har vært ansatt ved Den Norske Opera & Ballett i seksten år, sier Eugenie.

Fremtiden
Om det er med fremtiden i tankene hun også har funnet tid til å undervise i klassisk ballett i noen sommeruker ved Oslo Dance Seminar vites ikke, men der er hun med på å gi unge håpefulle dansere muligheten til å øse av hennes lange erfaring. Skilnand tilhører de av danserne som også har fått fokus utenfor den engere krets som kjenner henne fra scenen. Kritikerprisen var hun nominert til en gang tidligere før hun fikk den, og i det samme året hun fikk den ble hun også tildelt Wilhelmsenprisen. Året før, 2011, mottok hun Rolf Gammlengprisen.

- Fremover nå blir det å ta en sesong av gangen, håpe på å få være skadefri. Det er viktig. Og så må de rollene som kommer, komme.

Eugenie Skilnand er definitivt klar til å ta imot.             

Artikkelen sto i papirmagasinet Klassisk Musikkmagasin nr. 3 2014.

Shoot the Moon


Kalender

CD-anmeldelser

Vårt konserthus


  • Det Norske Kammerorkesterets Julekalender

     Se første luke hos Det Norske Kammerorkester.Lukene kan åpnes hver dag kl. 11 fra 1. desember til julaften.

    See More
  • Warner Classics - Julekalender

    Første video fra Warner Classic`s julekalender er publisert. 🎄

    See More
  • BEETHOVEN Symphony No 5 - Eschenbach

     Göteborgs Symfoniker

  • Valdres Sommersymfoni

    Festival highlights 2019

    See More
  • Norges musikkhøgskole (NMH)

    Norges musikkhøgskole (NMH) er en ledende kunstfaglig og vitenskapelig høgskole med over 750 studieplasser. Vi har Norges største fagmiljø i musikk og utdanner profesjonelle utøvere, kirkemusikere, dirigenter, komponister, musikkteknologer, musikkpedagoger og musikkterapeuter.

    See More

Artikler